Hjemme igjen. En helg fylt med gylne øyeblikk, god mat, godt drikke, masse snøvær, og endelig i dag; Sol!

Det er så innmari godt å dra bort fra hverdagen. Bytte ut veggene i stua med noen andre vegger. Skravle med venner, le sammen, dele øyeblikk som blir til felles minner.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Noe annet positivt om dagen: Jeg registrerer jeg at jeg bruker mindre tid på tunge tanker nå. Jeg kan snakke om Sidsel og Lars Ove uten å bli overveldet av sorg eller få tårevåte øyne hver eneste gang. Jeg er lettere til sinns, tåka henger ikke like tjukt lenger.

Det betyr ikke at jeg ikke tenker på dem lenger. For det gjør jeg, Det går ikke en dag uten at jeg kjenner på savnet etter de begge. Forskjellen er at jeg bærer sorgen lettere nå. Den tynger ikke som før. Alt det voldsomme som skjedde i løpet av så kort tid har kommet mer på avstand. Jeg er glad for at tiden hjelper til med det. Savnet er der og sorgen er fortsatt vond, men den tar ikke like stor plass, og det er usannsynlig godt.

Likevel vet jeg at den tida som ligger foran oss kan bli sår og litt tøff. Sånn er det helt sikkert for alle andre som også har mistet noen de er glad i, at julen bringer frem noen ekstra vanskelige følelser og tanker.

Jeg er ekstremt lettrørt i jula, mye mer enn vanlig. Det er noe med stemningen, – lysene, stillheten, tanker om opprinnelsen, familiesamvær og så videre som gjør at tårene sitter løst hos meg.

Denne julen blir ekstra, ekstra spesiell. Den første uten Sidsel og Lars Ove. For pappa blir det nok enda vanskeligere. Jeg kjenner jeg gruer meg litt. Nå som dagene endelig kjennes litt lysere, så vet jeg at noen øyeblikk, minutter eller timer, vil bli litt mørkere rundt de dagene som egentlig skal være fylt med glede, håp og forventning.

Jeg er lei av å være lei meg. Men så er det sånn da, at vi må igjennom det. Alle merkedager og feiringer skal oppleves uten at de vi har mistet er sammen med oss. Det er en del av et helt liv å oppleve sorg, vi er ikke alene. Mange har det mye vanskeligere enn oss. Vi klarer det. Og så fortjener de som har gått bort at vi minnes dem og savner dem. Snakker om dem, ikke glemmer dem. Så om det blir noen tårer og tunge stunder, så blir det også hjerter fylt til randen med kjærlighet og takknemlighet til de som gikk i forveien. Vi skal klare å lage oss en fin julehøytid, det vet jeg.

Nok alvor og tungsinn! Tilbake til her og nå! Vi har akkurat sendt inn alle ønskene for ekstra tilvalg til leiligheten vår som er under oppføring. Ikke lett å bestemme seg for farger, benkeplater, fliser og kjøkken når det enda er over et år til vi skal flytte inn, men i dag var siste frist, så det var bare å lukke øynene mens vi trykket på “send inn”.  Wæææ! Litt skummelt! Håper ikke vi får hauger med nye, gode idéer det neste året, for nå er det bestemt. Det blir som det blir. Vi gleder oss enormt til det “urbane” liv i sentrum og håper forventningene innfrir!

Nå skal resten av søndagen tilbringes i horisontalen med min kjære, jeg føler at jeg er i relativt vater om dagen. Overgangsplagene er ikke så fremtredende, huden føles kjølig og delikat. Humøret er stabilt (bortsett fra et bittelite utbrudd rundt innsending av de siste tilvalgene for noen minutter siden. Noe annet ville vært rart.), slimhinnene spiller på lag og jeg funderer på om ikke dette er en kveld jeg skal ta en kort samtale med mannen min og spørre: Jeg vil, vil du?

Mens jeg tar litt tak på hjemmebane, så kan jo du få se noen bilder fra min helg om du ikke er i mood for det samme som meg, da 😉

// Nina