Er Kokkejævel en kynisk jævel?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Nei. selvfølgelig er han ikke det.

Men jeg må innrømme at tanken har streifet meg

Jeg har tenkt at Kokkejævel kynisk har brukt de tragiske hendelsene i livet sitt for å beholde topplasseringen på blogg.no.

Hvordan i helvete kunne jeg dømme et menneske jeg ikke kjenner, kun basert på synsing og mistro? 

Jeg burde ha skjønt greia med en gang. Jeg har jo også brukt skriving som terapi når jeg har vært lengst nede. Når døden brutalt har tatt fra oss de vi er glad i. Jeg skriver fortsatt. Jeg og mange andre med meg har et behov for å dele når vi kjenner dyp sorg og også stor glede i livene våre.

Da begge mine søsken døde i vinter, med knappe 4 ukers mellomrom, og pappa samtidig ble alvorlig syk, da skrev jeg åpent om det på sosiale medier. Og det var ikke for å få oppmerksomhet for oppmerksomhetens skyld. Det var et behov for å være åpen. Jeg har alltid budt på meg selv. Nina uten filter, som en åpen bok. Har aldri hatt behov for å skjule hvem eller hva jeg er.

Og så innser jeg at Kokkejævel og jeg er ganske like der. Han er åpen, han er raus, han liker å skrive, og han er kanskje litt mye til tider. Akkurat som meg. Tror jeg. Jeg mistenker at enkelte synes jeg er litt mye. Men det er greit. Jeg er meg og du er deg. Sånn er livet. Mangfold. Vi trenger ikke å like alt eller alle. Men vi må respektere ulikhetene.

Jeg prøver å finne ut av hvorfor jeg innimellom har tenkt at dette har vært et kynisk spill fra Kokkejævel.  Det ble kanskje litt voldsomt til tider hjemme hos Kokkejævel. Det skal jo liksom ikke gå an. Det er for mye sorg, for meningsløst, for mye å ta inn. Det var uventet barnedød i sommer, det var frieri via bloggen, det ble annonsert graviditet på bloggen, det ble skrevet om bryllup og dåp samtidig, det ble fortalt om en spontanabort, det ble skrevet om kansellering av dåp og bryllup. Det var nesten som hver gang han datt ned fra 1.plassen, så skjedde det store ting som gjorde at han la seg på 1.plass dagen etter igjen. Som om han fabrikkerte hendelsene.

Men saken er, – dette skjedde jo! Dette er LIVET til Kokkejævel nå. For å klare å stå i en sånn sorg, så må man finne lyspunkt og håp. Og han forteller om det, åpent og nakent samtidig som han gjør seg selv veldig sårbar. Det skal han ha respekt for.

Kokkejævel har mistet to barn i uventet barnedød, og nå nylig spontanadopterte kjæresten hans i uke 9-10. Og han skriver om det. Fordi det er sånn han jobber seg gjennom dagene. Det er en hjerteskjærende sorg som jeg ikke kan forstå, som jeg bare kan ane konturene av, men Kokkejævel forsøker å sette ord på det, kanskje for å få en oversikt i galskapen, men kanskje mest fordi han MÅ? Han kan ikke la være, tror jeg. Dette er hans måte å deale med alt det vanskelige på.

I stedet for å legge seg ned, så kjemper han seg gjennom sorgen. Han skriver, han lager mat og skriver vaktlister på jobb, han tar seg av kjæresten og familien sin, han lar de ta vare på seg, og så tror jeg han tar én dag av gangen. Og så skriver han litt igjen. Uansett hvor hardt jeg forsøker å tenke hvordan han må ha det, så vil jeg aldri være i nærheten. Vi bærer alle på vår egen sorg. Vi har vår egen måte å bære den på. Men at han har det tøft, det er det ingen som helst tvil om.

Jeg har aldri mistet egne barn, jeg kan ikke sette meg inn i den bunnløse sorgen og det enorme savnet de som opplever dette kjenner på. Men jeg har mistet to søsken ganske brått og uventet med bare noen ukers mellomrom. Og spesielt da Sidsel, min helt spesielle søster med Downs syndrom, gikk bort, ble verden veldig grå en lang periode.

Å miste sitt eget barn må være helt grusomt. Den største tragedien man kan utsettes for. En sorg som varer livet ut.

Mellom de muntre linjene dine, Kokkejævel, kan jeg lese sorgen din. Jeg kan kjenne fortvilelsen, følelsen av avmakt, mangel på kontroll. Savnet. Etter de som dro i forveien og det som aldri kom. Og jeg beundrer deg for at du klarer å formidle følelsene dine så godt, både om de vonde dagene og de fine øyeblikkene som forhåpentligvis vil komme tettere og tettere etter som dagene passerer vekk fra den vanskeligste tiden, da døden gravde seg inn i sjelen og bekmørket var altoppslukende.

Så klart bruker ikke Kokkejævel denne sorgen for å fremme seg selv! Ikke noe normalt menneske vil gjøre noe så kynisk. Og jeg anser Asbjørn Sandøy, aka Kokkejævel, som en høyst oppegående og vettug person. En person som tilfeldigvis er god på mat OG som kan kunsten det er å formidle en stemning som vi andre lett kan leve oss inn i, og til og med kanskje kjenne oss igjen i.

Kokkejævel bruker skrivingen på bloggen for å hjelpe seg selv. Jeg tror han skrev noe om det i et tidligere innlegg. Noen mente han ikke måtte slite seg ut med denne bloggingen, midt oppi sorgen og alt. Men han svarte at det er nettopp dette han trenger å gjøre nå. Det gir han noe annet å tenke på. Han får positiv feedback, han får masse kjærlighet i retur. Det gir mer krefter enn det tar krefter.

Jeg kjenner meg igjen i det. Å skrive om min sorg og mitt savn, om opp- og nedturer i mitt liv, det har vært min måte å bearbeide tanker og følelser på. Om jeg hadde holdt det inni meg, tror jeg ærlig talt at jeg hadde blitt liggende nede lenge. Jeg hadde “mista det helt”, for å sitere en venninne når ting har tippet over, gått for langt.

Så kjære Kokkejævel, unnskyld for at tanken om kynisme har streifet meg. Du har selvfølgelig ikke visst at jeg har tenkt dette, men jeg vil be om unnskyldning likevel. Kyniske meg har tenkt at DU er kynisk… Det ligger en jævla dobbeltmoral i dette, jeg ser det. Det er flaut.

Faren med dette innlegget er at folk sikkert nå vil tillegge meg den kyniske rollen, siden jeg bruker ditt navn i overskriften, og dermed kanskje vil tiltrekke meg noen flere lesere enn normalt. Men jeg er ikke iskald og beregnende. Jeg håper at de som kjenner meg vil si at jeg ikke er kalkulerende eller strategisk. Jeg handler først og fremst ut fra følelser, og akkurat disse tankene har plaget meg den siste tiden. Jeg liker ikke at tankene mine vandrer inn i et spor der jeg får en mistro til deg eller andre, for den saks skyld.

Kanskje, kanskje vil dette innlegget bidra til at vi tenker oss om to ganger før vi tillegger andre dårlige motiver for handlingene de gjør. De aller fleste vil jo helst være godhjerta, rause og fordomsfrie, men det er i sannhet ikke lett.

Så la meg starte på nytt, Kokkejævel. Etter å ha satt meg ned og virkelig tenkt over de smålige følelsene du har satt i gang hos meg med din blogg, har jeg blitt både sint og skuffa over meg selv. Jeg ønsker å lese din blogg med åpent sinn og hjerte. Og det gjør jeg nå. Du rører meg med din åpenhet. Måltidene dine har jeg ikke vært så opptatt av enda, men alt det andre, det imellom, det både gråter og ler jeg av.

Alt godt ønskes deg og dine, – jeg håper dagene blir mindre vonde etter hvert for deg og Kjærest. Det fortjener dere ♥

Og når jeg først har “ordet”, vil jeg veldig gjerne også tipse alle om bloggen til Kjerringtanker. Hun skriver fabelaktig godt og tar for seg det siste innlegget til den som ligger som nummer 1 på blogglista hver dag, og så skriver hun sine tanker rundt dette. Det har blitt mye Kokkejævel i det siste, og det viser seg at Kjerringtanker også har sin sorg å bearbeide. Det har blitt noen tårer hos undertegnede for å si det sånn. Og latter. Kjerringtanker har god humor.

Savnet etter noen vi har mistet er en følelse de aller fleste som har levd en liten stund kjenner til. Når vi så leser om andres tap blir det nært, sårt og vondt. Det er lov å gråte litt. Eller å skrive litt. Men ikke sørg alene. Del det med noen. Uansett.

Om du som leser dette fortsatt tenker at jeg er en kynisk jævel, så håper jeg du vil lese litt om meg før du dømmer meg:

Svisj,- så var begge mine søsken døde, liksom?

Jeg vil helst dø med skoa på!

// Nina