Mannen min ligger og småsnorker ved siden av meg. Misunner han det gode sovehjertet.
Jeg har vurdert å stå opp for å spise noe jeg må slutte å spise etter oppstart på onsdag, men jeg er ikke sulten og har heldigvis aldri hatt for vane å stå opp på natten for å spise. Så jeg blir liggende.
Jeg gruer meg overhodet ikke til å kutte ut sukker og mel for alltid. Jeg kommer til å spise variert og godt, og når all skiten er ute av kroppen, så vil det meste smake godt. De rene smakene fra råvarene kommer til sin rett, og dessuten vil jeg sikkert finne mange nye retter jeg aldri har smakt før. Det er alltid gøy.
Det var lurt å skrible ned noen ord på papiret, nå kjenner jeg at tankene roer seg og trøttheten siger på.
Om du fortsatt er våken; “Hei hei og sov godt om du skal legge deg snart”!
Om du leser dette når du våkner om noen timer: “God morgen og ha en finfin dag! Spis solskinn til frokost, – det gjør dagen ekstra glad”!
Jeg skal for resten av mitt liv kutte ut sukker og mel. Det høres sikkert drastisk ut, og det er jo en radikal forandring, ingen tvil om det. Jeg elsker søtt og gjærbakst.
Men etter utallige dietter de siste 30-35 årene er det på tide å våkne opp, innse at dette her funker ikke. Ikke i det hele tatt. Det er ikke bra å fyke opp og ned i vekt sånn som jeg holder på. Mest opp, egentlig. Jeg har vært overvektig lenger enn jeg har vært normalvektig, når jeg tenker etter.
Jeg lever godt med noen kilo for mye, inntil en viss grense. Det er bare det at den grensen trår jeg over gang på gang, og om jeg skal tenke på helsa, og det må man jo, så er dette ren idioti.
Det er mye verre å holde på med dette surret her enn å ta grep én gang for alle. Rett og slett legge om livsstilen for alltid.
Jeg har bevist mange nok ganger nå at det går fint å ta av en haug med kilo i en periode for så å gå tilbake til det gode, gamle livet med godis, først bare i helgene, og så titt og ofte ellers også.
Helst når ingen ser meg, for da har det liksom ikke skjedd.
Hjernen min tuller med meg. For meg er uklare grenser og regler det samme som “Jammen, litt sjokolade spiller da ingen rolle”.
De uklare linjene flyter ganske kjapt ut i et eneste virvar av kaos som et veltet spann med maling.
Med min erfaring fra mange ulike dietter, så vet jeg at når jeg er i tralten, så er det overhodet ikke noe problem å klare seg uten sukker eller mel. Det er faktisk lekende lett, og jeg har vel aldri følt meg bedre enn i de periodene jeg kutter ut det jeg egentlig vet er som gift å regne for min kropp.
Problemet er når det har gått litt tid, jeg er liksom ferdig slanket eller rett og slett fornøyd med hvordan jeg ser ut, da velter malingspannet… Og ikke lenge etter føler jeg meg som en mislykka dritt, igjen og igjen og igjen…
Vel, – jeg er rett og slett lei av å føle meg mislykka! Jeg innser at om jeg skal ta vare på helsen min best mulig, så MÅ jeg legge opp til en varig livsstilsendring, og nå har jeg funnet nøkkelen som jeg tror vil passe veldig godt for meg: Nemlig Bright Line Eating-metoden, eller Spis deg fri-metoden som den kalles på norsk.
Den går kort ut på å kutte sukker og mel og å spise 3 måltider om dagen.
For alltid.
Det er skummelt å tenke på. Men det er enda skumlere å tenke på å få diabetes 2 eller hjerteinfarkt, eller fettlever (ekkelt ord!), for den saks skyld. Skumlest er tanken på å utvikle Alzheimer som mamma. Nå var det vel ikke matinntaket som ga henne Alzheimer, hun var sylslank og spiste sunt, men jeg tror på at kostholdet kan være med å bremse utviklingen av demens.
Irina Lee heter ei grepa dame som har kjøpt rettighetene til den amerikanske Bright Line Eating-boka. Hun har fått den oversatt til norsk og holder ukentlige livesendinger på Facebook. Sjekk ut Spis deg fri på Facebook i dag!
Førstkommende onsdag tilbyr hun et 2 ukersGRATISkurs via nett til ALLE som vil teste ut denne metoden.
JEG ER OVERHODET IKKE SPONSET PÅ NOEN SOM HELST MÅTE!
Det hadde vært gøy om flere vil slenge seg med på en 2 ukers testing! Selv har jeg bestemt meg for å gi dette en sjanse i mye mer enn to uker. Forhåpentligvis er dette MIN metode for å bli slank, lykkelig og fri fra sukker- og melavhengighet. For det er det jeg er, – avhengig.
Det sier jo litt at etter at jeg bestemte meg for å gjøre dette, så spiser jeg godteri jeg ikke har lyst på, flere klementiner enn magen strengt tatt tåler, og ekstra brunost på brødskiva bare fordi jeg tenker på at dette er siste gang i livet jeg spiser det (frukt er “lov”, bare ikke i de mengdene jeg kjører i meg). Det er jo helt sykt. Jeg trenger en kraftig omprogrammering i hjernen, og jeg blir mer og mer overbevist om at det for meg betyr klare grenser.
Kanskje føler ikke du det på samme måte, kanskje er ikke dette metoden for deg, men jeg er ganske sikker på at jeg ikke er alene om å ha det sånn.
Og jeg gleder meg vilt til sommeren, kanskje 20-25 kilo lettere!?
Jeg går ut høyt, som vanlig. Om man skal lykkes er det viktig å konkretisere målet, for om du ikke vet hvor du skal, er det ikke sikkert du kommer frem.
Jeg vet hvor jeg skal. Jeg skal bli fri!
Det blir garra tøft til å begynne med. Men følelsen man får underveis er ubetalelig, og jeg gleder meg til å lykkes.
Jeg har handlet inn litt glade farger i dag, og så regner jeg med å få noen tips til å begynne med via gratiskurset som starter på onsdag.
I kveld skal jeg kose meg her med knekkebrød med brunost på og en kopp te. For jeg er fortsatt ødelagt i hodet, og det kommer jeg til å være helt til onsdag, – da begynner moroa! 😅👍❤
Hvordan i all verden skal vi klare å komme tilbake til en normal hverdag, spør jeg meg selv?
Bård har hatt juleferie i 2,5 uke, – det har vært ekstremt koselig å være sammen over så lang tid uten så mange “to do’s” på agendaen. Bare rolige og nære dager med litt familietid, litt vennetid, mye lesing, Netflix, god mat, vin og litt vann.
Vi har sovet mye. Stått opp sent. Frokost ved lunsjtider. Så har vi gjerne hoppet over (glemt) lunsj, gått rett på middag. Sjokolade, klementiner, ostepop på kvelden. Altfor mye usunt, vi har lagt oss til dårlige vaner som snarest må kuttes ut. Det er ikke normalt å leve sånn. Joda, det er greit for noen dager, men fy søren så fort kroppen venner seg til søtt.
Jeg blir ihvertfall hekta ganske så fort. Bård har ikke noe problem med å kutte ut etter ferien. Rart vi er så forskjellige? Småspising gjennom dagen, litt her og litt der som umerkelig går gjennom gapet. Tenker ikke over det én gang. På tide å bli mer bevisst. Ikke la mat og godis styre dagene.
Jeg har utallige ganger tenkt disse tankene. Og jeg har gått ned ørten kilo, og latt de få komme tilbake på kroppen igjen. Gang på gang på gang. Nå er jeg lei! Jeg vil ned i vekt og bli der!
Varig vektnedgang. Tenk på det’a! Tenk om jeg klarte det, uten å føle at det var en evig kamp livet ut?
Jeg har ikke begynt en gang på det som skal bli min nye livsstil, men jeg klarer lett å se for meg en lettere utgave av meg selv til sommeren: Nina som tripper lett nedover veien i gul sommerkjole, smal midje, brune legger og et lykkelig smil om munnen…
Haha, – det er sant. Jeg får det bildet i hodet. Jeg glemmer rynker og slapp hud. Ser bare et ungpikebilde av meg selv i det bildet i drømmen min. Det er bra å drømme litt stort.
Om man ikke våger å drømme, skjer det ihvertfall ingenting!
Så jada, – jeg har en oppskrift på hvordan jeg skal gå ned 20 kilo, kanskje mer, innen sommeren, men det viktigste av alt er oppskriften på hvordan jeg skal bli der! Og den sitter jeg også på, – og jeg har skikkelig trua!
Dette bildet er fra sommeren 2017. Jeg hadde tatt av 17 kilo i løpet av vinteren og var ganske happy med det selv om jeg enda ikke hadde nådd målet mitt. Det gjorde jeg heller aldri. I stedet tillot jeg meg selv å skeie ut innimellom, og “plutselig” hadde jeg lagt på meg 10 kg igjen.
Nå er det nok jojo-slanking!
Jeg starter ikke opp i morgen, men i løpet av uka. Følg meg gjerne på veien – jeg kjenner på meg at dette blir kjempebra! Endelig!
Minus 4. Føles som minus 14. Vinden var litt drøy i dag også, men ute på ski var det fint da vi kom oss litt lavere i terrenget. Det gikk sakte på ski i dag. Rygg/sete lager trøbbel, hvert glipptak gjør ekstra vondt. Godt da å ha en kjæreste som smører ski underveis og som gidder å gå i dassetempo med meg.
Han prøvde å stikke av da hyttenaboen dukka opp fra intet og fôr av gårde som en rakett forbi. Da ble fristelsen for stor og han la seg i ryggen på naboen. Plutselig var de borte. Da han etter et par mil oppdaget at jeg ikke var med, stoppet han og ventet.
Da jeg endelig nådde han igjen, var jeg dritsur og mente han bare kunne gå med naboen videre. Jeg kunne gå alene, jeg, sa jeg med blanke øyne. Furt furt.
Det endte selvfølgelig med at naboen gikk videre alene og kjæresten måtte fortsette i dassetempo med meg…
Etter litt godsnakk og noen nuss steg humøret og jeg klarte å smile igjen.
Neida, jeg ble ikke sååå sur, og vi snakker ikke om et par mil, heller. Snarere noen hundre meter.
Men jeg blir frustrert over å være en hemsko, og følte på at Bård sikkert ville gått ganske mye fortere enn jeg klarte. Han gir aldri uttrykk for det, det går mer på at jeg hater å være til hinder/bry.
Så da reagerer jeg med å bli sint og frustrert i stedet for å være blid som ei lerke og skryte av hvor flinke gutta var til å gå fort på ski (litt ironisk nå, kjenner jeg).
Nuvel. Vi er vel forlikte og er enige om at vi nok en gang har hatt deilige dager på setra.
Perlemorskyer i flere dager over Hellebekk.
Perlemorskyen så et øyeblikk ut som en stor fugl som fløy over setra.
I morgen blir det feiring av yngste barnebarn som ble ett år i går, og så pang er hverdagen her fra mandag igjen.
Det nærmer seg endring av livsstil nå, – jeg har store forventninger til dette. Vil ikke si så mye om det enda, men forhåpentlig vil jeg kunne boble over av begeistring for noe som funker for resten av livet, og da kommer jeg garantert til å dele det med alle som gidder å høre på meg.
Men gudskjelov er det fortsatt bare lørdag, og jeg kan ta meg ei bolle på bensinstasjonen på Hallingby som vi passerer hvert øyeblikk😛 (Med denne innstillingen er det ikke rart det går som det går med disse kiloene, si! Men det er akkurat den mentale biten jeg jobber med om dagen. Snart er huet på denne dama på plass!)
Fy flate, Maud. Du er rå! Og FOR et budskap du kom med i dag.
“Det er ALLTID en utvei! Husk at det er alltid noen som elsker deg. Husk at det ALLTID er en utvei. Spør om hjelp. Det er aldri en skam, men heller en styrke å be om hjelp”.
Lille, sterke Maud på 16 år taler i kirken til pappa’n sin. Ingen barn skulle måtte tale til foreldrene sine pga selvmord.
Likevel skjer det altfor ofte, og det er så hjerteskjærende vondt når man får høre smerten og sorgen og savnet som vi gjorde da Maud talte til Ari Behn, hennes elskede pappa, i dag.
En utrolig sterk, ærlig og naken bisettelse. Tårene rant for barna til Ari og hans familie i dag.
Hans søster Anja holdt også en fantastisk tale. Hennes tale var poetisk vakker. Hennes ord var fulle av kjærlighet og savn etter det de to delte. Eller “Vi” som hun stadig gjentok. De to var et “vi”. Kun sytten måneder skilte dem. De var nære. Både hennes og brorens tale var ekstremt rørende.
I det hele tatt vekker det mange følelser å være vitne til andres sorg på den måten vi fikk i dag. Mange av oss har kjære som vi savner, mange av oss fikk revet opp noen skorper igjen. De er ikke alene i sorgen.
Hele nasjonen kjenner igjen smerten dere kjenner på i dag, kjære etterlatte etter Ari Behn. Den er lik uansett hvilket blod som renner gjennom deg. Vi er alle mennesker av kjøtt og blod. Det er alltid vondt når noen man elsker blir borte. Å erkjenne at vi aldri skal se dem igjen. Gi dem en klem. Si hvor glad vi er i dem. Det river i hjertet.
For mens vi bedagelig ligger med kaffekoppen i senga og lytter til vinden, forvandler bildet seg ute i løpet av sekunder fra sol til et hvitt inferno.
Det minner meg om barndommens påskeferier jeg tilbragte på hytta i Dalsbygda i Østerdalen. Therese Johaug-land. Måssåstuggu lå høyest av alle hyttene i omegn, helt på tregrensa.
Det var 7 km opp fra parkeringa om vinteren, vi kjørte som regel med scooter og med slede hengende etter. Mye mat og pikkpakk som skal med for en familie på minimum 5 for en ukes påskeferie på vidda.
Noen ganger hendte det at vi ikke fant hytta. Det hadde kommet flere meter med snø, hytta var rett og slett nedsnødd. Vi visste jo sånn ca hvor den lå, og var vi heldige hendte det vi så toppen av pipa stikke opp.
Da var det bare å grave. Og da vi kom oss vel inn i fryseboksen av ei hytte, var det full fyring på både peisen og i vedovnen, og så henge opp stivfrosne dyner fra soverommene for å tine dem opp foran varmekildene før sengetid.
Jeg husker vi hakket tenner av kulde, og vi måtte holde oss i vigør for å ikke få neglsprett. Det tok litt tid før frostrøyken la seg. Herre min, for noen minner. Gode minner.
Hver påskeaften var det skirenn i en av dalførene rundt oss. Vi gikk på ski dit. Det kunne være langt å gå, men 10-15 km én vei var ikke noe problem, selv ikke for Sidsel, min søster med Downs. Sjokolade, appelsin og kakao holdt lenge som lokkemat.
Jeg husker én påskeaften. Nydelig påskevær. Strålende sol og vindstille. Vi deltok i skirennet med mange andre påskeglade folk. Alle fikk medalje.
På hjemtur, da vi hadde gått noen kilometer hjemover, og vi hadde kommet oss opp fra dalføret vi hadde vært i og befant oss på det høyeste punktet før vi skulle ned mot vår hytte igjen, ble det i løpet av sekunder omslag i været. Skikkelig snøstorm!
Vi hadde ikke sjans til å se skisporene når vi sto oppreist. Vinden blåste imot og den slo pusten ut av oss om vi forsøkte å se opp og rett frem.
Da var det bare å krøke seg ned i sittestilling og prøve å se hvor skisporet gikk. Vi bandt et tau i hverandre så vi ikke mistet hverandre.
Den dagen fikk jeg virkelig respekt for været i fjellet. Det skifter så utrolig fort, og å ha med seg spade, litt mat, tau og ekstra klær er viktig selv på korte turer om du skal opp på vidda.
Dagen i dag her på setra i Valdres er ikke en dag man legger ut på lang skitur i fjellet. Dette er en dag man kan koste på seg kaffe, bøker og stearinlys i senga og bare ligge lenge.
Til og med Vaffel får være med i senga. Hun har det helt konge (dronning) der hun sitter og skuer utover på trærne som blåser.
Postscriptum:
Vi skulle ha egg og bacon til frokost. Vaffel fikk noen sekunder alene på kjøkkenet. Nå skal vi bare ha egg til frokost. Vaffel er lykkelig. Og helt uskyldig, selvsagt.
Hauger av levende lys. Jeg er ikke glad i røde lys, men har arvet og hatt liggende så mange gamle røde lys, de kan ikke kastes. Så nå lyser det rødt i alle kroker og jammen er det ikke ganske koselig likevel. Det er ikke fargen på lysene som bestemmer hvordan jeg har det inni meg. Det er omgivelsene og folka jeg har rundt meg.
Materialistiske verdier betyr lite. Jeg er glad i interiør og å ha det fint rundt meg. Men synes kanskje aller mest om å blande både nytt og gammelt. Ikke ha det som alle andre har, prøve å skape min egen stil.
Litt dyrt, en del midt på treet-billig. Kvalitet er viktig. Ergrer meg hver gang jeg har kjøpt noe fordi det var billig og som går i stykker med én gang.
Og så er det der med å tenke litt før jeg handler. Impulsiv kunne vært mitt mellomnavn. Jeg må bli enda bedre til å tenke meg om før jeg kjøper noe nytt. For det første har jeg mye mindre inntekt enn før, og for det andre er det strengt talt ikke noe vi trenger. Så klart det er gøy å fornye av og til. Men det er bare sunt å moderere seg. Blir ikke lykkeligere av ting, – det er kun midlertidig.
Lykken sitter i hjertet. Lykke får man fra små, hverdagslige hendelser. Et smil, at kjæresten kommer med kaffe, å høre en fin låt på radio, å få en god klem fra barnebarna, å få en koselig melding fra noen av barna, å høre det knitrer i ovnen, å gjøre noe fint for andre, å være ute og sanse naturen osv…
Lykken ligger også i en god dag, når helsa ikke er så verst, når jeg kan ta mindre smertestillende, når jeg har fått noen timer med god søvn, når mine kjære har det bra, når overskuddet er på plass og når jeg klarer å være en bra kone, mamma, datter, bestemor og venn.
Når ikke alle premissene for lykke er fylt, gjelder det likevel å fokusere på det som tross alt er bra, for alt er sjelden dårlig samtidig. “Det er alltid noe å glede seg over”, som en venn bruker som hæsjtægg på bildene sine på Instagram. Det er så sant. Det er ALLTID noe å glede seg over.
Dagen i dag har vært en dag med mange nydelige øyeblikk.
Mye vind her oppe, men vi har litt trær rundt oss som tar unna for de verste vindkastene, så i dag har vi vært ute både med spark, kjelke og på truger. Vi har måkt parkeringa og en sti frem til hytta for naboen, og vi har måkt av litt tunge snøskavler som lå over et lite tak på et tilbygg på ei annen hytte her.
Deilige timer i frisk fjelluft samtidig som vi har fått gjort litt nytte for oss. Det har vært godt for kropp og sjel, som det så fint heter.
Måke-Mannen har måkt litt _for_ godt til at føret var glitrende.
Vaffel står godt til låveveggen.
Tilgang på vann hos naboen.
Bård fikk truger til bursdagen – genialt til sitt bruk!
Blåtimen kommer senere og senere. Godt at dagene blir lengre, selv om jeg lever godt med vintermørket også. Vi er heldige som har så store variasjoner gjennom året! Mine favorittårstider er vår, høst og vinter. Og sommer. Ikke kom og si at jeg er vanskelig!
2019 og døden pekte nese til oss en siste gang i går. På den siste dagen i annus horribilis skulle enda en i vår familie forlate denne verden.
Et kjært familiemedlem som jeg har snakket ganske ofte med det siste året. Han var gammel, og jeg har lenge tenkt at jeg måtte dra på besøk før det var for sent. Dagene gikk. Jeg rakk det ikke. Det ble med praten.
Det gjør vondt å tenke på. Nå blir det en tur til Vestlandet for å vise han den siste ære. Hvorfor gjorde jeg ikke det mens han levde?
Nok en gang har jeg fått en påminnelse om at livet ikke er evig, at de vi har rundt oss er her på lånt tid.
Så nå får det være nok prat og heller bli mer handling. Ta den kaffen og den praten jeg og en venn hele tiden snakker om, gå den turen med eks-kollegaen som vi har snakket om altfor lenge, dra på besøk, ta en telefon om jeg ikke kommer meg ut, – rett og slett gjøre det jeg går og hele tiden utsetter.
Plutselig er det for sent.
Ikke meningen å starte året med å være trist og lei, men inngangen til dette året ble dessverre litt annerledes enn jeg hadde tenkt.
Likevel har jeg fortsatt håp om et år som skal bli så mye bedre enn fjorårets.
Vi hadde en kjempefin nyttårsfeiring hos gode venner i går. Vertskapet disket opp med en 5-retters der både speket vågehval, skrei og hjortekalv sto på menyen. Morsomme samtaler rundt bordet og masse bobler – perfekt nyttårskveld!
Jeg var fryktelig dårlig på å ta bilder i går, men her er forretten, speket vågehval. Digg!
Jeg fikk med meg gubben hjem i skapelig tid etter midnatt, så vi kunne dra opp til setra i Valdres uten bakrus.
Bildet er fra tidligere. I dag blåser det kraftig, det er 3 plussgrader og snøen på trærne er borte…
…men inne er det varmt, lunt og godt. Og klementinene skal få være min julefavoritt noen dager til.
Ikke umulig at det er godt føre for denne kjelken nå. Litt lettere å se i dagslys hvordan forholdene er.
Det er julepyntet på setra, rydder unna når vi drar hjem. Jeg var klar for å rydde bort jula hjemme, men rakk det ikke før vi dro.
Det er noe symbolsk med å få ryddet bort julepynt når man starter med blanke ark i det nye året. Det blir ryddigere i sjel og sinn når det er ryddig rundt en. Struktur er bra for meg, – da funker alt så mye bedre. Tipper andre føler det samme.
Jeg er så smått klar for å renske opp i både heim, hode og kropp.
Dronning Elizabeth brukte det latinske uttrykket i 1992 da hennes tre barn enten skilte seg seg eller tok ut separasjon, det brant på Windsor Castle og Sarah Ferguson ble fersket toppløs mens hun kysset på den nye kjæresten sin. Huff og huff. Annus horribilis for en britisk monark.
Vel, for ei blubben dame i 50-åra på Østlandet var det ganske fryktelig å oppleve følgende i det Herrens år 2019 som vi gudskjelov nå straks legger bak oss:
Pappa ble akutt og alvorlig syk.
Broren min døde.
Lille nyfødte Henrik fikk flere pustestopp og lå 8 døgn på sykehus.
Søsteren min døde.
Alt dette i løpet av 36 dager.
Det gjorde noe med meg. Det gjorde noe med oss alle, antar jeg.
Ingen tid til å bearbeide noe som helst, egentlig. Kroppen kom i katastrofeberedskap. Bare ventet på at noe mer vondt skulle skje.
Og det skjedde.
Moren til svigersønnen min mine døde helt uventet, bare 54 år gammel og det hadde ikke gått mer enn litt over én måned siden vi bisatte søsteren min.
Anne og jeg var “med-bestemødre”. Det var hun som på en måte var min klippe i forhold til barnebarna. Jeg klarte ikke å stille opp for dem i den stormen vi sto i, men det gjorde Anne. Hun var der og hjalp min datter og svigersønn med de tre små barna, hun stilte gladelig opp. Lagde mat og passet barn. Sparte meg for dårlig samvittighet. Anne var en bauta. At hun brått gikk bort var et stort tap for så mange som sto henne nær, og jeg savner henne veldig i familiebildet vårt. Ikke bare fordi hun var en “med-bestemor”, men fordi hun var et fint menneske å prate med. Jeg skulle gjerne lært Anne å kjenne enda bedre.
Vi kan trygt si at første halvdel av dette året har vært utfordrende, sårt, vondt og vanskelig. Mine eldste barns farmor gikk også bort i november. Forferdelig trist det også. Så går det seg til, sakte men sikkert. Vi kommer ut av bobla.
Det gjelder å finne lyset og håpet som kommer med det.
Jeg tror vi mennesker er skapt sånn at vi leter etter gode øyeblikk å gripe fatt i når vi ligger nede og kaver. Små halmstrå av lys som vi higer etter.
For noen er det dessverre helt umulig å se lyset, de befinner seg i det dypeste mørke og ser ingen mulighet til å komme seg ut av det, ingen annen utvei enn døden.
Det er så trist at så mange som rundt 600 mennesker i Norge tar livet sitt hvert eneste år. Omtrent 60 % av disse har ikke vært i kontakt med psykisk helsevern, det vil si at det er altfor mange som ikke blir sett, altfor mange som ikke får den hjelpen de skulle hatt. Selvmordsraten i landet vårt har ikke gått ned på 20 år. (Kilde: Tidsskriftet.no)
Jeg har dessverre ikke god nok kunnskap til å vite hva som er feil, men noe er det åpenbart. Jeg håper at årsaker til selvmord og forebygging av selvmord kommer høyere på agendaen i politikken og i helsevesenet.
2019 har ikke vært bare fryktelig, det startet faktisk helt fantastisk!
Mitt tredje barnebarn kom til verden 3.januar. Henrik. Så fin og velskapt. For en lykke! Å være bestemor til tre er en gave, de er så utrolig fine og morsomme, det blir fint å følge dem på livets vei.
Innimellom “slagene” har vi hatt deilige fristunder på setra og på ferie både til utlandet og til sjøs (mest i havn, når jeg tenker meg om…). På grunn av smerter har overskuddet vært så som så, men jeg jobber ganske hardt med å ikke grave meg ned i depresjon eller sorg. Og jeg synes jeg lykkes ganske fint. Noen dager har vært gråere enn andre, – tårene finner plutselig en vei ut. Men de stundene varer aldri lenge, og jeg har så mange å være glad for og så mange som er glad i meg, at mitt eneste alternativ er å stå oppreist og la tiden jobbe for meg.
Og nå er dette året snart over – og det føles uendelig godt å kunne skrive 2020 snart!
Vi starter med blanke ark, og de har jeg tenkt å fargelegge med glade farger.
Jeg skal nok en gang gå ned i vekt, – jeg gir alltid beskjed til omverdenen om det. Alle sier at det er lurt. Det dumme med meg, er at jeg jo ikke har noe filter, så jeg blir liksom ikke flau om det eventuelt skulle gå ad undas, heller. Å gå ut offentlig er ikke så farlig for meg. Det går som det går. Null konkurranseinstinkt.
Men denne gangen har jeg trua, altså! Her snakker vi om en varig endring. Det sitter i hodet. Jeg er i gang med forberedelser nå, – og vil helt sikkert blogge om dette når jeg er i gang. Gleder meg!
Kjære alle sammen,
Jeg ønsker dere alle et annus mirabilis, – et vidunderlig år!
Tusen takk for all trøst og medfølelse, godord og heiarop!
Nå legger vi det gamle året bak oss.
Vi glemmer aldri de vi har mistet, vi minnes dem med takknemlighet og kjærlighet, men vi skal leve videre.
Jeg vil forsøke å være enda mer tilstede for meg selv og mine, og jeg drømmer om mange små, vakre øyeblikk underveis.
En du kan le med og dele de gode opplevelsene med.
En du kan holde hus og hage i orden sammen med.
En som du kan snakke om alt med.
En som kommer med blomster før helgen og som sier at du bare kan legge deg på sofaen mens han lager middag.
En som holder ut med deg selv om du innimellom er sur som ei padde.
En som alltid er der for deg.
En som elsker deg.
Jeg har en sånn person i livet mitt, og jeg er uendelig glad for han. Det finnes ingen så stødig som han. Han er uten tvil min klippe, en jeg kan stole 100 % på. En jeg vet ville gått i krigen for meg.
Og denne skatten av en mann fant jeg på Internett! På Møteplassen.no, faktisk. Flaks!
Han er mitt alt, i tillegg til de tre barna mine, og jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten han i livet mitt.
Aller mest er jeg takknemlig for at han holder ut med meg. Spesielt det siste året har vært veldig tøft. Jeg har ikke vært den samme Nina som han forelsket seg i for 7,5 år siden. Jeg har vært mye lei meg, eller mindre glad, kan man kanskje si. Det at Sidsel og Lars Ove døde og pappa ble alvorlig syk, alt omtrent samtidig, gjorde nok at jeg gikk inn i en slags sjokktilstand. Lenge.
Det var så mye å ordne, så mye å ta stilling til. Og i tillegg gikk jeg hele tiden med egne nervesmerter som gjorde meg helt utslitt oppå alt det andre. Jeg har ikke vært så veldig sprudlende innenfor husets fire vegger, akkurat. Men mannen min har stått fjellstøtt ved min side. Uten å kreve noe som helst tilbake har han bare gitt og gitt, han har hjulpet til med alt, han har alltid vist meg en kjærlighet som jeg ikke syntes jeg fortjente. Jeg har vært et troll til tider. Veldig oppfarende, utålmodig og sur. Det var stunder jeg tenkte at “nå, nå gidder han ikke mer. Nå drar han”.
Men han ble hos meg. Og det er jeg så innmari glad for!
Når vi står så sterkt sammen som vi gjør nå etter dette året, så er det vel ingenting som kan knekke oss, tror jeg.
Min kjekke, fantastiske, spreke og ikke minst tålmodige mann har bursdag i dag.
Gratulerer med dagen, Bård💖
Pst. Om du ikke har noen å dele livet med, – jeg er sikker på at det finnes noen for alle, så ta deg en tur på Møteplassen, da vel! Vær litt “sprø”, våg litt og åpne hjertet ditt😉
