Jeg sitter i bilen og kikker ned på en brosjyre jeg har i hånden. “Hei og velkommen til Sandefjord. Du finner oss rett bak Hvalfangsmuseet. Du vil få eget rom med egen nøkkel”, leser jeg.
Høres ut som jeg skal på ferie. Dommen er avsagt, 23 dager i Sandefjord fengsel høsten 1987.
Bilde fra Wikipedia.
Ikke mye høy i hatten, rundt et år etter at jeg ble tatt for promillekjøring, svinger bilen til samboeren min inn foran porten i Sandefjord. Vi rekker ikke å besøke Hvalfangstmuseet. Kanskje om 23 dager?
Jeg sier hadet til sambo, tar et hardt grep rundt håndtaket på kofferten og går trappene opp mot inngangsdøren.
Klump i magen. Føler meg liten. Og spent. Spent på hva som møter meg. En ukjent verden. Jeg snur hodet, ser samboeren min kjører av gårde, og så ringer jeg på.
En mann åpner. Han smiler, er hyggelig.
“Velkommen”, sier han. Inspektøren, kanskje? Vi sitter inne på kontoret. Jeg får forklart reglementet, spisetider, lønna jeg vil få, 74 kroner pr.dag, tror jeg det var. Utgangsdøren er ulåst. Jeg kan bare dra når som helst. “Men da får du ekstra straff” forteller han. Åpen soning kalles det, men jeg kan likevel ikke dra før jeg har vært her mine dager.
De går igjennom kofferten min og veska mi. Sjekker om jeg har noe jeg ikke skal ha med. Jeg har ikke det. Jeg er jo ikke kriminell. Er bare ei vanlig jente på 20 år fra Asker. Som skal i fengsel for promillekjøring. Surrealistisk. Har ikke tatt ut ferie denne sommeren. Dette er ferien. Fint i Sandefjord, da.
Jeg skal få rommet mitt. En fengselsbetjent skal følge meg. Han går foran meg opp trappen bærende på kofferten min. Blytung. Jeg har aldri klart å pakke lett og fornuftig. Hvitmalt trapp. Koselig, gammelt hus.
Han viser meg fellesdusjen i enden av gangen. Tror også det er en egen privat dusj bak en av dørene, husker ikke helt, som man kan bruke om man er heldig og den er ledig.
Plutselig, ut fra intet, hører jeg noen som skriker. Et skjelett med hvit maske løper mot meg med klørne utstrakt, klar til å klore meg, angripe meg.
Fengselsbetjenten reagerer lynraskt og stopper henne. Hun ler. En skikkelig skummel latter.
Hun har en hvit maske i ansiktet, sånn ansiktsmaske som renser huden. Tennene lyser gult mellom alt det hvite.
Hun har svart, langt og fett hår.
I grunnen er det hår jeg automatisk tenker på når jeg tenker tilbake på Gunda. Hun går med baseball-trøye. Type singlet. Hårene under de magre armene flagrer ut. Lysebrunt, flagrende hår.
Og så har hun en kort lyselilla shorts i nylonstoff. Den er altfor stor rundt de magre lårene, det er god plass til kjønnshårene hennes som også der har fått gro vilt. Ikke visste jeg at vi hadde vår egen vandrende regnskog i vårt lille land.
Kjønnshårene hennes er også lysebrune, og de flagrer lett som en sommerbris. Yak. Hun er ikke så veldig delikat. Og ikke veldig psykisk stabil heller. Får vite at hun er overført fra Bredtvedt hvor hun allerede har sonet en stund. Nå skal hun være i Sandefjord noen måneder for å få en mykere overgang til friheten.
Betjenten og jeg går inn på mitt rom etter at Gunda er fulgt tilbake til sitt. Vi låser opp med en nøkkel som jeg får i hånden etterpå.
Det er en seng, et skrivebord og en stol. Og et skap. Veldig sterilt. Det innbyr ikke til koselige stunder der, akkurat. Jeg har med noen bilder hjemmefra. Og en cd-spiller. Jeg gleder meg nesten til å gjøre rommet til mitt eget, kjenner jeg.
Jeg har utsikt mot hagen. Titter ut. Fin og stor gressplen som er innrammet av et cirka 3 meter høyt gjerde. Det er et plankegjerde, helt tett, så ingen skal se inn. Eller for at vi ikke skal se ut? Jeg ser et lite hus på gårdsplassen der nede også. En rødmalt bod til redskaper, tipper jeg.
Jeg får beskjed om at det er møte i TV-stua kl.16. Hver fredag trekkes det lodd om arbeidsoppgavene. De fleste jobber i systua, men noen må lage mat og noen må vaske også. Det er de to siste jobbene det trekkes lodd om hvis ingen melder seg frivillig.
Tiden frem til kl.16 bruker jeg på rommet mitt. Føler meg ganske lett til sinns. Dette har jo gått fint. Har bare blitt nesten angrepet én gang. Amerikanske fengselsfilmer har vært atskillig mer skremmende. Jeg setter på litt musikk. Whitney Houston “I wanna dance with somebody”. Følte meg normal en liten stund.
I TV-rommet sitter alle mine medfanger. Jeg hilser rundt. Alle ser ganske normale ut, bortsett fra Gunda. Men hun er rolig nå, heldigvis. De fleste damene er i 40-60-årsalderen. Det er bare ei til som er på min alder. Hun heter Liv og kommer fra en vakker plass på Vestlandet. Hun har også promillekjørt. De fleste av oss har det, men noen soner lengre dommer for mer alvorlige ting, og har kommet til Sandefjord for en mykere overgang til livet utenfor murene.
Vi er 13 innsatte og 4-5 ansatte i huset.
Arbeidsoppgaver for kommende uke skal bestemmes. Ingen melder seg til kjøkkentjenesten.
Til 17-18 mennesker skal det hver dag lages frokost, varm lunsj (“bare tryll frem noe digg basert på middagsrestene fra i går”), og full middag.
Dette skulle én person gjøre. Jeg kunne ikke lage mat. Jeg var 20 år. Det gikk i mye ferdigmat hjemme med samboeren min. Vi tryllet ikke så mye på kjøkkenet, akkurat. Så naturligvis er jeg livredd for å bli trukket ut. Men hva er sannsynligheten for å bli trukket ut, liksom? Det er 12 lapper i bollen (vedkommende som akkurat hadde hatt jobben er fritatt), det er 1/12-dels sjanse for at mitt navn skal bli lest opp. Om jeg ikke driter meg helt ut nå, så tror jeg det betyr 8,3 % sjanse for å bli taperen. Så uflaks har jeg ikke, tenker jeg.
Jo. Det har jeg.
“Nina”, hører jeg.
Min verden raser sammen.
Jeg KAN jo ikke lage mat!?!
Hva skjedde? Også til 17-18 personer hver dag i én uke, tre ganger om dagen?
Jeg går på rommet mitt, og gråter som jeg aldri har gjort før.
(Noen år og litt flere erfaringer senere, kan jeg fastslå at det finnes verre ting å gråte for her i verden).
Til slutt sovner jeg. Min første dag i fengsel er over. 22 dager igjen.
Fortsettelse følger…
God fredag, godt folk!
// Nina