Å være tissetrengt og ikke ha mulighet til å gå på do, er ikke en spesielt god følelse.

Men når jeg da  e n d e l i g  kommer frem til et sted der jeg kan lette på trykket, finnes det nesten ikke en bedre følelse i hele verden.

Jeg drikker mye vann enkelte dager, og på lørdag drakk jeg både mye vann og kaffe fra morgenen av. Du vet, – sånne koselige, late morgener med radio, wordfeud og VG på mobilen og bøttevis med kaffe.

Kjøleskapet i båten vår hadde sagt takk for seg, så vi måtte av gårde for innkjøp av et nytt. Før det stakk vi innom pappa for å fikse noe dekoder-greier hjemme hos han. Tok likegodt en kaffe der også. Da vi skulle kjøre videre, kjente jeg at det presset litt på blæra, men gadd liksom ikke å ta turen innom ramma. Vi skulle jo bare en kjapp tur til Maritim på Slependen før vi kom ned til båten for å montere kjøleskapet og en ny dynamo (båten vår heter forresten Katta, aka katta i sekken alt etter om den hoster opp nye, dyre ting som må fikses og vi ønsker vi aldri hadde kjøpt den gamle båten, eller om den faktisk maler som ei katte en vakker sommerdag!).

Og jeg har tross alt festblære, kan holde meg leeenge om jeg må.

Vel inne på Maritim, er vi langt fra alene. Det kryr av båtfolk, og det er lang ventetid før det er vår tur med nummer 98 på kølappen. Blæra er mer enn full. Hvert skritt minner meg om at jeg har en lukkemuskel som fungerer enn så lenge, jeg kniper igjen, tar det som trening. Men det er jo bare helt grusomt, egentlig. Tenk om jeg snubler og må ta meg for og alle sluser åpner seg? Tidligere erfaring har vist at da er lukkemuskel-refleksen alt annet enn aktiv. Da er det andre krefter som tar over, og katastrofen med våt bukse og flash back til barndommens uheldige episoder er et faktum.

Men jeg klarer meg, går med museskritt ut til bilen, legger seteryggen bakover så jeg får minst mulig press på blæra, og ber til høyere makter om at turen ned til båthavna går fort.

Så: Vel fremme i båten, – jeg lengter sånn etter å få satt meg ned, – drømmer om et rosenrødt liv bare blæra blir tømt. Alt blir bra, alle sorger glemt. Bare den blæra tømmes.

Jeg setter meg. Ingenting skjer. Nå har jeg holdt meg så lenge at kroppen liksom har glemt hvordan man gjør det. Ingenting skjer. Noen som vet hvorfor det er sånn, rent fysiologisk?

Joda, det skjer, selvfølgelig. Men ikke så raskt som jeg hadde trodd. Må sitte noen sekunder, godsnakke til underlivet, si at “det er ok. Vi er fremme nå. Det er klar bane”.

SÅ kommer det. Slusene åpnes, Niagarafallene er småtteri i forhold til hva som kommer til å skje her. Det er DA jeg hører det. Summing. Hva? Hvor? Jeg kikker ned, og der, summende rundt mine edlere deler, er det en gedigen veps!

Instinktivt gjør lukkemuskelen akkurat det den skal, oppfører seg akkurat slik den var før barnefødslene, den lukker seg momentant til tross for at flommen er godt i gang, og jeg kaster meg av dosetet.

Fy flate, – noen gang er jeg imponert over meg selv, ass!

Og veps i doskåla? – Det betyr jo bare at en sommer er på gang!

God uke, folkens!