Veldig glad vi fikk det til, for ofte er det jo sånn når vi prater med venner og bekjente; “vi må ta en kaffe en dag”, – og så blir det som regel ikke noe av.
Denne gangen ble det noe av! Jeg ofret til og med et besøk hos mamma uten snev av dårlig samvittighet. Klapp på skulderen til meg selv. Psykiateren kommer også til å gi applaus for det. Én av oppgavene mine er å gjøre bra ting for meg selv.
Se så vakkert det var ved Oslofjorden i dag!
Sitter ute på terrassen i skrivende stund og lurer på om jeg skal kreke meg ut på én tur til i dag.
Ettermiddagen/kvelden er liksom for fin til å bli hjemme, kroppen har godt av bevegelse, og det har definitivt huet også.
Har henta opp sommerklær fra boden (ulempene ved å flytte til leilighet med mindre skapplass). Burde sikkert gått igjennom dem og pakka bort tjukke vintergensere, men det blir garra noen gråere dager å gjøre det på, kjenner jeg frøken Vår rett.
Hodet er fortsatt på plass, – behandlingen hos psykiateren har virkelig betalt seg, og med bedre psyke følger lysta til å gjøre ting. Jeg har dermed vært mye mer aktiv enn på lenge. Dessverre følger ikke ryggen helt med på veien, og mer fysiske smerter er resultatet.
Likevel er det sååå verdt det! Å kjenne på livsglede og ikke minst ork til å gjøre noe, er ubetalelig!
Bånnsliten og lykkelig er dagens konklusjon. Det føles godt, rett og slett!
Vår kjære “Katta” har blitt vasket og polert, fortsatt gjenstår bunnstoff, pussing og lakkering av treverk og vask innvendig.
Bård er effektiviteten sjøl, undertegnede er ikke helt der. Men det får ta den tida det tar. Å bare holde på med dette felles prosjektet i båthavna i det nydelige vårværet er gull for sjel og sinn, og vi har kost oss skikkelig.
Vi fikk solgt utemøblene våre på torsdag, og jeg tenkte vel at vi måtte klare oss uten noen ei lita stund til nye var på plass, men neida! Alt ordner seg visst for psyke jenter!
Interiørbutikken som ligger rett over gata her hadde perfekte terrassemøbler “på lur”, og jeg kunne ikke vært mer fornøyd.
Nå har vi møbler som passer perfekt i forhold til størrelsen på vår veranda, de er kjempegode å sitte i, det runde bordet gjør spiseplassen enda mer sosial, og sittehøyden på dem gjør at vi får maks ut av utsikten.
Dette er garantert ikke nok et impulsivt kjøp. Eller jo, det er jo det. Bestemte oss fortere enn normalt, tror jeg… Tok ca.5 minutter.
Men jeg er helt sikker på at disse møblene kommer til å bli værende en stund. Fantastisk god kvalitet er det også.
Sist, men ikke minst; Vi har fortsatt plass til både grill og noen krukker med sommerblomster. Gleder meg til å pimpe opp uteplassen når nattetemperaturen blir mer stabil. Etter et par dager i shorts tror man jo at sommeren er her. Men det er visst fortsatt bare april sier kalenderen.
Den siste uka har altså vært bedre enn jeg kunne drømt om for bare to uker siden. Jeg er sååå glad for at jeg endelig tok tak og bestilte time hos en psykiater.
Noen lurer kanskje på om jeg har fått noen medisiner mot depresjonen, og da kan jeg fortelle at det har jeg ikke. Og det er jeg veldig glad for.
Jeg har en del reservasjoner mot piller, tar ikke mer enn jeg absolutt må etter å ha vært vitne til hvordan det gikk med broderen, så om jeg kan bli frisk uten, er det helt klart å foretrekke.
Men jeg har full forståelse og respekt for de som likevel trenger hjelp av medisiner for å få bukt med sine problemer. Det går jo helst bra, det også.
Ønsker dere alle en fin ukestart! Jeg krysser fingre for at oppturen varer og varer og varer🤞😍
Digg frokost i digg humør – bli’kke bedre enn det, eller?
Jeg har spist havregryn med bær og melk til frokost i årevis. Ikke så ofte jeg har kokt grøt av det, men så lagde jeg appelsinsaus til, og da fikk havregrøten en ny renessanse for meg!
Så i halvannen uke har jeg hatt havregryn, litt linfrø, 12 rosiner, bær, hakkede mandler og appelsinsaus som dagens første måltid.
Skikkelig digg!
I dag var jeg tom for appelsinsaus, men en havregrøt kokt langsomt på svak varme med bringebær, jordbær, mandler og banan er ikke å forakte det heller.
Appelsinsaus? Kjapt å lage (helst på forhånd):
2 appelsiner
1,5 dl vann
1 ts kanel
Litt sukrin gold
2 ts potetmel + litt vann
Skvis ut all saften du klarer fra appelsinene. Bland med vann, sukrin og kanel i ei lita kjele og la det småputre litt.
Rør ut potetmel i litt vann til den blir klumpfri og hell det over appelsinsausen i en jevn stråle mens du rører.
Oppbevar i kjøleskap. Holder til ca 8-9 dager om du ikke overdriver når du forsyner deg. Men vi er da måteholdne, er vi ikke?
Veldig godt og en forfriskende vri på havregrøten!
Gårsdagen var også av det bedre slaget, heldigvis. Startet dagen med sykling og fysioterapibehandling.
Deretter lagde jeg kaffe og lunsj og dro til samme sted som i forgårs for å gå tur og hylle våren med ei god venninne.
Herlige timer med koselig skravling. Påfyll, påfyll, påfyll! Et mye brukt ord om dagen, men fy søren så viktig det er med skikkelig god mentalhygiene i form av sosialt samvær!
Så lenge som jeg heller har trukket meg unna og inn i min egen, mørke verden, er det som skjer med meg mentalt nå en transformasjon ut av en annen verden. Det er så fint å endelig ha lyst til å være sosial igjen, for det er jo sånn jeg egentlig er – et sosialt dyr.
Gårsdagen bød på flere hyggelige møter, for vi fikk også solgt de nye utemøblene som jeg la ut på Finn her om dagen, og kjøperen var ingen ringere enn en kjær kollega fra min tid i Norwegian.
Da ble det kaffe og mimring, da vettu. Veldig trivelig!
I dag er det besøk hos mamma jeg har på tapetet (for et uttrykk, forresten! Har på tapetet? Må googles etterpå…)
Har trappet ned fra tre til to besøk pr.uke etter råd fra psykiateren. Legen min har forsåvidt sagt det samme tidligere, men noen (les: jeg) har visst tyngre for det enn andre…
Så i dag blir det fint å dra på besøk. Jeg gleder meg til å se henne. Det er faktisk lenge siden sist.
Et velkjent råd. Det er jo ikke rakettforskning at det er godt for den psykiske helsa å gjøre ting man er glad i, men for meg har det rett og slett vært vanskelig å finne initiativet til å gjøre noe bra for meg sjæl en god stund.
Og ikke bare har initiativet vært borte, men orket til å gjøre det har også vært fraværende. Å prioritere meg selv har gitt næring til den dårlige samvittigheta mi, så da har jeg i stedet murt meg inne når jeg ikke har vært sammen med pappa.
Det er jo jævlig lite smart! Ser jo det nå, når jeg skriver det ned svart på hvitt.
Samvittigheta bli’kke bedre av å gjøre ingenting, akkurat.
Men etter noen timer hos psykiateren nå, begynner hjernen å funke igjen så smått, og jeg ser viktigheten av å ta på meg oksygenmaska selv før jeg kan være en ressurs for de jeg har rundt meg.
Så i dag pakket jeg sekken og gikk på tur i et fantastisk vårvær. Her i Asker kommune har vi mange turmuligheter både langs fjorden og i marka. Og enda jeg er oppvokst nesten i nærheten, har jeg aldri tidligere gått der jeg gikk i dag .
Jeg gikk kyststien fra Høvikvollen mot Åros. Kom ikke lenger enn til Båtstø. Har som kjent nervesmerter i ryggen som ofte stråler ut i beina, og nå om dagen kjenner jeg det litt ekstra godt.
Så jeg turte ikke gå lenger. Var redd jeg skulle få problemer med returen.
Likevel var jeg ute i nesten 4 timer. Det var så fantastisk nydelig! Traff nesten ingen mennesker, bortsett fra på et lite strekke da jeg plutselig gikk på noen folk i løpet av 300 meter. Og på de meterne stoppet jeg tre ganger for å skravle fordi det var bekjente fra ulike epoker i livet. Veldig hyggelig å se alle sammen!
Satte meg ned i ei lita bukt som var “bare min” og spiste lunsjrester etter laksemiddagen i går. Drakk kaffe og sugde inn lydene fra bølgeskvulp, måkeskrik og noen tøffende båter i det fjerne.
Idyll.
I dag tror jeg ikke jeg har hatt en eneste negativ tanke! Depresjonen er milevis unna. Går det an, det’a? Sååå fort?
Uansett – jeg omfavner mitt gode humør og gliser fra øre til øre😁
I dag var det likevel en time med færre tårer, og i min verden er det kryss i taket og verdt en aldri så liten svingom på kjøkkengulvet etterpå.
Jeg vet at det er mange som meg. Mange som sliter med tunge tanker av ulike grunner. Spesielt i disse dager. Og jeg tenker at jeg kanskje kan være til litt hjelp ved å vise at du ikke er alene.
I går fikk jeg en melding fra min eldste datter med et dikt skrevet av Instagram-profilen Stjernekast.
Jeg fikk lyst til å dele det med alle dere som står på og kjemper på en eller annen måte hver eneste dag:
Se på deg, a.
Hver dag er en kamp
– allikevel reiser du deg opp
hver eneste morgen
og drar ut på tokt
for å lete etter det håpet
du mista et sted langs veien.
DET er modig, det.
@stjernekast
Hvor fint er ikke det diktet? Det traff I hvert fall meg midt i hjerterota og jeg følte meg plutselig litt modig midt oppi følelsen av utilstrekkelighet og udugelighet. Det var en ganske så fin følelse å kjenne på igjen.
Allerede nå føler jeg at timene mine med psykiateren hjelper. Jeg skulle ønske det var en quick fix til å bli helt bra, men når lyset fra stjerner som sluknet for omtrent åtte millioner år siden ennå ikke har nådd fram til oss, må vel jeg kunne bruke noen uker eller måneder til behandling, ikke sant?
Reklame | Merker med reklame pga privat annonse på Finn.no
Husker dere da jeg jublet og var superhappy med de nye, lekre terrassemøblene våre?
Jeg synes de er kjempefine fortsatt, veldig comfy å sitte i, begge stolene samt toseteren er regulerbare. Og det beste av alt er at putene tåler å stå ute i all slags vær.
Det er kjekt for oss som ikke har plass til putekasse på altanen. (Dog har vi lagret putene inne hittil).
Likevel, – vi ser nå at de er hakket for store for terrassen vår. Det blir trangt om saligheta når vi post corona skal samles litt flere til en grillmiddag, f.eks.
Da er det kjekt med plass til en grill, ikke sant. Og blomster. Ingen vår og sommer uten kosmos på uteplassen, si!
Så nå er hele møblementet til salgs på Finn til en meget god pris!
Vi gikk på en aldri så liten Daybed-smell, med andre ord…
Fra i morgen er det her på Østlandet meldt bedre og bedre vær, ikke minst helgen ser strålende ut, så om du ønsker deg et nytt og lekkert møblement til uteplassen din, så har du sjansen til et aldri så lite kupp nå.
Sjekk annonsen på Finn her: https://www.finn.no/214635243
I dag er det akkurat én måned siden jeg hadde min første time med psykiateren, vi har snakket sammen hver eneste uke siden.
Jeg føler at livet er lettere å bære nå.
I stedet for å bære hele fjellet på ryggen bestemte jeg meg for å klatre opp på det.
En tung vei å gå, men jeg er sikker på at det er verdt det når jeg kommer opp.
Akkurat nå har jeg startet på klatringa, men jeg føler at jeg fortsatt er redd for å ta den tøffeste veien opp. Det er liksom litt safere å velge den lette og trygge veien.
Med det mener jeg at jeg fortsatt er verdensmester i å skyve de vanskelige tankene unna når jeg ikke må kjenne på dem.
Når jeg snakker med psykiateren må jeg kjenne på det vonde. Og jeg merker at det gjør godt å røske opp i tankene og følelsene selv om jeg er totalt utladet og utgrått etter hver eneste time.
Jeg klatrer altså ganske bratt når jeg har de timene, og så velger jeg den enkle veien og tar meg en skikkelig pause i tida mellom psykiatri-timene.
Å ta pause fra det vanskelige har vært relativt enkelt de siste ukene på grunn av påskeferien og at jeg sånn sett har hatt lite tid alene til grubling.
Jeg er veldig usikker på om det er bra eller ikke.
Burde jeg ta meg tid til å gruble over/face de vonde tankene for deretter å prosessere alt gjennom behandlinga, – eller er det like greit å ta en times tid i uka med sorg og tunge tanker og så være ferdig med det til neste gang?
Det siste alternativet et det mest besnærende, og det er den linja jeg ligger på nå.
Det er faktisk den linja jeg har alltid har lagt meg på, minus den ene psykiatertimen i uka, da. I stedet har jeg stukket min lange, grasiøse hals ned i jorda og tenkt at alt sikkert er bedre i morgen, eller jaffal innen dagen etter det igjen.
Må snakke med psykiateren om det. Jeg er dødsredd for de vonde følelsene, kjenner jeg. Frykter en total kollaps om jeg åpner opp for det vonde.
Men kanskje er det en grunnløs frykt. For hva om ingenting skjer? Det kan jo hende at sinnstilstanden min ikke blir dårligere enn den allerede er?
Når det er sagt, – så tror jeg at de kognitive teknikkene jeg lærer hos psykiateren allerede har begynt å funke.
Jeg har vært innom kognitiv terapi tidligere, så dette er ikke ukjent terreng for meg, men jammen er det nyttig å bli påminnet å bruke metodene når det trengs.
Og gudene skal vite at nå er det jaggu på tide å benytte alle metoder som kan hjelpe hode og tanker på rett kjøl igjen.
Effekten av å bli klar over tankesettet mitt og deretter hvilke kroppsreaksjoner og følelser jeg får, som igjen påvirker adferden min, synes jeg begynner å vise seg.
Det kalles “Den kognitive diamant”.
Alt henger sammen.
Dette vet vi jo. Likevel er det ikke alltid lett å gjenkjenne det når man står med dritt opp til øra.
Men nå da, dere! Nå kjenner jeg oftere og oftere igjen de negative tankene, klarer å identifisere dem og til og med stoppe dem før de kommer til uttrykk som nedstemthet, sinne eller noe annet som jeg kan late som skyldes overgangsalderen i stedet for psykiske problemer.
Og det resulterer jo i jevnere humør og en gladere Nina. Godt for meg og godt for mine nære!
Så var ikke Rom bygget på én dag, heller. Men å være underveis skal man ikke kimse av, sa brura. Det kan fort bli tindrende høyder av sånt!
Tusen takk til alle igjen som bryr seg og som tenker på meg. Det setter jeg enormt pris på.
Jeg har savnet mer og mer å blogge de siste dagene, så om formen fortsetter å stige, vil jeg nok være litt mer “på” fremover.
Dette innlegget brukte jeg litt tid på, ikke fordi det var så vanskelig, men plutselig er jeg litt urutinert med blogginga.
Det ble ikke skrevet ferdig før her i senga hjemme. Klokka er godt over midnatt, og jeg må skynde meg å sove. God søvn og rytme på dagen er viktig for meg, – nå er jeg litt på overtid.
God natt eller god morgen til deg, alt etter som når du leser dette😊👋
Jeg har ikke orket å dele. Har hatt nok med å takle min egen angst og tunge tanker.
Det betyr ikke at jeg bare har hatt det vondt. Tvert i mot. Jeg har hatt fine og lyse stunder, jeg har til og med våknet enkelte morgener og tenkt at dagen i dag blir fin. Dét har ikke vært hverdagskost på en god stund.
Men det beste av alt: Jeg har trosset angsten og jeg har vært alene i butikken flere ganger!
Selvsagt kan klumpen i magen, kloa over brystet og den økte pulsen melde seg igjen, men jeg er så glad for at jeg har klart å møte frykten som er helt irrasjonell og grunnløs når alt kommer til alt.
Jeg bestemte meg for at jeg ikke ville la angsten få overtaket. Først dro jeg til matbutikker på steder der jeg ikke kjenner så mange, og det viste seg å gå fint.
Til slutt dro jeg til de to nærbutikkene mine. Og vet du hva? Det gikk helt fint! Ganske høy puls før jeg gikk inn, men med fokus på handlevogna og det jeg skulle ha, mestret jeg hele handlerunden til 10 i stil, vil jeg påstå.
Nå vet jeg at angst også kan ramme meg. Det høres kanskje enkelt ut å takle det ut fra det jeg forteller, men jeg har nok langt ifra opplevd Angst fra Helvete som andre har gjort. Det er ikke alltid så lett å bare trosse angsten, selv om man ønsker det aldri så mye.
Men nå skjønner jeg litt mer hvordan andre som sliter med dette har det, og vit at jeg har dyp respekt for dere som virkelig sliter med denne følelsen hver eneste dag, flere ganger daglig. Jeg håper inderlig at jeg ikke må slite enda tyngre med dette fremover, for det er en forferdelig “tilstand” å befinne seg i. Helt for jævlig.
Jeg har mine timer med psykiateren hver uke, den neste er i morgen. Foreløpig føler jeg egentlig ikke at jeg har startet med selve behandlinga.
Vi prater, jeg forteller og forteller. Hun kommer med tilbakemeldinger, bekreftelser eller spørsmål. Mulig det er en slags behandling som foregår uten at jeg merker at det er det som skjer. Ikke umulig i det hele tatt, når jeg tenker meg om.
Å prate om alt det vonde er terapi i seg selv. Og å prate med noen som er uhildet, som ikke har noen forutinntatte meninger, er innmari allright.
Jeg vet ikke om jeg vil få noen diagnose eller om det er snakk om å starte med medisiner etter hvert. Veien blir til mens jeg går, tenker jeg.
Uansett – Det er godt å være i gang! Bare tanken på det gjør humøret lettere.
I dag kom vi hjem etter et par nydelige dager på setra, Bård og jeg.
Nå skal vi ha noen fine påskedager hjemme i Heggis. Være litt sammen med pappa, besøke mamma og se noen barnebarn (utendørs) før påska avsluttes i vårt paradis i Valdres.
Meningen var jo å skrive oftere under denne prosessen, men det koster for mye, kjenner jeg.
Jeg må først og fremst tenke på meg selv. Livet på sosiale medier kommer i annen rekke nå for tida.
Tusen, tusen takk til alle dere som har sendt meg meldinger og vist omtanke. Jeg har ikke maktet å svare alle. Enkelte dager har vært tøffere enn andre, og jeg har simpelthen ikke orket.
En annen grunn til uteblitt svar og kanskje bare et “hjerte” i retur, er at jeg øver meg på å sette grenser for meg selv og å ikke få dårlig samvittighet for alt jeg føler jeg burde ha gjort. Der har jeg en vei å gå, nemlig.
Håper dere holder dere friske og passer på smittevern. Jeg hører oftere og oftere om venner og bekjente som er smittet med korona, og de har vært skikkelig syke. Ei jente på atten år som jeg kjenner er innlagt på intensiven med pusteproblemer.
Det skremmer meg.
Så ta vare, både for din egen skyld, men også for de rundt deg sin skyld.
♡ Å få snapchat av de fantastiske barnebarna mine. (De får meg forresten alltid i godt humør).
♡ Når Snuppis på 18 overrasker med husarbeid, mathandling, middagslaging og kakebaking helt på eget initiativ, da blir jeg varm om hjertet.
♡ Da vi på lørdag fikk uventa besøk (ute) på setra, var livet bittelitt normalt igjen og jeg følte meg “normal” en stakket stund.
♡ Jeg lo høyt og kosa meg skikkelig da jeg så det første programmet av Kompani Lauritzen.
♡ Når Bårdis bare holder rundt meg og er tryggheten sjøl, da vet jeg at alt blir bra.
Foto: Gry Traaen
Å være åpen om at jeg har det såpass tungt som jeg har det om dagen, har imidlertid medført noe som jeg aldri trodde skulle skje med meg: Jeg tør ikke å gå i butikken alene!
I går kveld trengte jeg solsikkekjerner til knekkebrødene jeg skulle lage, men da jeg sto i gangen og skulle knyte på meg skoene, kjente jeg plutselig at jeg ble skikkelig uvel, at hjertet begynte å dunke, pusten gikk fortere og tårene pressa på.
Jeg skjønte ikke no’. Visste bare at jeg ikke ville klare å gå ned i butikken som bare er en heistur unna.
Bård forsto. Han sa han kunne gå for meg, men jeg sa at sånn kan jeg jo ikke ha det. Jeg forsto at dette på en måte var et lite angstanfall, eller begynnelsen på et, og jeg kan jo ikke la dette komme i tillegg til alt det andre nå.
Så jeg tørket tårene, tok noen dype magedrag, tok på meg maska (takk gud for maskepåbud akkurat nå, føler meg mer usynlig), og gikk til butikken med Bård.
Jeg hadde aldri i livet klart å gå alene. Men jeg gikk i butikken. Jeg trosset angsten. Face your fears, er det vel noe som heter.
Det gikk greit så fort vi hadde kommet inn. Traff heldigvis ingen kjente.
For det er dét jeg redd for, tror jeg. Å treffe noen som jeg vet kanskje har lest innlegget mitt, Bak fasaden. Lest om min vanskeligste tid ever som er akkurat nå.
Og det er helt greit. Jeg er ikke flau over at jeg har det vanskelig nå, men jeg er redd for at den jeg møter skal bli flau og forlegen over å vite. Jeg vil jo ikke være til bry, gjøre det ubehagelig for andre å treffe meg.
Så kjære deg som bor i nærheten av meg og risikerer å støte på meg: Vær som du alltid har vært. Vi trenger ikke å snakke om det. Vi kan snakke om deg og ungene. Eller om været. Eller om helveteskorona.
Eller vi kan snakke om det, men da begynner jeg sikkert å grine, så helst ikke. Det er så slitsomt.
Det som var så deilig på lørdag, med det uventa besøket på setra, var at vi ikke snakket om dette overhodet. Enda jeg vet at hun ene visste. Men vi toucha ikke borti temaet en eneste gang. Det var befriende.
Nå har jeg psykiateren å snakke med. Det får holde, håper jeg. Tidligere har Bårdis måttet tåle alle mine tårer, smerter og bekymringer nesten daglig. Nå håper jeg det blir mindre av det.
Jeg tror jo ikke at det er sånn at jeg nå bare har problemer i én time én gang i uka i møte med psykiateren, og så er det happy go lucky de resterende 167 timene. Så klart ikke.
Men jeg håper jeg får ut såpass mye gruff og etter hvert god hjelp at jeg ikke trenger å lene meg så mye på Bård lenger. For fy søren, så mye ekstra han har fått som han helt sikkert skulle vært foruten.
Men jaggu har’n fått mange lykkelige øyeblikk og stunder også, så jeg prøver å overbevise meg sjæl om at vi totalt sett ligger på 50/50. Og det er jo ikke gæærnt, hehe.
Jeg har overhodet ikke tenkt å la angsten for å treffe kjentfolk få bestemme, så selv om jeg ikke har vært ute av leiligheten i dag, så skal jeg ut av den døra før natta kaller.
Som Bård sa i går kveld; “Du, av alle, er plutselig redd for å treffe folk”.
Det rimer ikke i mitt hode heller. Jeg kjenner det knyter seg inne meg ved tanken på å gå i butikken, men jeg skal klare det. Herregud, det er nok nå, liksom.
(Og nå blir det sikkert enda vanskeligere å gå i butikken når hu har skrevet at hu ikke tør å gå i butikken, tenker du. – Ja, det gjør det jaggu.
Men det er derfor jeg skriver dette, så alle som sliter med noe ala det samme ikke skal føle seg alene, og for at alle andre skal forstå at en tur på butikken ikke er bare bare alltid).
Jeg vet dette ikke blir noen quick fix. Og jeg vet at det kommer til å gjøre vondt fordi jeg faktisk må la realitetene synke inn. Jeg må ta meg tid til å bearbeide alt det vonde. Hittil har jeg vært ekspert på å styre unna de vonde tankene når de har kommet. I mange år har jeg gjort det. Helt til nå de siste månedene (eller er det år?) og de vonde tankene har tatt større og større plass. De dominerer i hverdagen, og sånn kan vi ikke ha det. Hverken jeg eller de som er rundt meg.
Bårdis har vært min samtalepartner. Det er han jeg har åpnet opp mest for om de vondeste og tyngste tankene.
Jeg er full av kjærlighet til han som tåler og tåler. Han er rett og slett fantastisk, og jeg vet ikke hvor jeg hadde vært i dag uten han.
Jeg snakker også med venner innimellom om noe av dette. Men jeg vil helst ikke være til bry, være den som skaper dårlig stemning, så jeg har ikke åpnet meg skikkelig for noen av dem. Holdt tilbake de aller tyngste og mørkeste tankene.
Det har vært lettere å trekke seg unna, eller iallefall å ikke snakke for mye om meg og mitt når vi har vært sammen. Jeg føler jo det er noe hele tiden, og det er mye Nina, jeg vet det.
Og nå tror jeg at mine venninner kanskje tenker “What? Hun har jo grått og vrengt sjela si hver gang vi har sett hverandre!”
Til det må jeg i så fall bare svare: “Tro meg, det kunne vært sååå mye mer! Jeg har tatt meg sammen noe så innmari.”
Men tusen takk for at dere fortsatt tåler meg. Jeg er så glad i dere.
Noe av det som har rørt meg mest etter at jeg publiserte innlegget Bak fasaden, er de hjertevarme tilbakemeldingene jeg har fått fra mine nærmeste venner, og alle dere bekjente og venner fra gamle dager, nye bloggvenner og totalt ukjente som har skrevet til meg.
Det gjør godt, sånn skikkelig langt inni hjerterota, det! Så igjen, kjære venner, både kjente og ukjente, – jeg setter umåtelig stor pris på det.
Virkelig. Tusen millioner takk.
Noe jeg er veldig god på, om man ser bort fra å prate om meg selv og alle mine sorger, er å skrive meg helt bort. Som nå.
Tilbake til min første time med psykiateren.
Pga smittesituasjonen måtte vi ta samtalen på Skype. Ble skuffa da hun sa det, kjente jeg. Jeg hadde helt klart foretrukket å snakke med henne mens vi var i samme rom.
Etter påske satser hun på å ha timer som vanlig på kontoret sitt.
Eller, hun sa faktisk i kontoret. Sånne detaljer henger jeg meg opp i. I kontoret? Det heter da på kontoret? Beklager, nok en digresjon.
Men heldigvis gikk det overraskende fint på Skype. Jeg kjente umiddelbart at det var en dame jeg kunne like, at vi pratet lett sammen.
Tårene kom allerede da hun bare skulle ha grunnleggende personalia, som navn, adresse, sivilstatus og sånn.
47 sekunder ut i samtalen spurte hun om jeg hadde søsken…
Da åpnet slusene seg.
Ja, jeg har en søster og en bror, men de døde nesten samtidig for to år siden.
Så ja, jeg har søsken, men så har jeg det ikke likevel, liksom.
Hallo! Det er to år siden! Skjerp deg, jente. (Mine tanker).
Ok. Det gjør fortsatt vondt. De ukene i januar og februar i 2019 har definitivt gjort noe med meg. Så mye annet skjedde samtidig også. Mye skal prosesseres fra den perioden.
Vi rakk å gå gjennom grovdetaljene fra da, psykiateren og jeg.
Men det er så mye mer. Jeg tror jeg såvidt har rispa borti overflaten. Det er mye som ligger fortrengt inni meg, og jeg gruer meg til å grave det frem.
Jeg fikk to oppgaver fra psykiateren til neste gang vi skal snakke, og det var å rangere dagen på en skala fra 1 – 10 hver kveld, sånn at hun skal få en viss idé om hvor jeg ligger over en periode.
I går var jeg oppe på en 7’er!
Bård og jeg dro impulsivt til setra på fredag, begge to slitne etter en tøff uke.
Vi har ikke fått vært der oppe så mye det siste året. Korona og andre faktorer har spilt inn, men gudene skal vite at det er stedet der jeg har hatt det aller best i sjela de siste åra.
Denne helgen intet unntak. På setra slipper alle bekymringer og problemer på mirakuløst vis taket, og jeg klarer å være mer i øyeblikket. Det er så digg, det!
Den andre oppgaven er å skrive ned alle vonde og negative tanker som dukker opp inni meg. Skulle tro det var lett, men etter å ha skrevet ned de åpenbare vonde tankene, kjenner jeg det er vanskelig å la de andre slippe til. Jeg er god på å skyve dem unna, vil ikke la dem komme frem fra underbevisstheten, for da må jeg jo føle.
Og jeg er sliten av å føle så mye allerede. Men nå må jeg. Om jeg skal få det bedre, må jeg gjøre denne jobben. Jeg tror det blir bra til slutt.
Foreløpig er det ikke snakk om medikamenter. Hun må kartlegge litt mer, men jeg ble glad for å høre at hun helst ser at jeg klarer å jobbe meg gjennom dette uten medisiner. Jeg er ikke glad i piller som skal fucke med hodet mitt, jeg vil helst bare være meg, men i en bedre versjon enn nå, selvsagt.
Likevel kan det hende jeg må ta noe for en periode. Jeg håper ikke det, men om det er det som skal til for å få meg ut av denne hengemyra, så skal jeg gjøre det som må til.
Veien blir til mens jeg går. Jeg drømmer om å føle glede når jeg står opp om morgenen, å le på ordentlig og å være en bedre mamma, kjæreste og bestemor enn jeg er nå. Det er klart de dagene kommer, jeg kjenner håp inni meg nå.
