Alle bikiniene mine har blitt for store, jeg har ikke gått til innkjøp av noen nye. De gamle er slappe i strikken og evner ikke å holde hengerumpa på plass. Men samma det! Jeg er meg uansett form og fasong. Ulempen var at jeg ikke kunne bade, for da hadde buksa rett og slett sklidd av. Men om jeg hadde hatt en som satt godt, ville 18 grader fortsatt vært for kaldt for meg. Gi meg 23, så snakker vi.
Tilbake til pinsehelgen; En drøm, rett og slett. Vi har vært ute med Katta, både på ettermiddagstur og overnattingstur. Innimellom der har vi vært barnevakter for barnebarna og også hatt en privatvisning av huset vårt. Hele tiden akkompagnert av blåblå himmel og for ikke å snakke om den deilige varmen!
Og det beste av alt: Katta har malt som en katt hele tiden, og akkurat nå føles det ikke som vi har kjøpt katta i sekken. Hun er min nye kjærlighet, selv om hun er gammel og preget av livets tann (vann), så er hun et smykke i disse koronatider som gjør at sommeren kan bli litt ekstra fin.
Det virker ikke som vi er alene om å like livet på fjorden. Aldri har vi sett et så yrende båtliv! Folk overalt, i hver minste lille bukt. Koselig å se, – men det blir nok også en kamp om plassen i de fineste havnene når fellesferien starter.
En annen ting som gjør meg glad på denne årstida er når klesvasken kan henges ut. Å stå nede på gressplenen og henge opp tøy bringer frem en barnslig lykkefølelse i meg. DA er det liksom sommer på ordentlig. Og nå fikk jeg lyst på norske jordbær – noen som vet om den er i rute i år? Koronabærene er best, synes jeg! Bedre å spise korona enn å få korona, ikke sant?
Ha ei fin uke og nyt sommerkvelden dere som har finvær😎
Gikk på vekta i dag, ny pers, vi snakker ca -16 kg. Det går sakte nedover, men føler jeg har funnet en god rytme om man kan si det sånn. Jeg unner meg litt vin og litt sjokolade innimellom, men hverdagene sklir enkelt av gårde uten store utskeielser, og summa summarum blir inntaket litt mindre enn hva kroppen forbrenner, og da vises det på kroppen etter hvert. Hurra!
Problemet nå er klær. Har selvfølgelig spart på klær som ikke har passet tidligere, men når også de nå begynner å bli for store, så er det snart på tide å måtte handle litt igjen. Men jeg prøver å drøye litt, – til jeg har nådd målet. Solid baksmell på skatten og null feriepenger gjør at jeg må tenke meg om både én og to ganger, noe som er én utfordring for denne dama her. Blæh!
Har vært i mer aktivitet i det siste. Intravenøs smertebehandling har ikke hatt noen effekt på smertene, dessverre, men likevel har jeg tvunget meg ut på tur, og det er ingen tvil om at fysisk aktivitet er godt for psyken selv om det for min del gir større smerter.
Dagene kjennes også litt lysere fordi vi nå endelig har fått besøke mamma igjen. Etter 2,5 måned uten å få lov til å dra på besøk, var det fint å se henne igjen. Men med to meters avstand og null klemming, var det også rart. Jeg tror hun gjenkjente pappa, men ikke meg. Det er greit. Hun er ikke min mamma på den måten jeg kjente henne en gang uansett. Sorgen over å ha mistet henne har jeg bearbeidet over mange år. Nå ligger det en aksept i det, vi får henne aldri tilbake uansett hvor mye vi skulle drømme om det.
Har forresten styra litt med disse hormonplastrene mine den siste uka. Setter på nytt to ganger i uka, og når man tar av det gamle, sitter det alltid litt lim igjen på magen. Det har jeg løst greit med plasterfjerner på en bomullspad. Var imidlertid tom her om dagen og kjøpte en ny. En annen type, men den ene funker vel like greit som den andre, tenkte jeg. Vel, den gjorde IKKE det. Jeg gnukket og gnikket. Huden ble sår og rød. For noe skit! Inntil jeg i går leste litt nøyere på sprayflasken… Sprayplaster! Jaja, ny lærdom i boks. Visste ikke at det fantes et plaster man kunne bare spraye på, jeg… Det _fjerner_ iallfall ikke plasterlim, så nå vet du det!
Det er pinsehelg i vente – en helg med sol og varme. Tenk at vi er så heldige! Vi får en helg med både passing av barnebarn og båtliv, – finfin kombo!
Ønsker alle en god pinse med eller uten hårete legger! (Jeg velger uten)
Først, – jeg støtter den nye bioteknologiloven som ble vedtatt i dag. Det er en seier for først og fremst kvinnens rett til å kunne få assistert befruktning og å kunne få lov til å bli mamma. At eggdonasjon også endelig ble vedtatt er fantastisk.
Jeg vakler imidlertid veldig når det kommer til tidlig ultralyd og blodprøven NIPT som kan gi svar på bl.a. kromosomfeil hos fosteret.
Å tenke tanken at jeg skulle ha vokst opp uten søsteren min Sidsel om en sånn blodprøve hadde vært mulig på 60-tallet, er vanskelig. Sidsel med sitt ene ekstra kromosom var en helt unik perle på denne jord, og at hun ikke skulle hatt livets rett er rett og slett ubegripelig.
Jeg tror samfunnet trenger mangfold og alle typer mennesker. Når det nå blir mulig å sortere vekk de som “ikke passer inn”, så tenker jeg at verden blir enda litt mer kald og kynisk.
Det er et stort spørsmål, – jeg vet det er familier som føler de kanskje ikke vil kunne mestre å ta seg av et utviklingshemmet barn. Men i stedet for muligheten til å velge det bort, så hadde jeg ønsket at samfunnet heller la bedre til rette for familier og barn med ekstra behov. Mer ressurser, avlastning og hjelp. Det ER plass til alle. Alle som blir født til jorda vår har et hjerte som slår. Hvordan kan det ene være mer verdt enn det andre?
Jeg håper at vi også i fremtiden vil se barn med litt ekstra bagasje i samfunnet vårt. At ikke alle velger det bort når de nå lettere får muligheten. Jeg ville aldri vært foruten solstrålen i familien vår. Hun var mye mer en ekstra berikelse enn en belastning i vår familie, selv om det kanskje var noen ekstra utfordringer underveis.
Men hvem har sagt at livet skal være enkelt?
Det passer vel bra å avslutte med Kolbein Falkeids dikt “Hvem har sagt…”
Hvem har sagt at dagene våre skulle være gratis? At de skulle snurre rundt på lykkehjulet i hjertet vårt og hver kveld stoppe på gevinst? Hvem sa det? Hvor hadde vi det fra?
Hvem sa at livet vårt skulle være lett å bygge ferdig? At mursteinene var firkantete ballonger som føk på plass av seg selv? Hvem sa det? Hvor hadde vi det fra?
Det var piller for alt nerver, vedvarende hoste og anemi. Men hvem sa at snarveiene støtt var kjørbare at fjellovergangene aldri snødde til og at nettopp vi skulle slippe å sitte fast i tunnelen?
Ja, hvem sa det? Hvor i all verden hadde vi det fra?
Men når jeg da e n d e l i g kommer frem til et sted der jeg kan lette på trykket, finnes det nesten ikke en bedre følelse i hele verden.
Jeg drikker mye vann enkelte dager, og på lørdag drakk jeg både mye vann og kaffe fra morgenen av. Du vet, – sånne koselige, late morgener med radio, wordfeud og VG på mobilen og bøttevis med kaffe.
Kjøleskapet i båten vår hadde sagt takk for seg, så vi måtte av gårde for innkjøp av et nytt. Før det stakk vi innom pappa for å fikse noe dekoder-greier hjemme hos han. Tok likegodt en kaffe der også. Da vi skulle kjøre videre, kjente jeg at det presset litt på blæra, men gadd liksom ikke å ta turen innom ramma. Vi skulle jo bare en kjapp tur til Maritim på Slependen før vi kom ned til båten for å montere kjøleskapet og en ny dynamo (båten vår heter forresten Katta, aka katta i sekken alt etter om den hoster opp nye, dyre ting som må fikses og vi ønsker vi aldri hadde kjøpt den gamle båten, eller om den faktisk maler som ei katte en vakker sommerdag!).
Og jeg har tross alt festblære, kan holde meg leeenge om jeg må.
Vel inne på Maritim, er vi langt fra alene. Det kryr av båtfolk, og det er lang ventetid før det er vår tur med nummer 98 på kølappen. Blæra er mer enn full. Hvert skritt minner meg om at jeg har en lukkemuskel som fungerer enn så lenge, jeg kniper igjen, tar det som trening. Men det er jo bare helt grusomt, egentlig. Tenk om jeg snubler og må ta meg for og alle sluser åpner seg? Tidligere erfaring har vist at da er lukkemuskel-refleksen alt annet enn aktiv. Da er det andre krefter som tar over, og katastrofen med våt bukse og flash back til barndommens uheldige episoder er et faktum.
Men jeg klarer meg, går med museskritt ut til bilen, legger seteryggen bakover så jeg får minst mulig press på blæra, og ber til høyere makter om at turen ned til båthavna går fort.
Så: Vel fremme i båten, – jeg lengter sånn etter å få satt meg ned, – drømmer om et rosenrødt liv bare blæra blir tømt. Alt blir bra, alle sorger glemt. Bare den blæra tømmes.
Jeg setter meg. Ingenting skjer. Nå har jeg holdt meg så lenge at kroppen liksom har glemt hvordan man gjør det. Ingenting skjer. Noen som vet hvorfor det er sånn, rent fysiologisk?
Joda, det skjer, selvfølgelig. Men ikke så raskt som jeg hadde trodd. Må sitte noen sekunder, godsnakke til underlivet, si at “det er ok. Vi er fremme nå. Det er klar bane”.
SÅ kommer det. Slusene åpnes, Niagarafallene er småtteri i forhold til hva som kommer til å skje her. Det er DA jeg hører det. Summing. Hva? Hvor? Jeg kikker ned, og der, summende rundt mine edlere deler, er det en gedigen veps!
Instinktivt gjør lukkemuskelen akkurat det den skal, oppfører seg akkurat slik den var før barnefødslene, den lukker seg momentant til tross for at flommen er godt i gang, og jeg kaster meg av dosetet.
Fy flate, – noen gang er jeg imponert over meg selv, ass!
Og veps i doskåla? – Det betyr jo bare at en sommer er på gang!
Nå er det så lenge siden jeg har blogget at jeg nesten ikke husker hvordan jeg gjør det.
Men i dag er det en perfekt dag å blogge på. I skrivende stund er det 4 kalde grader, det som kommer ned fra oven går nesten fra blankt og over i hvitt. Ikke akkurat sånn vi ønsker at mai-måneden skal oppføre seg, men vi må jo bare ta det vi får.
Mens vi venter på sola og varmen får blomstene kose seg inne i stedet.
Ukene med koronatilstander har gått siden forrige innlegg. Jeg synes dagene egentlig er ganske like som før landet stengte ned, med noen unntak, så klart.
Det jeg kjenner absolutt mest på nå, er at jeg savner mamma’n min. Det er to måneder siden jeg så henne. Jeg har ikke en gang snakket med henne på telefonen. Dels fordi jeg tror hun blir urolig av det, dels fordi det er litt vanskelig å holde en samtale i gang med henne, og dels fordi jeg er litt redd for at jeg selv skal bli lei meg. Jeg snakker jevnlig med pleierne som jobber på sykehjemmet, og de forteller at hun har det bra. Hun lever i sin tåkeverden. At vi ikke har vært på besøk på veldig lenge, tenker hun ikke på. Men de forteller at hun spiser veldig lite om dagen, og sover mer. De har begynt å gi henne ernæringsdrikke for at hun skal få i seg det kroppen trenger for å holde seg i live. Min søster Sidsel fikk også ernæringsdrikk den siste tiden hun levde… Så det setter i gang noen følelser. Jeg kjenner at jeg er redd for at mamma skal sovne inn alene uten at vi har sett henne på så lenge. Pleierne sier at det på ingen måte er så dårlig med henne enda, – da vil vi få beskjed. Likevel tenker jeg en del på det.
Det fine er at det nå skal lempes litt på restriksjonene, og jeg tror vi snart får dra og hilse på henne. Det blir godt. Samtidig som det vil bli vanskelig. Jeg kan få se henne, men med 2 meters avstand og utendørs. Å ikke få klemme på henne etter så lang tid blir vondt. Venter spent på mail fra sykehjemmet om når vi kan komme. Kanskje kommende uke?
Og så savner jeg å kosemose med barnebarna mine <3 Jeg har sett dem altfor lite siden 12.mars. Har vært ekstra forsiktig siden jeg også omgås pappa som er i risikogruppen. Å minimere smittefaren har vært fokus, men jeg gleder meg vilt til vi igjen kan være sammen på samme måte som før, alle sammen.
De siste ukene har jeg vært og fått intravenøs smertebehandling ca. annenhver uke. Da får jeg 3 ulike medisiner satt rett inn i en blodåre i armen. Meningen er at dette skal virke på hele sentralnervesystemet og bedøve smertene i noen uker, Har hatt 4 injeksjoner. De to første gangene kjente jeg bedring i et par dager, den tredje gangen i hele fem-seks dager. Den siste gangen fikk jeg satt nåler i ryggen i tillegg, og jeg vet ikke om det var det som gjorde at jeg dessverre fikk enda mer vondt i nesten en uke etter behandlingen. Frustrerende med så uklare resultater og jeg er spent på hva spesialisten sier når jeg skal inn for min femte behandling kommende fredag.
Selve behandlingen er litt guffen, synes jeg. For meg som liker å ha kontroll, er det ubehagelig å forsvinne inn i drømmeland i ca 90 minutter. Det hender jeg hallusinerer også, babler i vei. Heldigvis ingen “bad trips”, men like fullt ekkelt å ikke vite hva man sier i løpet av tiden man ligger der. Resten av dagen etter behandlingen er jeg også ganske utenfor meg selv, trøtt og sløv. Sist gang fikk jeg også en høyere dose, og denne gangen synes jeg den ulne følelsen i hodet varte i flere dager.
Om ikke denne behandlingen gir bedring i 3-4 uker av gangen, så vet jeg ikke om det er verdt det. Jeg foretrekker å være klar i hodet, men kan tåle noen dager med sløvhet om det gir flere uker med mindre smerter. Så vi får se, – neste behandling vil vel si noe om hvor veien går videre etterpå. Jeg krysser fingre for en litt bedre opplevelse neste gang.
Jeg babler og babler i vei, og kommer jo aldri til hva overskriften handler om, – unnskyld!
Vi har jo kjøpt leilighet og nå skal huset selges. Det er veldig blandede følelser rundt dette. Vi har bodd her i snart 7 år, og er innmari glad i huset og hvordan vi har fått det etter hvert. Det er rett og slett et veldig godt og praktisk hus å bo i, med masse lagringsplass både i kjeller og på loft. Vi har en deilig terrasse som vi elsker å være på, et stort nyoppusset bad som er så lyst og fint, en lun stue som vi storkoser oss i, og ikke minst et deilig soverom med vegg-til-vegg-teppe vi nylig har lagt. Luksusfølelse å gå til sengs eller å stå opp der. Ute synger fuglene ustanselig, nabolaget er fredelig og vi bor sentralt i forhold til butikker og offentlig kommunikasjon.
Men på grunn av helsa mi og for å frigjøre tid til vedlikehold, gressklipping, snømåking osv., har vi valgt å kjøpe leilighet. De siste månedene har vi ryddet og kastet, pusset opp og malt litt her og der. Hvorfor i all verden gjorde vi ikke dette for lenge siden, har vi spurt oss selv flere ganger. Typisk at man venter til man skal selge med å gjøre alle de småtingene man bare drøyer og drøyer…
Vi hadde visning på torsdag. Ingen kom. Har ikke peiling på hvorfor, men jeg antar at folk er litt mer forsiktige i disse dager. Boligmarkedet er på ingen måte på stedet hvil, det er bevegelse, men det tar bare litt lenger tid å få omsatt boliger i disse dager. Og heldigvis for oss, så har vi nesten all verden av tid. Leiligheten vår er ikke klar før om 7 – 11 måneder, og om vi får en hel sommer her uten å måtte tenke på flyttesjau, så er jeg egentlig veldig fornøyd. Litt skuffet i en times tid etter at visningen skulle være, bare. Har opplevd nok i mitt liv til at det skal litt mer til enn en visning uten folk før verden raser sammen, si.
Jeg vet vi får solgt. Og de som kjøper dette huset får et hus som er pusset opp i alle rom, det er ingen råteskader eller fukt, gubben får sitt eget snekkerverksted i kjelleren, muligheter for å lage trimrom eller kjellerstue, OG det er likevel plenty av bodplass. Det er gode vibber og sjel i dette huset.
En liten bildekavalkade kommer her, alle bilder tatt av fotograf Anders Kjøndal. Flere bilder på Finn.
Vi har vært på setra én gang etter at hytteforbudet ble opphevet. Koronahår som vokser vilt, men like blid 🙂
Flere snakker om koronakroppen. Noen lurer kanskje på hvordan det går med min? Vel, jeg holder fortsatt på med min nye livsstil. Ikke like fanatisk som i begynnelsen, det hender jeg spiser noe med sukker eller mel i, men det er i kontrollerte former. Jeg har tatt av 14-15 kilo siden 8.januar, og det føles veldig fint. Jeg føler selv jeg har funnet en god måte å gå ned i vekt på. Det går litt saktere, men det er levbart. Føler ikke jeg forsaker noe som helst. Håpet er å kunne klare å trene uten at smertene skal eskalere, denne kroppen trenger mer styrke, uten tvil. Små skritt for en utålmodig sjel for meg er faktisk mulig, har jeg funnet ut.
Igjen ble det et litt for langt innlegg, sånn er det når jeg skriver så sjeldent. Takk til deg som holdt ut og leste helt hit. Jeg gir meg nok ikke helt med bloggingen, men det får bli med litt ujevne mellomrom fremover. Og DER kom sola, så da passer det fint å avslutte nå.
Tusen takk til alle som har sendt meg melding og lurt på om alt er bra med meg siden jeg ikke har blogget på så lenge!
Først vil jeg bare si at det er rare dager nå, egentlig helt surrealistisk at vi som er så vant til forutsigbarhet og trygghet plutselig ikke aner hva fremtiden vil bringe og hvor lenge vi må leve uten all den sosiale kontakten vi er vant til å ha med venner og familie.
Helgen før “alt” braket løs var jeg på jentetur til Uvdal, – den helgen er jeg så glad for at jeg fikk med meg! Nydelig vær, mye latter, vin og god stemning med åtte andre fine og hjertegode venninner. Gode minner jeg koser meg med nå.
Så rart det enn høres, så har dette viruset også bragt mye positivt med seg. Vi bryr oss mer om hverandre, vi får mer familietid med våre aller nærmeste, vi får tid til å senke skuldrene, rydde i skuffer og skap og lese mer, vi går mer på tur, og jeg tror ikke det bare er jeg som tenker at vi her i gode, gamle Norge tross alt har trukket lykkeloddet når vi ser at myndighetene har mulighet til å hjelpe til med krisepakker for alle de tusenvis som blir rammet økonomisk av dette. Det er mange land som ikke er i nærheten av å kunne tilby liknende tiltak.
Samtidig vet jeg også at det er veldig, veldig mange som har fått langt mindre fritid, en enda mer stressende hverdag der logistikken ikke helt går opp i opp fordi de jobber i samfunnskritiske posisjoner. Det er mange som er usikre på fremtiden; Hvordan skal jeg få betalt regningene mine? Har jeg en jobb når alt dette er over?
Og så tenker jeg mye på barna som vokser opp i utrygge hjem. De barna som har mistet fristedet sitt, på skolen eller i barnehagen. Jeg håper ikke disse blir glemt. At det settes inn ressurser for å følge opp disse fortsatt. Og at de som ikke allerede er fanget opp i noe system, vil bli sett av naboen som videre kan melde fra til helsetjenesten. Varsle heller én gang for mye enn ikke i det hele tatt. Alle barn fortjener å bli sett.
Det er også en potensielt gedigen katastrofe som kan utspille seg i alle flyktningleirene om viruset ikke lar seg overvinne, – tanken på det får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Jeg frykter for hva som kan komme for disse menneskene som overhodet ikke har noe annet sted å reise til, som ikke har rent vann, og som ikke har et helsevesen som kan ta seg av dem om pandemien skulle bryte ut i full skala…
Jeg trengte en pause fra bloggingen, men hadde ikke tenkt at den skulle bli så lang. Å blogge om meg og mitt har føltes veldig lite viktig når hele verden er i krise. Jeg har sett på nyheter, hørt på radio og lest nettaviser nesten døgnet rundt. Akkurat som deg.
Samtidig har jeg forsøkt å leve livet som jeg alltid har gjort. Å holde på en så normal hverdag som mulig har vært viktig. Jeg legger meg og står opp til omtrent samme tid hver dag. Forskjellen på mine dager nå og før koronaviruset, er at jeg ikke besøker mamma på sykehjemmet lenger. Er det lov å si at det har vært litt deilig å ikke få lov? Å besøke en mamma som jeg egentlig mistet for mange år siden, som er så langt unna den mammaen jeg helst vil beholde minnene om fra tiden før Alzheimer, er mer en plikt enn en glede. Så dette har vært en litt kjærkommen pause. Jeg vet at hun har det fint på sykehjemmet. Pappa og jeg ringer av og til, og intet nytt er godt nytt. Det er stabil og god bemanning på sykehjemmet, og da jeg spurte en av pleierne om de merket en endring på beboerne nå som det ikke er besøkende der, at det er flere uker siden de så familien sin, så svarte hun at hun ikke hadde merket noe som helst på dem. Der går dagene som de alltid har gjort, og en pandemi er en like fjern tanke for de demente som hyttepåske er for oss.
Fra mitt siste besøk hos mamma <3
Jeg ser ikke pappa like ofte lenger heller. Vi prates på telefonen flere ganger om dagen, jeg drar noen dager i uka ned med litt ordentlig middag, men tror det er lurt å holde så god avstand som mulig da man ikke kan vite om man plutselig er bærer av smitte, og det vil pappa tåle dårlig. Men en kaffe på terrassen på god avstand er hyggelig, så ja takk, litt sol og vindstille bestilles til helgen!
Julie har bodd her hos oss på permanent basis siden nyttår, og nå kommer jeg til det jeg faktisk synes er noe av det beste med pandemien. Før 12.mars var det farting hit og dit, alltid venner som skulle besøkes, alltid en fest eller en bursdag, jobb og trening flere dager i uka osv osv. Vi så henne nesten ikke selv om hun bodde her. Nå er det andre boller, og det er ultrafint! Å få en så fin gevinst ut av dette skal jeg aldri glemme. Å få en tenåring til å roe ned og ta seg tid til samtaler er ingen selvfølge, så å få lov til å være en større del av livet til en tenåring er en bonus jeg kjenner jeg er veldig glad for i disse tider.
Bård er heldigvis fortsatt i jobb, og han drar til kontoret hver dag. Der er det nesten ingen andre, og de som er der, har mange meters avstand mellom seg, så foreløpig foretrekker han på sitte der med større og flere skjermer å jobbe på. Og det må jeg si jeg er glad for. Ja visst elsker jeg mannen min, men noen timers avstand hver dag er fint og sunt. Så all kudos til dere som sitter hjemme med gubbe og unger dagen lang og som fremdeles holder ut med hverandre. Ta én dag av gangen og pust med magen:)
Jeg holder fortsatt på med min nye livsstil. Kjenner at det er litt vanskeligere nå. Tanker som “nå i disse spesielle tider kan jeg like så godt spise en sjokolade eller en vaffel” kommer oftere nå enn før korona. (Utrolig kjekt å kunne skylde på koronaviruset for alt som skjer). Men de aller fleste dagene går som planlagt, heldigvis. Jeg er langt unna å falle tilbake til gamle synder med småspising og snoking i skapene.
På søndag lanserte vår lokale kafé bye & bekk en høykarbodiett bestående av kanelsnurrer, vaniljeboller med solbær og sjokoladecroissanter som de tilbød deg å kjøre ut til folket. Jeg er opptatt av å støtte våre lokale bedrifter når jeg kan, og tenkte at resten av familien sikkert ville sette pris på litt ekstra godt til kaffen på søndag.
Altså… HVEM i all verden kan motstå noe sånt? Jeg er ikke noe overmenneske, heller. Ja, jeg lurte meg selv noe så inn i granskauen da jeg trodde jeg bare skulle sitte med en gulrot i hånden og fryde meg over at de andre koste seg så innmari med fersk bakst som både luktet og så himmelsk ut. Det ble en kvart kanelsnurr og en bit av vaniljebolla. Og jeg fikk IKKE bolleskam! Bare så det er sagt.
Det var dessuten vaffeldagen på onsdag. I disse tider må vi lage små lommer av fine øyeblikk, og da “alle” andre lagde vafler, så kunne ikke vi være dårligere. En koselig kveld med vafler, te, stearinlys og prat rundt spisebordet. Ja, jeg spiste tre hjerter med syltetøy uten sukker. Nydelig!
Likevel, – jeg har tatt av nøyaktig 11 kilo siden 8.januar. Jeg føler jeg har kontroll på ny livsstil, selv om disse tidene er litt mer utfordrende, så prøver jeg å tenke litt mer langsiktig. Og jeg vil fortsatt ned noen kilo til, selv om jeg ikke helt vet hvor mange. Så enn så lenge står jeg på videre, føler ikke jeg savner noe som helst, og selv om jeg burde ha avstått fra både boller og vafler, så var det MITT valg, og jeg lever godt med det. Kunsten er å ikke fortsette i samme leia, det blir lenge til neste gang. Vi har fortsatt mye vaffelrøre igjen, den overlater jeg glatt til de andre i husstanden.
Neste fredag skulle jeg ha reist til Praha med kjæresten. Som jeg hadde sett frem til det! Palmehelgen og tidlig vår i en av Europas vakreste byer hadde vært helt fantastisk. Påskedager på setra i påskesol blir heller ikke noe av. Det er trist, men jeg har ingen problemer med å akseptere det. Dette er tiden for å ta ansvar sammen. Vi må alle bidra, og det gjør vi aller best ved å holde oss hjemme.
Derfor er det hårreisende at selv etter forbudet mot å dra på hytta kom, så er det LIKEVEL folk som bestiller rom på hotellet som ligger i hyttekommunen for å kunne være på hytta på dagtid og sove på hotellet på natta. Hva er det de IKKE har forstått? Kommunene vil ikke ha flere innbyggere enn de allerede har i disse tider. Tror du at å sove på hotell er noe bedre enn å sove på hytta? At belastningen på kommunehelsetjenesten blir mindre om du blir syk på hotell og ikke på hytta? Jeg er helt sjokkert over enkelte individers evne til å tenke først meg selv og så meg selv, selv etter flere uker med oppfordring om å bidra i dugnaden og å ta en for laget. BLI HJEMME!!!
Så midt oppi denne absurde og rare hverdagen kloden vår nå opplever, så har jeg det personlig veldig fint om dagen. Innimellom lager også jeg meg bekymringsfulle tanker, og jeg er redd for at venner og bekjente som er i risikogruppen skal bli smittet, men disse tankene kan ikke få for mye plass. Jeg tenker at det viktigste vi ALLE nå kan gjøre er å følge alle råd og gjøre så godt vi kan. Ta vare på deg selv og dine og lag deg selv gylne øyeblikk.
Drømmer du om en litt annerledes ferie med venner eller feiring av giftemålet ditt?
Det finnes et hav av grunner og anledninger til å gjøre det vi gjorde i 2016.
Egentlig trenger man ikke en grunn engang! Det du trenger er en vennegjeng som ønsker det samme og naturligvis en som tar på seg oppgaven til å arrangere.
I 2015 var vi på seiltur i Kroatia med et annet vennepar for første gang. Bård har seilt jorda rundt i to år, og venneparet vi dro med var ikke fremmede med seiling, de heller. Jeg var novise, men det var helt greit. Jeg sørget for at ankerdrammen var klar da vi ankret opp og øvde på diverse knuter før vi dro så jeg kunne bidra litt som sjøkvinne. Ankerdrammene gikk fint, fortøyningene ble utført med vekslende hell.
Til tross for litt manglende sjøkunnskaper, fant Bård ut at jeg likevel dugde som kjerringemne, og fridde i solnedgangen på en øy i Adriaterhavet❤
Dagen etter la vi til kai i Maslinica på øya Šolta, en sjarmerende og vakker liten landsby.
Der lå det et gammelt slott/festning som på 1700-tallet ble bygget av italienerne som en forsvarsmur mot pirater som prøvde å komme seg sjøveien inn til Venezia.
I dag fungerer bygget som et luksuriøst hotell med bare 7 værelser. Det er omringet av en vakker hage og i midten ligger et lekkert bassengområde. Hotell Martinis Marchi ligger helt nede ved båthavnen med utsikt ut over sjøen.
Martinis Marchi Heritage Hotel på Šolta.
Da vi lå i denne havnen, rett utenfor hotellet, begynte vi å fantasere om at det hadde vært kult å feire bryllupet vårt akkurat der. Vi fikk en omvisning av hotelldirektøren, og ble ikke mindre begeistret etterpå.
Vel hjemme fra tidenes seilferie fortsatte vi å snakke om å gifte oss der nede, i en hage på et slott på en øy i Adriaterhavet.
Vi begynte å sjekke ut mulighetene, og til slutt kom vi frem til at det enkleste ville være om vi giftet oss her hjemme og heller hadde bryllupsfesten der nede.
Men hvordan få med oss vennene på dette? Å be alle komme ned og feire med oss en kveld uten at hotellet kunne tilby overnatting til alle var en dårlig idé. Vi skjønte at vi måtte finne på noe lurt.
Løsningen ble å leie en stor båt med plass til alle! Mye surfing på nett, ulike tilbydere i cruise-verdenen. Til slutt havnet vi på Katarina-Line som hadde den rette båten for vårt behov, og som hadde fantastisk service og kjappe tilbakemeldinger når vi lurte på noe.
MV Eos
Vi leide båten for en hel uke, og da kostnaden for hele leien ble fordelt på alle, ble prisen kr. 8500,- pr.person. Billige flybilletter til Split kom i tillegg. Totalt kom reisen på ca.kr.10500,- (litt uavhengig av når vennene våre bestilte flybillettene sine).
Båten hadde 21 dobbeltlugarer, alle med eget bad og aircondition. Inkludert i prisen var frokost og tre-retters varm lunsj hver dag, i tillegg til én Captains dinner.
På vår regning kom i tillegg leien av hele hotellet og selve bryllupsfesten med mat og drikke. Bård og jeg reserverte tårnsuiten på 120 kvm. Helt fantastisk!
De som ønsket litt ekstra luksuriøs komfort, leide de resterende 6 suitene. Resten av gjengen gikk til båten som lå hundre meter unna da festen var over uti de små nattetimer.
FOR en fest det ble!
Bård og jeg hadde komponert vår egen bryllupsseremoni som ble holdt i hagen. Eller, det var mer et show,kanskje. Vi brukte musikk som en del av historien og avga løftene på nytt til hverandre. Det ble ganske så bra, om jeg får si det selv 😉
Løst og ledig antrekk på meg. Var ikke frisk den gangen heller. Hadde gallesteinsbetennelse og IBS i tillegg til ryggproblemene, og ønsket ikke noe som strammet. Ville også at festen skulle være litt “nedpå og uformell.For ordens skyld, slør og hatt var for gøy.Yes! We did it!Solnedgangen var på sitt vakreste denne dagen.
Bryllupsmiddagen hadde vi i slottets vinkjeller, en fantastisk ramme rundt feiringen av kjærligheten!
Vi plukket steiner i fjæra som vi brukte til bordkort. Gjestene kunne velge mellom kjøtt eller fisk til hovedrett, derfor en fisk på noen av steinene, så servitørene visste hvem som skulle ha hva.
Etter middag var det poolparty og nattmat. En uforglemmelig dag og natt!
Feiringen hadde vi på dag tre. Dagene før og dagene etter reiste vi rundt til ulike øyer i Adriaterhavet. Fest hver eneste kveld, sang og musikk, vakker natur og nydelig vann!
Vi la opp reiseruten selv og fikk skryt av mannskapet for valgene vi hadde tatt. Besetningen om bord var flotte kroater som ikke visste hva godt de kunne gjøre for oss. Vi bestemte selv når båten skulle ankre opp når vi hadde lyst til å hoppe i havet, de tøffeste fra relingen 7-8 meter oppe, vi andre fra badeplattformen akter i båten.
Saltvannsinnsjø på øya Mljet der vi leide syklet.Soldekket.
Kroatia er et usannsynlig vakkert land å besøke. Veldig god mat overalt, en vakker og ren skjærgård, nydelige mennesker og det beste av alt; et totalt fravær av blinkende neonskilt og klokkeselgere.
Våre venner snakker fortsatt om denne ferien, – det var rett og slett en helt perfekt ferie!
Ikke at dagene har vært travle, akkurat. Faktisk har jeg hatt et hav av tid. Jeg var gressenke i helgen. Julie tilbragte lørdagskvelden i sofakroken med meg. Mor, datter og Netflix-bonanza. Kjempekos! Ikke så ofte det skjer lenger, – digger å ha tid sammen med den fine jenta mi som straks er for voksen å regne.
Hun jobber ved siden av skolen, og i dag fikk hun en telefon fra sjefen som kunne fortelle at en ung kollega av henne er lagt inn på Ullevål med mistanke om Koronaviruset. Han er tungpustet og syk.
Litt i villrede hvordan vi skal opptre nå. Han har jo ikke testet positivt enda, så da blir det vel vel overilt å isolere oss?
Vi får ha is i magen og vente på resultatet. Vaske hender ofte og kanskje ikke ha altfor mye nærkontakt med andre mens vi venter. Om Julie har blitt smittet, er det kanskje sannsynlig at vi her hjemme også er det.
Jeg synes det er litt guffent med dette viruset vi vet så lite om. Jeg er ikke engstelig for å bli syk, men jeg ser jo konsekvensene klart om dette blir en pandemi. Samfunnet vårt og næringslivet blir hardt rammet, – jeg håper at verden klarer å få kontroll på dette.
Det er torsdag og veiedag! Mulig jeg burde leve (og spise) som om hver dag var min siste pga viruset, men jeg har ikke mistet helt fatninga enda, og kjører videre med “Spis deg fri”-metoden. Null sukker, null mel.
Må dog tilstå at jeg spiste 20 gram popcorn på lørdag. Det gikk ikke så gæærnt selv med den utskeielsen:
I dag viste vekta at jeg har tatt av ytterligere 800 gram den siste uka. Nå totalt 9 kg!
Helt rått!
Jeg er kjempefornøyd med egen innsats, og ser i speilet at ansiktet har blitt mindre. Eller er det hjernen som har skrumpet?
Med lue og alt håret litt vekk fra ansiktet, ser jeg selv at det har forsvunnet litt fett 🙂
På lørdag var jeg ute og gikk tur på kyststien her i Asker. En tur jeg fortsatt kjenner på kroppen. Ekstra vondt og litt mer sliten pga det. Men som sagt tidligere, – det gjør så godt for sjela.
De siste par dagene har det vært kaldt og uggent ute. Da er det bare å bringe våren inn.
Denne ventetiden på våren er litt magisk, synes jeg. Forventninger om varmere dager og at naturen våkner til liv, – det gir positive vibber.
I går kveld tenkte jeg litt på om jeg bare skulle slutte å blogge. Slutte å være så åpen og fortelle om vektnedgang, sorger, gleder og hverdagslivet mitt. Hvor interessant er det for andre, liksom? Hvorfor ikke bare være en helt anonym person, leve mitt liv i det stille, ikke dele med kreti og pleti?
Livet mitt er uinteressant for andre. Jeg lever til og med et liv med temmelig mye mindre innhold enn de fleste andre siden jeg er kronisk syk (misliker det ordet sterkt, forresten) og ikke står i jobb. Det er av og til vanskelig å skrive blogg, enkelte dager har det jo ikke skjedd noe som helst. Jeg har kanskje bare vært hjemme og hatt vondt, har vært litt nedstemt, følt meg som en dritt. Ække mye å blogge om, akkurat.
Men så går jeg inn på Snapchat i dag, der følger jeg en konto som heter Reiseperler, og så hører jeg plutselig mitt eget navn. Reiseperler anbefaler bloggen min og sier at jeg er en feiende flott dame. Den dama, altså! Så utrolig raus!
Og da jeg i tillegg våknet opp i dag og så at noen nye, ukjente mennesker har kommet til og følger bloggen min via Facebook, ja, – da ble jeg kjempeglad! Tusen takk til alle dere som følger meg!
Da føltes det igjen verdt å fortsette bloggingen. Jeg skriver jo mest fordi jeg liker å skrive, men det er selvfølgelig alfa og omega at noen liker å lese det jeg skriver. Når jeg deler såpass mye fra mitt eget liv, gjør meg sårbar og sikkert mange ganger helt dust, så betyr det utrolig mye å vite at noen setter pris på mine små betraktninger og uhemmet spyr ut sosialpornografisk innhold.
Jeg digger folk som raust skryter av andre, som unner andre suksess og som evner å glede seg på vegne av andre! Tusen takk for alle heiarop og kommentarer! Det hadde vært meningsløst å blogge uten interaksjon med dere. Jeg er også veldig ydmyk ovenfor dere som skriver til meg og uttrykker at jeg skriver det dere selv tenker av og til, og at mine ord betyr noe for dere. Det varmer!
Jeg har lagt vekk drømmene om å være gjest hos Lindmo og Skavlan, og å trone på bloggtoppen kommer jeg heller aldri til å gjøre. Ikke er jeg flink nok, ikke er jeg rosa nok, og i tillegg blir jeg mer og mer rynkete av denne vektnedgangen min! Men spor av botox og restylane får du aldri se hos meg, – så da får jeg bare fortsette å være meg sjæl på godt og vondt, og håpe at du og du og du vil stikke innom bloggen min når du har tid og lyst!
Ha en glitrende fredag, godt folk! Bård skal på guttetur i helgen, – jeg skal kose meg glugg med, tja, vann!
Dagene bare flyr, – jeg synes ikke det er lenge siden jeg giftet meg for første gang. Eller for andre gang, for den saks skyld.
Det er 3,5 år siden jeg giftet meg for tredje gang. Det føles som det var i går, det også, gitt!
Sånn går nu dagan. Gift, skilt, gift, skilt, gift. Det holder nå. Må lære meg nye metoder for tidsregning. Kan ikke holde på sånn!
Skjønner ikke helt hvor de tankene kom fra, forresten. Noen ganger bare popper det opp setninger fra ingensteds som finner sin plass på papiret. Bla, bla, bla…
Rart, det der. Jeg setter meg ned for å skrive uten å ane hva jeg skal skrive om, og så bare er tankene der, plutselig.
Dagen i dag har vært en stor kontrast til gårsdagen, regn og vind. Kroppen betaler for turen i går i form av mer vondt, – men igjen føler jeg det var verdt det. Jeg elsker dager ute i fint vær!
Ny livsstil, ja! Det er jo derfor jeg skriver på bloggen på torsdager.
Det er litt vanskeligere om dagen. Jeg har ikke skeiet ut en éneste gang siden 7.januar. Inntil i dag. Jeg røyk på en smell. Fant tre lakriskarameller. Jeg var sulten. Før jeg visste ordet av det, hadde alle tre funnet veien inn i munnen og ned i magen. Frydefulle munnfuller. Det verste (eller beste?) er at jeg ikke skammer meg en gang. Det skjedde, ferdig med det.
Kan ikke tenke at alt er ødelagt, for det er det jo ikke. Jeg må bare ta én dag av gangen. Eller det kan hende jeg må ta etkvarter om gangen akkurat nå. Kjenner at motivasjonen er litt dalende om dagen. Trenger å jobbe litt med hodet, få riktig fokus og ikke la Sabotøren forsøke å ødelegge for meg.
Jeg vet noe av årsaken til litt sviktende motivasjon, – det er fordi jeg har vært dårligere til å lage spennende mat i det siste. Jeg har heller ikke spist nok. Så nå må jeg ta grep, bli flinkere til å lage smakfulle måltider og planlegge bedre.
Kjenner ikke så mange andre som elsker sardiner like mye som meg. Jeg digg digger det! Det gjorde mamma også. Håper ikke sardiner er årsaken til Alzheimer ;-p
Hørte forresten på nyhetene nå at ekteparet Moser ved NTNU i Trondheim har mottatt mange millioner fra en stiftelse for å få fortgang i forskningen på årsaken til Alzheimer. Det er et kjempeviktig område å forske på, det blir flere og flere eldre her i landet, og flere og flere får demens. Om gåten Alzheimer hadde blitt løst, ville kanskje ikke så mange bli rammet av den forferdelige sykdommen. Jeg ønsker the Moser’s lykke til!
Avsporing igjen…
Vekta, da? Joda, – den går sakte men sikkert nedover.
Resultat siden forrige uke:
– 0,6 kg.
Totalt: – 8,2 kg. på 6 uker.
Jeg kjenner det på klærne. Det føles godt. Må tviholde på godfølelsen av å være underveis, se for meg målet der i det fjerne. Og med tanke på hvor fort tida går, så er jo målet slett ikke langt unna. I can do it!
