Jeg satte på vekkerklokka i går kveld, fast bestemt på å hilse sola velkommen i dag tidlig.
På tirsdag fikk jeg satt en nerveblokade sakralt, dvs omtrent rundt halebeinet, og den har gjort at nervene har danset tango nedi der de siste dagene. Dunk, dunk, dunk. Pulserende smerter nonstop.
Da klokka ringte i dag morges var det ingen vits å ligge lenger uansett, bedre å stå opp og få tankene over på noe annet. Kikket ut på den mørke himmelen, – stjerneklart, minus 3 grader og deilig nysnø.
På med stillongs og ulltrøye, så ned på kjøkkenet for å lage matpakke og kaffe. Bård hadde måket bilen min før han dro av gårde på jobb (elsker den mannen!), det var bare å kjøre av gårde, 5 minutter ned til fjorden. Der var det ikke like mye vinter som hjemme, faktisk var det ikke et snøfnugg nede i fjæra.
Men det var stille. Åh, så deilig og stille.
Bare meg og tankene mine. Tanker som vandret av gårde til noen som mistet en de hadde kjær i går, en som også for meg var en viktig person da jeg var ung voksen. Jeg føler med de nærmeste og tenker at 2019 slutter på samme måte som året startet. – At noen vi er glad i forlater oss. Hvil i fred❤
Det blåste nordlig bris nede på Elnestangen i Vollen, men det var le bak en kolle som vendte “riktig” vei, og jeg kunne drikke kaffen min og spise matpakka uten å bli kald med ansiktet vendt mot øst der sola skulle komme opp.
En time helt alene i naturen, bare sanse, se, høre og lukte. Det var usigelig fint og fredelig. Langt unna svart fredag og overforbruk. I neste uke vil jeg handle julegaver i nisjebutikkene her hvor jeg bor. Jeg tror de trenger både meg og deg om de skal overleve og om vi skal beholde levende handelssentra i fremtida. Det betaler jeg gjerne litt ekstra for.
God adventshelg, godt folk!
Brødskive mot normalt havregrøt.
Frokost i fjæra.Skaugumsåsen var hvitkledd i dag.Oslo våkner i det fjerne.Julestemning i gata vår bare 5 minutter unna fjorden.
Jeg er soloppgang – og solnedgangsfreak. Helt spinnvill etter å nyte synet av alle sjatteringer av farger som dagen eller natten setter som avtrykk på himmelen.
Det har vært en grå november med noen få unntak. Bergen ligger an til “tørke”-rekord denne måneden (ref. meteorologen på NRK her om dagen) Her på Østlandet har det regnet og regnet og regnet, men likevel bare 1/3-del i forhold til en normal november i Bergen… Likevel sutrer og klager vi litt (mye).
Om værmeldingen står seg og formen er ok, planlegger jeg å spise solskinn til frokost fredag morgen. Det er ikke akkurat noe offer, sola står seint opp om dagen. Da skal jeg lage meg litt kaffe og ta med en liten matpakke og se sola komme opp ved Oslofjorden. Ta noen bilder. Lage meg en fin stund. Kjenner jeg fryder meg ved tanken.
Vi har tidligere vært ganske flinke på å stå opp i tide til å få med oss soloppganger. Da har det hendt at vi har satt på vekkerklokka klokka fire på morgenen, satt oss i bilen for å gå kjapt opp til Vardåsen, en ås her i Asker som er 349 meter høy og som har vidt utsyn utover Oslofjorden mot øst og sør, for å rekke å glise i takt med sola når den stiger opp bak Nesoddlandet og over fjorden mot oss sånn i 5-tida en søndag morgen.
Ubetalelige øyeblikk. Til og med tenåringsdatter Julie har vært med flere ganger på soloppgangsturer. Det er opptur det, bokstavelig talt!
Eller når vi er på setra, da. Da er det lett å stille klokka, krype inn i strikkejakka og tøflene, legge litt ved i ovnen, lukke opp kjøkkenvinduet og ta noen bilder av sola som smyger seg over låvetaket. Kanskje samtidig se reven tusle over jordet nedenfor, eller ei lita mus fly bortetter gresset i barfrosten, skvetten fordi jeg plutselig åpna vinduet.
I pur glede over at vi snart får se sola igjen her hvor jeg bor, så byr jeg på ei aldri så lita sol-kavalkade fra de senere år, samtidig som jeg sender varme tanke til dere nordpå som i disse dager går inn i en nesten 2 måneder lang mørketid. Jeg kan bare gjette hvor usigelig deilig det må være når sola dukker opp i horisonten et stykke ut i januar!
Fra båthavna i Vollen der vår flytende hytte som regel ligger stille og rolig på plassen sin. Den heter ikke “Katta i sekken” uten grunn. Men båtplassen er det ikke noe å si på!Soloppgang til kaffen en lørdag i halv fem-tida.Solnedgang på den kroatiske øya Solta i Adriaterhavet der vi feiret vårt giftermål i 2016 ❤Nabohytta på setra ❤Et lykkelig øyeblikk før sola gikk ned på tur i Ljørdalen i 2011, da ryggen fortsatt funka 🙂Vi rakk soloppgangen på Vardåstoppen kl.05:47!Høstdager som dette…Solnedgang ute ved Henie Onstad.Sola kommer. Valdres!Setra ❤En kald ettermiddag på fjellet. Vakkert!Guddommelig. Kroatia, så klart.Setermorgen.Norges mest fotograferte låve.Solnedgang på Kielferja.Enda en kald, vakker vinterdag på setra.På ei holme uti Oslofjorden en varm sommerkveld. Sola varmer kl. 22 ❤Klokka 5 på Elnestangen i Asker. Kaffen smaker ekstra godt.Rett før sola går ned en fin vinterdag i Valdres. Sola gjør seg til alle årstider, gitt!
Typisk Sidsel-frase. Men jeg klarte som regel å lire ut av henne de hemmelige ønskene etter hvert. Det gikk gjerne i kryssord, marsipangris, skrivesaker og et rødt akebrett.
Sidsel er som vanlig hemmelighetsfull hva angår julens gaveønsker😄😍🎁
Posted by Nina Tangvik on Saturday, November 5, 2016
Den lille videosnutten er fra et kafébesøk før jul i 2017.
I fjor kom det ingen ønsker fra Sidsel. Hun var for dement, uten språk og ikke mobil. Men hun var blid. Ikke hele tiden ved slutten av hennes levetid, men ofte. Hun delte sjenerøse smil og små nuss på kinnet, helst et vått et midt på truten.
Jeg tenker ofte at jeg må skjerpe meg. Ikke tillate meg selv å grave meg ned i sorgen. Jeg kjenner ofte på tristhet, selv om jeg også evner å kjenne glede og forventning i hverdagen. Jeg ligger ikke og gråter dagen lang. Det kommer noen drypp noen ganger i uka, men stort sett henger jeg i stroppen. Pappa trenger meg fortsatt. En tenåringsdatter, voksne barn og mann trenger også at jeg er her, mentalt oppegående. Og så har jeg disse nervesmertene da, som sørger for å minne meg på at jeg lever nesten døgnet rundt.
Ja, smerter er så klart en medvirkende årsak til at enkelte dager er tyngre enn andre, i tillegg til at det har vært tøft å ha så mye med mine nærmeste i ganske mange år. En psykisk og fysisk syk bror uten egen familie, en søster med Downs som etter hvert fikk Alzheimer og epilepsi, en mor som forsvant gradvis inn i Alzheimers verden pluss litt annet små-snacks som jeg ikke vil skrive for mye om. Da er det vel kanskje ikke så rart at det smeller litt når bror og søster dør omtrent samtidig.
Livet ble ikke som jeg drømte om eller hadde sett for meg. Det ble det helt sikkert ikke for deg som leser dette heller. Det går ikke an å planlegge hvordan du skal leve 10, 20 og 30 år frem i tid.
For livet skjer.
Det treffer deg på måter du aldri kunne forutsett. Menneskene du har rundt deg påvirker også hvordan fremtiden blir.
Livet blir til mens du snubler.
For meg har min tid på jorden hittil vært veldig mange fine opplevelser. Mye medgang, mye latter og mye kjærlighet.
Det har også vært mye ansvar og bekymringer, mange tårer, mye smerter og mye sorg.
Litt av alt. Som for de fleste andre.
Det har snart gått ett helt år siden Sidsel og Lars Ove døde. Burde ikke være så trist lenger. Men jeg er det likevel. Hvorfor kan jeg ikke bare finne tilbake til meg selv snart?
Jeg merker at livet passerer mens jeg bruker dagene til å finne gleden igjen. Jeg vil være med! Ikke dra fra meg! Får litt panikk når jeg tenker på det. Livet kan jo ikke fortsette som dette. Vi har jo bare dette ene, for pokker. Kan ikke kaste bort mer tid på tungsinn. Jeg kan jobbe med tankene mine. Jeg har lært noen teknikker for å snu negative tanker, har snakket med psykologer, har gått på livsstyrkekurs og livsmestringskurs. Det har vært fint og nyttig. Jeg synes selv jeg, tross alt, takler alt ganske bra. Men jeg savner Nina som Nina var før. Jeg kommer snart. Jeg MÅ jo det!
I går gikk jeg min daglige tur til postkassa (om du tror dette er selvskryt, så snakker vi 20 meter fra dør til kasse. Ikke veldig imponerende).
I postkassa lå det en pakke til meg! Veldig uventet! Jeg har ikke bestilt noe.
Ser at avsender er en barndomsvenninne som nå bor i Haugesund. Inni pakken ligger det et kort og en bok:
Tusen takk, Siv <3En vakker bok i ord og bilder om å reise seg og finne tilbake til gleden i livet. Du får kjøpt den på www.livsrom.life.
Det er den nydeligste boken jeg har lest på lenge. Ordene i den treffer meg så til de grader. Det er så igjenkjennbart. Forfatteren,Tove Virata Bråthens beskrivelse av sin sorg etter brorens selvmord, men også hennes lange sykemeldingsperioder på grunn av utmattelse og depresjoner og skammen rundt det, får tårene mine til å renne i strie strømmer.
Broren min tok også på en måte sitt eget liv. Han visste selv at han langsomt tok livet av seg gjennom sitt pillemisbruk. En prolaps og flere mislykkede ryggoperasjoner med dertil hørende smertelindring-problematikk tok livet av min bror. Et høyst aktuelt tema i disse dager. Jeg fant papirer hjemme hos broren min som viser at han hentet ut sterke og avhengighetsskapende tabletter for 3-4000 kr. pr. mnd. Det henger jo ikke på greip. Om vi hadde gått videre med dette, er jeg sikker på at helsemyndighetene måtte ha reagert. Men jeg orker ikke. Det gir oss ikke Lars Ove tilbake.
Toves tanker rundt brorens selvmord ligner veldig på mine egne da Lars Ove døde så plutselig. Jeg fikk heller ikke tatt farvel eller sagt at jeg var glad i han. Eller, jeg fikk sagt det, men han lå i koma, jeg vet ikke om han hørte. Jeg fikk ingen bekreftelse på at min kjærlighet kom frem. Jeg håper den gjorde det. Han trengte å få med seg all den kjærligheten som var mulig å bære med seg inn i evigheten.
I boka er det også usannsynlig mange vakre dikt og den er spekket med vakre bilder av Ida Kristin Vollum som er gift med Tove.
Et av diktene jeg straks forelsket meg i, og som er til stor trøst:
KORGA
ho er tung den børa
som heiter sorg
men ho blir lettare
om eg hugsar
at korga eg ber ho i
heiter kjærleik
Er ikke det vakkert? Jeg har aldri tenkt på det før, men som Tove skriver i boka: Uten kjærlighet, ingen sorg.
Jeg tillater meg å legge ved et lite utdrag fra boka, – det er så vakkert skrevet:
Jeg er dypt rørt og takknemlig over å ha fått denne boka tilsendt. Den fyller meg med håp om at mer livsglede og overskudd venter på meg også. Les den, den er så hjertevarm!
Å bli sett, å bli tenkt på, å bli vist kjærlighet, – det er en av de fineste følelsene noen kan gi deg. Samtidig blir vi veldig sårbare når vi tar i mot. Men vi kan ikke leve uten. Sorgen skal vi alle gjennom, på den ene eller andre måten. Jeg elsket søsknene mine. Jeg savner dem uendelig, og jeg sørger i kjærlighet.
Én måned til julaften i dag! Ute er det fortsatt grått og trist. Svart og våt asfalt, ingen høstblader igjen på trærne, folk flest holder seg innendørs. Om de våger seg en ut en tur, luter de nakken forover under hetta på jakken, putter hendene i lommene og går med blikket vendt nedover. Det ser ikke ut som de har sine livs øyeblikk, akkurat. Men de kommer seg ut, og det er jaggu imponerende. Jeg er litt misunnelig, sant og si. På at de bare gjør det. Tråkker over dørterskelen og kommer seg ut.
Det finnes også en del joggere ute. Hvordan de har det inni hodet sitt der de løper med sprengte lunger og våt trøye som kleber seg til huden, det aner jeg ikke. Det er ikke min verden for tiden (har egentlig aldri vært det heller). Men jeg er helt sikker på at de også får en følelse av velvære når de kommer inn igjen og får tatt en deilig, varm dusj. Bravo, sier jeg bare!
Det har ikke blitt så mange regnværsturer i det siste, må jeg innrømme. Bare innimellom. Det har ikke fristet. Ikke så gøy å ta bilder heller når det er så grått, og det er gjerne det som er motivasjonsfaktoren når jeg skal ut og gå. Det er også best for meg å gå i ulendt terreng, helst i skogen. Der er det vått om dagen. Heldigvis ser det ut på Yr som at det er barfrost i vente neste helg! Da skal det bli kaldt og til og med glimt av sol! Å gå på tur når bakken er frossen, – det er julestemning de lux for meg. Rim på trærne, kalde kinn, varm kakao, granbar, et kyss på munnen, himmelen som får varme farger når solen forsvinner i horisonten… Sukk! Jeg gleder meg til den første helgen i advent!
Snø og frost på trærne, – det finnes nesten ikke noe vakrere!
Herved erklærer jeg desember for måneden jeg skal komme meg ut og gå hver eneste dag. Blir du med på den? Det er jo fantastisk å komme seg ut, uansett vær. Ihvertfall å komme inn igjen. Jeg har litt problemer med å gå for lenge og for langt, men jeg skal ut. Hver dag! Det bestemte jeg meg for akkurat nå. Lurt å publisere det her. Da må jeg jo gjennomføre.
Årets første pinnekjøttmiddag på gang!
Selv om jeg ser frem til advent, kulde og barfrost, så kommer julestemningen smygende i skrivende stund også. Det lukter pinnekjøtt i huset. Pappa kommer på middag snart.
Bård henger opp julelys ute. Vi pleier ikke å tjuvstarte på adventstradisjonene, men nå kjenner jeg at jeg hungrer etter lys i mørketida, og tenker at det må være lov å lyse opp ute når det er så mørkt.
Det er mange som har begynt å tenne julelys ute allerede, og jeg synes det er koselig. Om man har lyst, så skal man gjøre det, tenker jeg. Gjør det som gjør deg glad. Er ikke det en fin regel, da?
Vet ikke om vi tenner alle lysene ute i dag, – kanskje vi sparer noen til neste helg. Men noen, de små grantrærne som står på trappa, de kommer garantert til å få lyse fra i dag.
Ser det blir mer og mer fargede julelys hos folk. Herlig! Tidligere har jeg tenkt at det var skikkelig harry, – nå tenker jeg det er fantastisk at folk gjør som de vil. Jeg tipper at alle barn tenker på magi og eventyr når de ser fargede lys i mørket.
Hva synes du? Er lys med farger innafor? Jeg er ikke så glad i blinkende lys, blir litt koko i hodet av å se på det, men om folk vil ha det eller en gedigen plastikk-julenisse i hagen, så værsågod! Jeg har ingen fordommer mot det. Jula er tida da vi ihvertfall skal gjøre som vil vil. Tid for glede og håp. Og masse kjærlighet.
Ha en fin avslutning på helgen, godt folk! Og forresten, – tusen takk for alle gode ord etter gårsdagens innlegg.
Jeg vil gjerne bare få sagt at det går fint. Det er ingen grunn til å synes synd på oss. Livet går sin gang, vi smiler og ler, vi gråter litt og vi er slitne i blant. Akkurat som folk flest. Vi har det virkelig ikke noe verre enn andre. Det er bare jeg som forteller om det til litt flere enn hva andre ville gjort.
Flere dager uten å blogge. Jeg har overlevd, og det har dere også. Har vært litt halvsyk de siste dagene. Kald og varm om hverandre, rennende nese, sånn kiling som fører til nys, vet dere. Vondt i halsen, vondt i hodet. Men det blir ikke noe mer ut av det. Heldigvis og bank i bordet.
Inspirasjonen til å skrive har vært fraværende, men det skyldes ikke bare dårlig form, tror jeg. Det skyldes også en telefon jeg fikk for noen dager siden. Legen på Solgården bo- og omsorgssenter der mamma bor, ringte og sa at mamma har stigende verdier på en kreftmarkør. En markør som indikerer tykktarmskreft.
Det slo litt luften ut av ballongen, kjente jeg. Samtidig som katastrofeberedskapen i kroppen strammet seg til. Gjorde seg klar til å ta i mot flere dårlige nyheter. Umiddelbare tanker er jo “hvor lenge har hun igjen?”, “får hun mye smerter?”, “hvordan vil pappa takle dette?”…
Men den aller første tanken: “Å nei! Mamma kommer til å dø!”
Det høres kanskje rart ut å tenke sånn. Mamma har jo hatt Alzheimer i mange år, hun har ikke lang tid igjen på jorden uansett. Ihvertfall om man leser statistikken. Likevel var det tanken om død som kom først, sammen med en del tårer. Mamma har hatt Alzheimer så lenge nå, det er sånn jeg kjenner henne. Jeg har tenkt at hun vil dø av Alzheimer, sovne inn en dag etter at hjernen ubønnhørlig har svunnet bort i intet.
Nå har hun fått kreft i tillegg. Det er en liten mulighet for at kreftmarkøren har en annen årsak, men legen tror mest på kreftteorien. Vi gjør ikke videre undersøkelser. Det har ingen hensikt å utsette henne for sykehus og undersøkelser. Hun vil ikke tåle belastningen med å sette i gang med kreftbehandling, så nå snakker vi om smertelindring i stedet.
Det er ikke sikkert mamma vil dø av kreften. Kanskje dør hun pga Alzheimer før kreftsvulsten gjør for mye faenskap i kroppen hennes.
Men beskjeden om denne kreften fikk meg til å innse at mamma kommer til å dø, kanskje snart. Jeg har allerede sørget over mamma da hun døde den første gangen. Da hun langsomt forsvant, først uten at vi forsto hva som var i ferd med å skje, deretter de tunge årene da vi forsto at hjernen hennes smuldret bort, at hun aldri ville bli seg selv igjen. At mamma var i rommet, men hun var ikke der likevel.
Det har vært en enorm sorg å gå gjennom. Fy flate for en grusom sykdom det er. Både for den som rammes og for de nærmeste rundt. Jeg husker så godt hvor mye sint mamma var i starten av sykdommen. Men hun snakket ikke om det, hun ble sikkert livredd da hun merket at minnene begynte å forsvinne. Hun husket ikke hva vi hadde snakket om sist vi pratet sammen, og for en som mamma, hvor fasaden var viktig, var det lettere å la være å snakke med noen. Hun sluttet å ringe. Hun sluttet å bry seg. For da trengte hun ikke å huske på noe. Da ville sikkert ingen merke at noe var galt…
Og nå, da denne telefonen kom, så ble jeg minnet på at mamma skal dø en gang til. Jeg trodde sorgen over at hun var borte var bearbeidet, men det er den tydeligvis ikke. Det er visst en sorg til som skal ut. Det er litt tidlig å ta frem den sorgen nå. Hun kan sikkert leve en god stund til. Men jeg fikk det litt i trynet, at å miste mamma fysisk også vil bli en sorg som skal leves gjennom. Jeg trodde jeg var forberedt. Men å være forberedt på døden blir vi nok aldri.
Og så er det noen som oppfatter døden litt sent, som min søster Sidsel med Downs syndrom. Hun ringte meg 22.november 2013:
“Hei Nina. Jeg har en veldig trist nyhet å fortelle”.
“Huff da, Sidsel! Hva er det som har skjedd?”
“Det er veldig trist, altså. Jeg så det på Dagsrevyen”
“Jaha? Du må fortelle meg det, da?”
“Kennedy er død”, sa Sidsel.
Det var en minnemarkering på Dagsrevyen for Kennedy på 50-årsdagen for hans død i 1963. Sidsel hadde alltid syntes at John F. Kennedy var en kjekk mann. At han var død hadde gått henne hus forbi. Det er visst alltid en tid for sorg, også 50 år etter😉
Sidsel i 2013, fortsatt lykkelig uvitende om Kennedys død 50 år tidligere. Det samme året hun ble født. Ikke så rart hun ikke visste, kanskje? 😅
I dag har tankene kretset rundt både nettporno og knekkebrød. Litt av en miks, men det har sin naturlige forklaring i at jeg leste et innlegg på blogg.no i det jeg skulle sette i gang med ukas knekkebrødbaking.
Kokkejævel, en av bloggerne som ligger på topp her på blogg.no, hadde i dag morges, i mine øyne, et lite vellykket forsøk på å være morsom da han “la seg flat” og innrømmet at han hadde sett porno på nettet. Årsaken til at han “kom ut” med dette var en mail han hadde mottatt om at han hadde blitt hacket og at hackerne ba han betale x antall dollar i bitcoin for å unngå at alle hans forbindelser fikk vite om hans skitne hobby på nett.
Det var kanskje ikke så vanskelig å skjønne at dette var en spam-mail, svindlere som førsøker seg på å tjene noen kroner på folks guilty pleasures. I alle fall kan man lese ut fra kommentarene han fikk, at han slett ikke var alene om å ha mottatt samme type mail.
Så legger Kokkejævel ut et nytt innlegg i ettermiddag, hvor han innrømmer at forsøket hans på å være morsom ikke var helt vellykket. Mange har ikke forstått ironien og humoren. Han fikk mange reaksjoner, visstnok. Og han skriver blant annet: “Hvorvidt jeg ser på porno eller ikke er irrelevant”, mens han unnskylder innlegget sitt på morgenen.
Jo, Kokkejævel. For meg er det faktisk relevant. OM du ser porno på nett, forteller det meg veldig mye om hva slags type person du er. Jeg vil ha en helt annen respekt for deg om du ikke er en smugporno-kikker. Og dette gjelder selvsagt for alle hankjønn, ikke deg spesifikt, Kokkejævel.
Å se på porno er i mine øyne å støtte en industri der man ofte ser at kvinnen er underlagt den dominerende mannen. Det moderne kvinnesynet er ikke mye moderne i denne industrien, vi snakker om å gå mange, mange tiår tilbake i tid. Om barn og unge søker på nett etter porno i dag, vil de ofte kunne se sex der både vold og barn er involvert.
Jeg tror de fleste ungdom i dag evner å se hva som er kjærlighet og hva som er porno, men jeg er redd for at om det å se porno blir en naturlig greie i ungdomskulturen, så vil hardporno og undertrykt sex bli en del av normalen. Og kanskje vil det igjen føre til at flere unge begår seksuelle overgrep. Samtidig ser jeg at det å søke etter info om sex på nett er naturlig å gjøre når man er ung og nysgjerrig. Ikke lett, dette her.
Å vise nakenhet og å snakke om sex er ikke galt i det helt tatt. Men dette kan normaliseres på en helt annen måte enn via en rå sexindustri. At det kan være fint å være intim med en man er glad i, at det bør være lyst forbundet med det, og at gjensidig respekt er en selvfølge når man har sex.
Jeg kan til en viss grad forstå at menn (eller damer) som ikke er i parforhold tyr til porno om de trenger stimuli for sitt eget sexliv, og jeg kan forstå at noen par velger å se på det sammen for å piffe opp et dårlig samliv. Men jeg kan ikke forstå menn (eller damer) som ser nettporno i skjul når de er i et parforhold. Det er utroskap i mine øyne.
Om jeg hadde oppdaget at mannen min tydde til porno på nett i hemmelighet, hadde jeg blitt usigelig lei meg. Jeg hadde følt meg skikkelig lite attraktiv, at jeg ikke var nok i meg selv.
Det kan selvfølgelig hende at menn (eller damer) som ser på nettporno alene og i skjul faktisk får et bedre sexliv med sin partner fordi de har blitt opphisset av å se det de har sett, men for meg personlig hadde det vært en gedigen nedtur å oppdage noe sånt.
Jeg blir bare så provosert av menn som ser på porno. Uavhengig om de er i et forhold eller ei. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg lar meg provosere så voldsomt, men tror det har noe med kvinnesynet menn som ser på dette må ha. Det er forakt for mitt kjønn. Jeg liker det dårlig.
I tillegg hadde jeg tatt det veldig personlig om jeg ikke hadde vært nok i meg selv for min partner. Det hadde ikke hjulpet hvor mye partneren min hadde hatt lyst på meg etterpå. Å vite at han har lyst fordi han har sett på andre kvinner… nei, det funker ikke for meg.
Det kan hende jeg er vel moralistisk, kanskje er det mange som aksepterer partners porno-smugkikking på nett. Og kanskje det er jeg som bare er himla prippen og gammeldags med mine holdninger. I så fall lever jeg godt med det. Og om du som leser ikke skjønner hvorfor jeg blir så provosert, så er du ganske heldig. Jeg blir nemlig sint som et lemen av å tenke på det😅😝
Derfor er det ikke irrelevant for meg om du (les: menn) ser porno eller ei, Kokkejævel. Ihvertfall ikke om du er i et kjærlighetsforhold.
Jeg liker deg bedre om jeg vet at du er Mann med stor M og respekterer Kvinnen med stor K. På den annen side kan hverken jeg eller andre kreve å få vite om du surfer porno på nett eller ikke. Det er din sak, men jeg har jo hatt mine tanker om deg tidligere, da konkluderte jeg med at du ikke var kynisk, og jeg vil fortsatt tro at du er en knakandes kjekk kar fra Nord.
Så! Knekkebrød! (Nå er jeg ikke frustrert lenger, og litt mat passer i et innlegg som har med kokken å gjøre).
Her er oppskriften på mine digge knekkebrød som tilfeldigvis bakes på den store “nettpornodagen”:
Sett stekeovnen på 180° varmluft.
4 dl grovmalt sammalt rugmel
2 dl lettkokte havregryn
2 dl solsikkekjerner
1 dl sesamfrø
1 dl linfrø
1 ts salt
1 ts sukker
7 dl vann
Rør alle ingrediensene sammen. Om røra er veldig våt, la den stå i 5-10 minutter.
Fordel røra utover 2 store + et litt mindre stekebrett. Spander litt god tid til å glatte ut og få det så jevnt som mulig.
Del opp i passe store ruter før steking.
Sett brettene inn i stekeovnen og stek i 40 minutter. Lukk opp stekeovnsdøren på gløtt (5-10 cm åpning) og stek videre i 10 minutter. Lukk så døren igjen og stek videre i 3-5 minutter før du tar dem ut og avkjøler på rist. (Ta en kikk på dem, ovner steker litt ujevnt, har jeg hørt).
Yummy og sunne knekkebrød. Digg med brunost eller makrell i tomat!
// Nina
Rugmel, havregryn, solsikkekjerner, sesamfrø, linfrø, bittelitt sukker og salt og vann. Enkelt!
Hjemme igjen. En helg fylt med gylne øyeblikk, god mat, godt drikke, masse snøvær, og endelig i dag; Sol!
Kokekaffe og bål. Enkelte øyeblikk er finere enn andre.
Det er så innmari godt å dra bort fra hverdagen. Bytte ut veggene i stua med noen andre vegger. Skravle med venner, le sammen, dele øyeblikk som blir til felles minner.
Noe annet positivt om dagen: Jeg registrerer jeg at jeg bruker mindre tid på tunge tanker nå. Jeg kan snakke om Sidsel og Lars Ove uten å bli overveldet av sorg eller få tårevåte øyne hver eneste gang. Jeg er lettere til sinns, tåka henger ikke like tjukt lenger.
Det betyr ikke at jeg ikke tenker på dem lenger. For det gjør jeg, Det går ikke en dag uten at jeg kjenner på savnet etter de begge. Forskjellen er at jeg bærer sorgen lettere nå. Den tynger ikke som før. Alt det voldsomme som skjedde i løpet av så kort tid har kommet mer på avstand. Jeg er glad for at tiden hjelper til med det. Savnet er der og sorgen er fortsatt vond, men den tar ikke like stor plass, og det er usannsynlig godt.
Likevel vet jeg at den tida som ligger foran oss kan bli sår og litt tøff. Sånn er det helt sikkert for alle andre som også har mistet noen de er glad i, at julen bringer frem noen ekstra vanskelige følelser og tanker.
Jeg er ekstremt lettrørt i jula, mye mer enn vanlig. Det er noe med stemningen, – lysene, stillheten, tanker om opprinnelsen, familiesamvær og så videre som gjør at tårene sitter løst hos meg.
Denne julen blir ekstra, ekstra spesiell. Den første uten Sidsel og Lars Ove. For pappa blir det nok enda vanskeligere. Jeg kjenner jeg gruer meg litt. Nå som dagene endelig kjennes litt lysere, så vet jeg at noen øyeblikk, minutter eller timer, vil bli litt mørkere rundt de dagene som egentlig skal være fylt med glede, håp og forventning.
Jeg er lei av å være lei meg. Men så er det sånn da, at vi må igjennom det. Alle merkedager og feiringer skal oppleves uten at de vi har mistet er sammen med oss. Det er en del av et helt liv å oppleve sorg, vi er ikke alene. Mange har det mye vanskeligere enn oss. Vi klarer det. Og så fortjener de som har gått bort at vi minnes dem og savner dem. Snakker om dem, ikke glemmer dem. Så om det blir noen tårer og tunge stunder, så blir det også hjerter fylt til randen med kjærlighet og takknemlighet til de som gikk i forveien. Vi skal klare å lage oss en fin julehøytid, det vet jeg.
Nok alvor og tungsinn! Tilbake til her og nå! Vi har akkurat sendt inn alle ønskene for ekstra tilvalg til leiligheten vår som er under oppføring. Ikke lett å bestemme seg for farger, benkeplater, fliser og kjøkken når det enda er over et år til vi skal flytte inn, men i dag var siste frist, så det var bare å lukke øynene mens vi trykket på “send inn”. Wæææ! Litt skummelt! Håper ikke vi får hauger med nye, gode idéer det neste året, for nå er det bestemt. Det blir som det blir. Vi gleder oss enormt til det “urbane” liv i sentrum og håper forventningene innfrir!
Nå skal resten av søndagen tilbringes i horisontalen med min kjære, jeg føler at jeg er i relativt vater om dagen. Overgangsplagene er ikke så fremtredende, huden føles kjølig og delikat. Humøret er stabilt (bortsett fra et bittelite utbrudd rundt innsending av de siste tilvalgene for noen minutter siden. Noe annet ville vært rart.), slimhinnene spiller på lag og jeg funderer på om ikke dette er en kveld jeg skal ta en kort samtale med mannen min og spørre: Jeg vil, vil du?
Mens jeg tar litt tak på hjemmebane, så kan jo du få se noen bilder fra min helg om du ikke er i mood for det samme som meg, da 😉
Sola! Det smakte å kjenne litt på den i dag!BålkosVond rygg, andpusten og svett. Men sjela hadde det godt! Foto: LailaDama med hormonene på plass.Jeg vil, – vil du?Kjekt å være på hytte med både strøm og vann av og til. Flott plass.Førjulsstemning.Snø er bedre enn regn i november.Snøkledde trær – You just gotta love it!I det solen går ned, da kan man være heldig å få horisonter som dette.Hjemreise.
Når man er godt voksen, så er det er jo ikke gitt, det der, at man blir akseptert i den andres vennegjeng som er godt innarbeida gjennom tiår? Jeg merket det godt, jeg. Den gangen da jeg skulle tre inn i Bårds gjeng for sju år siden. Det er tradisjoner for ditt og for datt. Vi oppfører oss sånn og sånn. Ikke kom her og kom her. I Bårds gjeng har de tradisjoner og minner som er bare deres. Da blir man en slags inntrenger, en fremmed som ikke har filla peiling på gjengs kutyme. Man skal trø varsomt. Føle seg frem.
Ikke så lett for’ a Nina uten filter som plumper ut med det meste med én gang si!
Men nå har sju år gått. Jeg tror de fortsatt synes jeg er litt rar, men de vet (nesten) hva de får, og jeg tror de tenker det er greit. Vi blir aldri helt like, men mangfold er fint, så vi kan dele fine stunder og tenke at livet er jaggu helt all right! Jeg føler at mine nye venner gir meg ny energi og nytt perspektiv på mye og mangt som jeg kanskje aldri ville tenkt på ellers. Spennende folk, bra folk. Jeg liker at vi ikke alle er like. Main stream er kjedelig. Ulikheter er fint.
I dag har jeg testa truger for første gang. Ikke helmaks for denne kroppen, men fantastisk å være ute i frisk luft og å bevege på skrotten!
Dere trodde kanskje diktet jeg la ut i morges var mitt første?
Nei da! Hu Nina hu har dikta helt siden onsdag, hu!
Da var jeg nemlig på besøk hos mamma på sykehjemmet, og da vi kom var hun så fin på håret, leppene var røde og kinnene var myke av fuktighetskrem før hun hadde fått på rouge. Akkurat sånn som hun likte å se ut før hun ble syk.
Det er spesielt én pleier som er flink til å sminke mamma, og det varmer å se når hun har fått litt ekstra pleie. Da vet vi at Kristin er på jobb.
Vi har en besøksbok liggende på rommet hennes slik at vi og andre som kommer på besøk kan skrive når vi/de har vært der. Kjekt for oss å se når det har vært andre innom henne. Det hjelper litt på vår dårlige samvittighet.
Det blir fort de samme frasene jeg skriver i boka når jeg er der. Tilsynelatende er det ikke så mye som foregår mellom veggene. De fleste på mammas avdeling er av den fåmælte sorten, så om det er noen lyder, så er det gjerne tv’en som står på, eller et og annet forvirret spørsmål om når båten skal legge fra kai eller om det er natt eller dag.
Så da jeg kom på onsdag og så hvor fin mamma var, så dukket poeten Nina frem fra glemselen, og tryllet frem et lite rim som feiler skikkelig allerede i første vers, linje 3 og 4. Men det er lite ellers i livet som rimer, så da er vel dette for en rimelig liten bagatell å regne:
Et godt øyeblikk❤
I tillegg til pleier Kristin er det mange andre engler på Solgården også, altså. ALLE er engler, når jeg tenker meg om. De gjør en ufattelig viktig jobb, jeg er full av respekt for jobben de gjør.
Det er altfor lite ressurser i norsk helsevesen, det er mye jeg gjerne skulle sett vært gjort annerledes for både de hjemmeboende eldre og for de på sykehjem, og derfor er det enda mer beundringsverdig av de som jobber i disse omsorgsyrkene å stå på som de gjør hver eneste dag når arbeidsforholdene- og vilkårene er langt fra optimale.
Dere er helt rå! Tusen takk for at dere gjør den jobben dere gjør! Jeg håper inderlig at mange fortsatt vil utdanne seg innen omsorgsyrkene så noen kan ta vare på kommende generasjoner. Det er jammen ingen selvfølge.
Deilig med fredag og helg! Kos dere, folkens! Slenger med et lite dikt jeg skrev til pappa da jeg var sju. Dikttalentet var vel ikke utprega imponerende den gangen, heller.
