Flere dager uten å blogge. Jeg har overlevd, og det har dere også. Har vært litt halvsyk de siste dagene. Kald og varm om hverandre, rennende nese, sånn kiling som fører til nys, vet dere. Vondt i halsen, vondt i hodet. Men det blir ikke noe mer ut av det. Heldigvis og bank i bordet.
Inspirasjonen til å skrive har vært fraværende, men det skyldes ikke bare dårlig form, tror jeg. Det skyldes også en telefon jeg fikk for noen dager siden. Legen på Solgården bo- og omsorgssenter der mamma bor, ringte og sa at mamma har stigende verdier på en kreftmarkør. En markør som indikerer tykktarmskreft.
Det slo litt luften ut av ballongen, kjente jeg. Samtidig som katastrofeberedskapen i kroppen strammet seg til. Gjorde seg klar til å ta i mot flere dårlige nyheter. Umiddelbare tanker er jo “hvor lenge har hun igjen?”, “får hun mye smerter?”, “hvordan vil pappa takle dette?”…
Men den aller første tanken: “Å nei! Mamma kommer til å dø!”
Det høres kanskje rart ut å tenke sånn. Mamma har jo hatt Alzheimer i mange år, hun har ikke lang tid igjen på jorden uansett. Ihvertfall om man leser statistikken. Likevel var det tanken om død som kom først, sammen med en del tårer. Mamma har hatt Alzheimer så lenge nå, det er sånn jeg kjenner henne. Jeg har tenkt at hun vil dø av Alzheimer, sovne inn en dag etter at hjernen ubønnhørlig har svunnet bort i intet.
Nå har hun fått kreft i tillegg. Det er en liten mulighet for at kreftmarkøren har en annen årsak, men legen tror mest på kreftteorien. Vi gjør ikke videre undersøkelser. Det har ingen hensikt å utsette henne for sykehus og undersøkelser. Hun vil ikke tåle belastningen med å sette i gang med kreftbehandling, så nå snakker vi om smertelindring i stedet.
Det er ikke sikkert mamma vil dø av kreften. Kanskje dør hun pga Alzheimer før kreftsvulsten gjør for mye faenskap i kroppen hennes.
Men beskjeden om denne kreften fikk meg til å innse at mamma kommer til å dø, kanskje snart. Jeg har allerede sørget over mamma da hun døde den første gangen. Da hun langsomt forsvant, først uten at vi forsto hva som var i ferd med å skje, deretter de tunge årene da vi forsto at hjernen hennes smuldret bort, at hun aldri ville bli seg selv igjen. At mamma var i rommet, men hun var ikke der likevel.
Det har vært en enorm sorg å gå gjennom. Fy flate for en grusom sykdom det er. Både for den som rammes og for de nærmeste rundt. Jeg husker så godt hvor mye sint mamma var i starten av sykdommen. Men hun snakket ikke om det, hun ble sikkert livredd da hun merket at minnene begynte å forsvinne. Hun husket ikke hva vi hadde snakket om sist vi pratet sammen, og for en som mamma, hvor fasaden var viktig, var det lettere å la være å snakke med noen. Hun sluttet å ringe. Hun sluttet å bry seg. For da trengte hun ikke å huske på noe. Da ville sikkert ingen merke at noe var galt…
Og nå, da denne telefonen kom, så ble jeg minnet på at mamma skal dø en gang til. Jeg trodde sorgen over at hun var borte var bearbeidet, men det er den tydeligvis ikke. Det er visst en sorg til som skal ut. Det er litt tidlig å ta frem den sorgen nå. Hun kan sikkert leve en god stund til. Men jeg fikk det litt i trynet, at å miste mamma fysisk også vil bli en sorg som skal leves gjennom. Jeg trodde jeg var forberedt. Men å være forberedt på døden blir vi nok aldri.
Og så er det noen som oppfatter døden litt sent, som min søster Sidsel med Downs syndrom. Hun ringte meg 22.november 2013:
“Hei Nina. Jeg har en veldig trist nyhet å fortelle”.
“Huff da, Sidsel! Hva er det som har skjedd?”
“Det er veldig trist, altså. Jeg så det på Dagsrevyen”
“Jaha? Du må fortelle meg det, da?”
“Kennedy er død”, sa Sidsel.
Det var en minnemarkering på Dagsrevyen for Kennedy på 50-årsdagen for hans død i 1963. Sidsel hadde alltid syntes at John F. Kennedy var en kjekk mann. At han var død hadde gått henne hus forbi. Det er visst alltid en tid for sorg, også 50 år etter😉
Sidsel i 2013, fortsatt lykkelig uvitende om Kennedys død 50 år tidligere. Det samme året hun ble født. Ikke så rart hun ikke visste, kanskje? 😅
Kjære deg, du beskriver og setter ord på dette viktige tema. Dette er fryktelig vondt å gå igjennom. Håper din vakre mor får leve godt videre, lenger enn det man tror og tenker ved å få beskjed om kreft. Skjønner deg så inderlig, det er mor, kjære mor – for alltid. Styrkeklem til deg.♥️
Tror man aldri kan bli forberedt på døden, tenker på deg og hva du har vær/og skal igjennom. Du er sterk og du har heldigvis humøret.
Tusen takk og ha en fin søndag, May-Brit!
Kjære deg, du beskriver og setter ord på dette viktige tema. Dette er fryktelig vondt å gå igjennom. Håper din vakre mor får leve godt videre, lenger enn det man tror og tenker ved å få beskjed om kreft. Skjønner deg så inderlig, det er mor, kjære mor – for alltid. Styrkeklem til deg.♥️
Hei Linda,
Tusen takk for varme ord og styrkeklem❤🙏
God førjulstid ønskes deg!