I dag skulle jeg få en venninne på frokostbesøk. Gledet meg til det, men var litt bekymret for at hun kanskje ikke ville kjenne meg igjen? Eller kanskje hun ikke klarte å se meg engang?

Mange rare tanker etter et døgn med kontrollert matinntak…

Ubegrunnet bekymring, hun både kjente meg igjen og så meg.

600 g. har forsvunnet siden i går. Jeg har ikke tenkt å oppdatere dere daglig på vekta. Ikke har jeg tenkt å oppdatere meg selv daglig, heller. Én gang i uka får holde. Det viktigste er ikke hva vekta sier, men hvordan jeg føler meg. Og jeg kjenner allerede nå, etter to dager med fornuftig mat, at dette er riktig.

Men jeg veide meg i dag etter ett døgn, for jeg følte meg jo så innhul i går, ikke sant? Måtte bare sjekke ståa bitte litt. Det var ikke breaking news, akkurat.

Det går fortsatt strålende. Motivasjonen er på topp. Riktignok er jeg litt trøtt og jeg er litt frysepinn innimellom, men det er en overgangsperiode.

Har vært ute en slankenatt før, si! Dette kan jeg. Likevel føles det annerledes. Jeg går ikke sulten hele dagen og jeg spiser godt med mat tre ganger daglig.

Det beste er at jeg ikke går og tenker på mat hele tiden, i motsetning til de diettene der det f.eks. skal være seks små måltider hver dag. Da blir det mye tankekjør rundt mat, gitt.

I morgen tidlig drar jeg til Stavanger i begravelse. Skal overnatte hos min kusine til lørdag. Da blir det litt vanskeligere å holde på dette opplegget helt etter boka. Men det er greit. Jeg blir ikke stressa for det. Jeg prøver så godt jeg kan å unngå matvarer med sukker og/eller mel, og da er det godt nok, tenker jeg. I hodet er jeg helt på plass nå (sikkert delte meninger om det), og jeg stoler veldig på at jeg ikke vil ryke på en smell mens jeg er borte.

Det kan hende jeg sier ja takk til et glass vin i morgen kveld om jeg blir tilbudt det. Har en mistanke om at det fort kan skje. Kusina mi er glad i vin. Det kaller jeg ikke en smell. Noen ganger skal man ta et glass vin for å hedre de som har gått bort ❤ Da er diett brått ikke så viktig, lenger.

 

Og så er det én ting jeg har lyst til å gjøre før jeg logger av:

De nominerte til årets Vixen Influencer Awards er klare, og blant en haug med ulike priser er det en pris som heter Folkets favoritt.

Der er mammapaahjul – Vivian Brosvik en av de nominerte.

Om du ikke har lest bloggen til mammapaahjul, så bør du begynne nå. Link til bloggen her.

 

Mammapaahjul er en firebarnsmor som har fått den dødelige diagnosen ALS. Hun vet at hun skal dø om ikke veldig lenge. At tiden er ung. Likevel blogger hun med humor og glimt i øyet om utfordringene hun og hennes familie møter i hverdagen, men også med sorg og fortvilelse rett fra hjertet.

Hun er rett og slett et unikum og jeg beundrer virkelig denne dama!

“Den største gleden man kan ha, er å gjøre andre glad”.

Å hjelpe mammapaahjul til å kanskje vinne prisen Folkets favoritt er en bra ting du kan gjøre i dag. Det tar deg ikke lange stunden og jeg tror det hadde gledet mammapaahjul enormt. Du kan stemme her.

 

…og brått ble mine 600 gram fullstendig meningsløse, kjente jeg. Ikke at jeg noen gang har tenkt at de var så viktige å blogge om, men jeg sitter nå her i min lille sfære og blogger om tant og fjas, mens andre daglig kjemper en kamp om å skape seg et så meningsfullt liv som mulig den tiden de har igjen på denne jorda fordi de vet at den er begrenset.

Det er en tankevekker. Vi må ta vare på alle rundt oss og også ta vare på tiden vi har. Den er i bunn og grunn begrenset for oss alle, og da er våsete blogginnlegg om 600 g. ganske ubetydelige i den store sammenhengen. Samtidig er det lov (og nødvendig) å fjase litt, bare vi ikke bare fjaser, men bruker huet litt innimellom også;-)

 

Stem på mammapaahjul før du går videre inn i kvelden, kjære du.

// Nina