God morgen (fra en syvsover til en annen)!

I natt har vi hatt mye vind her oppe, kan ikke huske at vi har hatt såpass som det er nå.

Vi våknet til strålende sol, mens vi hørte  vinden stryke seg kraftig rundt veggene.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Fascinerende skue.

For mens vi bedagelig ligger med kaffekoppen i senga og lytter til vinden, forvandler bildet seg ute i løpet av sekunder fra sol til et hvitt inferno.

Det minner meg om barndommens påskeferier jeg tilbragte på hytta i Dalsbygda i Østerdalen. Therese Johaug-land. Måssåstuggu lå høyest av alle hyttene i omegn, helt på tregrensa.

Det var 7 km opp fra parkeringa om vinteren, vi kjørte som regel med scooter og med slede hengende etter. Mye mat og pikkpakk som skal med for en familie på minimum 5 for en ukes påskeferie på vidda.

Noen ganger hendte det at vi ikke fant hytta. Det hadde kommet flere meter med snø, hytta var rett og slett nedsnødd. Vi visste jo sånn ca hvor den lå, og var vi heldige hendte det vi så toppen av pipa stikke opp.

Da var det bare å grave. Og da vi kom oss vel inn i fryseboksen av ei hytte, var det full fyring på både peisen og i vedovnen, og så henge opp stivfrosne dyner fra soverommene for å tine dem opp foran varmekildene før sengetid.

Jeg husker vi hakket tenner av kulde, og vi måtte holde oss i vigør for å ikke få neglsprett. Det tok litt tid før frostrøyken la seg. Herre min, for noen minner. Gode minner.

Hver påskeaften var det skirenn i en av dalførene rundt oss. Vi gikk på ski dit. Det kunne være langt å gå, men 10-15 km én vei var ikke noe problem, selv ikke for Sidsel, min søster med Downs. Sjokolade, appelsin og kakao holdt lenge som lokkemat.

Jeg husker én påskeaften. Nydelig påskevær. Strålende sol og vindstille. Vi deltok i skirennet med mange andre påskeglade folk. Alle fikk medalje.

På hjemtur, da vi hadde gått noen kilometer hjemover, og vi hadde kommet oss opp fra dalføret vi hadde vært i og befant oss på det høyeste punktet før vi skulle ned mot vår hytte igjen, ble det i løpet av sekunder omslag i været. Skikkelig snøstorm!

Vi hadde ikke sjans til å se skisporene når vi sto oppreist. Vinden blåste imot og den slo pusten ut av oss om vi forsøkte å se opp og rett frem.

Da var det bare å krøke seg ned i sittestilling og prøve å se hvor skisporet gikk. Vi bandt et tau i hverandre så vi ikke mistet hverandre.

Den dagen fikk jeg virkelig respekt for været i fjellet. Det skifter så utrolig fort, og å ha med seg spade, litt mat, tau og ekstra klær er viktig selv på korte turer om du skal opp på vidda.

Dagen i dag her på setra i Valdres er ikke en dag man legger ut på lang skitur i fjellet. Dette er en dag man kan koste på seg kaffe, bøker og stearinlys i senga og bare ligge lenge.

Til og med Vaffel får være med i senga. Hun har det helt konge (dronning) der hun sitter og skuer utover på trærne som blåser.

Postscriptum:

Vi skulle ha egg og bacon til frokost. Vaffel fikk noen sekunder alene på kjøkkenet. Nå skal vi bare ha egg til frokost. Vaffel er lykkelig. Og helt uskyldig, selvsagt.