Nina uten filter Når tunga er raskere enn hjernen. Tankespinn om livet som ruller forbi og jeg prøver å henge meg på mens det skjer.

Nå var vi drittlei regnvær og korona. Søkte på Finn og fant en dritbillig tur til Kreta for noen dager.

Helt nydelig å kjenne sol på kroppen igjen. Det er lite folk her, det føles trygt å gå på restaurant. Når vi er her er det som om korona er et fjernt spøkelse som aldri har eksistert.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Rent bortsett fra at det er uvant at det er så god plass overalt, da. Så lite turister. Det gjør jo at vi blir påminnet at verden er satt på hodet. Sånn egentlig.

Men det er deilig uansett å late som ingenting for noen få dager.

Synes vi fortjener det. Har jo ofret så mye i lang tid. Holdt oss unna store menneskemengder, handlet til ukurante tider, droppet sommerfester med mange venner, vasket og spritet hender så de har blitt såre og tørre, hatt begrensede muligheter til å besøke mamma på sykehjemmet, droppet utenlandsferien i sommer osv.

Derfor var det ekstremt deilig å bare gi litt f… i alt og kaste seg på flyet. Nyte noen dager og kun tenke på oss selv.

STOPP! NEI NEI NEI!

Vi er selvsagt ikke på ferie i utlandet!

Det frister ikke bittelitt, engang. Nå er det fullt fokus på å bidra i dugnaden som fortsatt pågår her hjemme.

Og vi voksne klarer oss fint, selv om jeg også er lei av korona som de fleste andre. Skulle ønske at livet ble normalt igjen.

Likevel er jeg mest lei av korona for to ulike grupper menneskers skyld, – og det er:

1) Ungdommen

2) De eldre

Jeg er så utrolig imponert over ungdommen og den måten de aller, aller fleste takler å få snudd ungdomstida si snudd på hodet i dette galskapens år 2020!

Når man er tenåring er det først meg selv og så meg selv.

Det er veldig normalt for alderen. 

Livet som tenåring handler om å finne ut av hvem man er som menneske, å finne sin plass i flokken, å ha minst mulig bekymringer, være med venner, feste og å lykkes veldig godt eller sånn passe på skolen.

I stedet har de i år fått en veldig annerledes ungdomstid enn de har vært vant til og sett frem til, og jeg er søkke imponert over hvordan de har taklet alle omveltningene på en så bra måte som de har gjort.

Fester har blitt droppet, russetid har blitt nedskalert, det er helst utetrening i stedet for innetrening, antall venner de omgås har blitt redusert, endringer og restriksjoner har blitt godtatt nesten med bare et skuldertrekk og et “ok”, så lenge det er Bent, Espen eller Erna som har sagt det.

 

“Det er som det er. Vi må alle bidra. Vi ønsker å dra lasset sammen”, sier de.

Jeg er stolt av ungdommen vår!

Den andre gruppa jeg har mest vondt av oppi det hele, er de eldre. Jeg har vondt av dem fordi de i denne siste perioden av livet får begrenset kontakt med andre og dermed blir mer ensomme.

Dessuten tror jeg mange eldre også har blitt engstelige. Engstelige for å bli syke og kanskje dø av Covid-19.

Og så uvissheten, da.

“Hvor lenge vil dette vare? Får jeg feire jul med kona mi på sykehjemmet? Kan jeg reise med Kiel-båten igjen? Hvordan blir fremtiden min, den siste tida jeg har på jorda?”

De eldre har ikke ubegrenset med tid som vi yngre lett kan tro vi har. Jeg synes synd på de eldre som må leve med disse tankene nå. For nå har de ekstra god tid til å tenke, dessverre.

Likevel står de i det. De kan jo ikke annet. Men jeg synes det er så inderlig trist at alderdommen til mange ender i ensomhet i selskap med Covid-19 på alle kanaler.

Jeg føler det er ungdommen og den eldre garde som ofrer mest, menneskelig sett, under denne pandemien.

 

De er vår tids korona-helter. Ferdig snakka. 

// Nina

P.S. Jeg ER hjemme:

Instagram: http://instagram.com/nina_utenfilter

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

Noen ganger bare hater jeg meg selv.

Oppfører meg som et troll mot mine nærmeste. Freser og oppfører meg som en drittunge, alt bare på grunn av… INGENTING!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg lå og hvilte da Bård og sønn kom hjem etter tur i stad, de smalt med døra og ropte hallo.

Fem minutter tidligere hadde jeg klart å finne en liggestilling som ikke var vond, jeg hadde brukt alle avslappingsteknikker jeg kunne, og kroppen og hodet var endelig i vater.

Da det smalt i døra og jeg hørte stemmer, gikk kroppen i “alarmberedskap”, pulsen steg og hver nerve ga seg til kjenne igjen.

Ingen vits å prøve å hvile noe mer, bare å stå opp.

Det er jo ikke de andre sin skyld. Men jeg freser likevel. Klarer ikke la være å lire av meg noen gloser. Heldigvis innser jeg relativt fort hvor urimelig jeg er, og trekker meg tilbake. Går på badet hvor jeg befinner meg “as we speak” når jeg skriver dette her, og håper jeg er tilgitt når jeg lister meg ned og ber om godt vær om litt.

Jeg er flau, mener ikke å være så trollete og sur, og blir sint og lei meg for at jeg ikke klarer å være verdens søteste og hyggeligste kone og bonusmor.

Ja, jeg har vondt. Det er fordi jeg er sliten av smerter at dette skjer.

Likevel må jeg lære meg å kontrollere hissigheten min. Det skaper ikke akkurat god stemning, og det verste jeg vet er dårlig stemning. Da rimer det dårlig at jeg er den som sprer den dårlige stemninga…

Jeg har roet meg ned nå. Brukte noen tankefeltterapi-metoder og pustet med magen. Det hjalp. Husker nesten ikke hvorfor jeg var hissig lenger. Håper de andre har like dårlig husk som meg…

// Nina

Har eldste sønnen til Bård på besøk hos oss i helgen, vi sitter og drikker morgenkaffen og begynner av en eller annen grunn å diskutere tær.

Mine tær er kronologiske, dvs at storetåa er lengst, så følger de andre etter lengde i kronologisk rekkefølge. Helt perfekt, spør du meg.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Bård og sønnen har en stortå som er lengst, deretter er tå nr.2, 3 og 4 like lange, men litt kortere enn stortåa, og så kommer lilletåa til sist og er liksom lille Morten Minstemann. Søt og nusselig.

Så har du de som har en veldig lang nummer 2, altså peketåa (som pekefingeren). Eller den heter vel egentlig langtåa.

Langtåa peker lengst av alle, og jeg tror de fleste har sånne føtter? I hvert fall virker det som skoindustrien tror det.

For hvorfor er alle sko til kvinner formet som om langtåa er lengst?

Selv tøffelen nederst til høyre er lengst der hvor liksom langtåa skal være.

Vel, der er det et hav av rom, for min del!

Jeg går og svømmer i sko fordi jeg kjøper sko etter der hvor stortåa butter, og det betyr at det er et stort tomrom som ikke utnyttes foran der.

Jeg tør påstå at jeg snubler lettere fordi jeg ikke har kontakt med den ytre delen av skoa. Løfter jo beina etter hvor jeg har følelsen av at tærne sitter, ikke sant?

Ha ha, fornøyd med meg selv nå. Ved litt tådrodling på morrakvisten har jeg løst gåten rundt snublefot som sikkert er et betydelig problem for alle som bruker sko i verden!

Nye paroler:

Lag sko med ulik passform! 

Ja til sko for symmetriske tær!

Lag sko både for oss med tær der stortåa er lengst og sko for de med lengre langtå!

Fant forresten en artikkel på nettet (smud.no) som kunne fortelle deg hva slags menneske du var ut fra hvordan tærne dine er.

Sjekk om det passer på deg:

Ha en tå-lelig bra lørdag, folkens!

// Nina

For første gang på veldig lenge blogget jeg ikke i går.

Hodet er så fullt av tanker rundt leiligheten at jeg har litt problemer med å konsentrere meg, om det gir mening. Kombinert med økte smerter etter noen ganske fine dager, var jeg litt slått ut i går.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Men sånn er det, ingen dramatikk. Helt vanlig at huet mitt går i surr og ingenting henger i hop til tider.

Jeg har tenkt at det ikke er så mye jobb med å flytte inn i splitter ny leilighet. Jommen sa jeg smør! (Det uttrykket, forresten! Har de unge hørt det før, tro? Og er det bare jeg som bruker det fortsatt, kanskje?)

Det er mye å tenke på!

Vi vil ha ny farge i loftstua og på soverommet. Fargen Hule fra Jotun er kjempefin, men den ble altfor lilla i alt lyset som kommer inn i loftsetasjen.

Vi bestemte jo fargene for ett år siden, og i løpet av dette året har jeg sett så innmari mange andre fine farger, og nå heller jeg mer mot jordfarger av typen brunt/terracotta/sand. Litt mer brente toner, liksom. Men det er dødsvanskelig å lande på en farge!

Jeg vil at stua der oppe skal være både lys og varm, typ skandinavisk design, stråfarger, lin, bomull, daybed eller en annen digg sittegruppe, kule lamper, bla bla bla. Ser det litt for meg, håper å få til sånn som jeg drømmer om.

 

Og så har jeg sett et fantastisk høøøøyt lintøyskap som hadde vært dritkult i et hjørne siden det er 4,6 meter på det høyeste der oppe. Men det skapet jeg har sett er kun på utstilling i et lokale, og er ikke til salgs. Så nå er jeg på “googl’ern”, for å si’re sånn!

Om du har eller vet om et høøøøøyt og smalt skap å selge, gjerne i mørkt tre/mango, men lyst tre går også, så hyl ut.

Vi er heller ikke superhappy med badet. Flisene er ok, men utvalget blant baderomsmøblement og speilskap var ikke det sprekeste, syntes vi. Det gikk litt fort i svingene da vi måtte bestemme oss i fjor.

Angrer på det valget nå, og tenker at vi må gjøre endringer. I første omgang når det gjelder speilskapet. Så får vi kanskje ta møblementet etter hvert. Det koster penger å kjøpe alt to ganger…

Og så kjøleskap, da! Vi valgte bort det som fulgte med som standard. Isbit-funksjon er et must for oss. Nå ønsker vi oss et sort kjøleskap med messingdetaljer. Siden det skal stå under trappa, er det begrenset hvor høyt det kan være.

Vi har funnet ett som passer perfekt i størrelse, med ismaskin og franske dører. Italiensk og kjempelekkert. Men prisen, da… Kremt. Vi må tenke litt.

Men se på dette, da! Jeg er helt forelska! Håndtakene på bildet her er bronse, vi må ha messing, så klart. Drømme, drømme, drømme…

Videre er det belysning. Det er superviktig. Vi har en del skråtak som gir en liten utfordring. Og igjen, – utvalget er enormt, – hurra for oss om vi klarer å lande på noe og fortsatt være gift, si!

En haug med andre detaljer som også skal på plass, – skal ikke belemre dere med alt. Det kan jeg gjøre en annen dag, he he.

Nå er det avgårde å besøke mamma som ønsker seg pappa til jul <3

Bo- og omsorgssenteret har lettet på besøksrestriksjonene, så nå kan vi besøke når som helst på døgnet og være så mange vi vil, fortsatt kun på rommet, men det er deilig å kunne stå litt mer fritt til å dra litt mer impulsivt på besøk. Ikke må vi si fra på forhånd, heller! Herlig for ei glemsk høne som meg!

Fiiiin fredag!

// Nina

Så lenge jeg kan huske har jeg sett opp til mamma.

Hun var så god til alt mulig.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Perfekt husmor, en rettferdig og snill mamma, en morsom og god venninne, stilsikker og moteriktig, og ikke minst syntes jeg hun var så pen.

Jeg tenkte alltid at jeg skulle ønske jeg var mer lik mamma, på alle områder.

I stedet har jeg arvet mye fra pappas familie. Det er mye bra der også, altså. Flott slekt. Bare litt kortbeinte, kanskje. (Det finnes alltid unntak får jeg skynde meg å si. Vet det er flere som leser bloggen min).

Ikke har jeg arvet det derre perfekte husmorgenet til mamma, heller.

Kan verken sy eller strikke som mamma kunne. Jeg har hverken støv på hjernen eller tellekanter.

Men jeg er litt flink til å lage mat, jeg er god på rydding og husvask når jeg må, og jeg er relativt god på shopping.

Jeg synes selv jeg har ganske god smak og jeg ler i hvert fall godt av meg selv.

Nå er det imidlertid ikke så farlig lenger. Ha’kke lyst til å ligne på morra mi.

Den derre dritt-Alzheimersen kan hun få ha for seg selv.

Det er 40-45 år mellom de to bildene under her.

I et anfall av kjedsomhet i dag tenkte jeg at jeg kunne prøve å ligne på mamma som hun er på dette herlige do-bildet.

Fant klær i lignende farger og lot det stå til. En artig dag på do, om jeg kan få si det.

De sløste med dopapiret på 70-tallet også, la jeg merke til.

Litt mer finjustering, minus 15 kg og kortere sveis, så er vi der, tenker jeg.

Ha en nostalgisk aften, godtfolk!

// Nina

Følg meg gjerne:

Instagram: http://instagram.com/nina_utenfilter

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

Drittdag.

Går fortsatt og tenker mye på Mats, familien hans, og tragedien som har rammet dem. (Så fort livet snur)

Det virker som hele Asker har latt seg berøre av hendelsen. Utallige mennesker har byttet til et midlertidig profilbilde på Facebook, et syvtall som er nummeret Mats hadde på drakta, for å vise sin medfølelse.

Det er fint å se hvor mange som bryr seg, synes jeg. Håper Mats og familien også kjenner varmen som omkranser dem selv om det sikkert ikke er akkurat det som opptar dem mest midt oppi fortvilelsen.

Jeg syntes iallefall dét var en trøst da familien min sto midt oppi vår personlige tragedie i første halvår 2019.

Det gjorde godt å vite at folk tenkte på oss og følte med oss. Det varmet veldig, husker jeg.

Jeg tror ikke vi skal kimse av betydningen av å vise at vi bryr oss. Selv om vi ikke er veldig nære den eller de som er rammet, så betyr det likevel enormt for mottaker av omtanken og omsorgen.

Når man opplever en livskrise, står midt oppi den, så føler man seg utrolig sårbar og alene i noe som føles altoppslukende og uopprettelig. Kan livet noen gang bli bra igjen?

Å vite at folk tenker på deg og ikke minst føler med deg, kan være avgjørende for hvordan du kommer deg gjennom krisa, tror jeg.

Hvis du vet om noen som har det vanskelig om dagen: Vis at du tenker på dem. Ikke vær redd for å gi et smil eller si hei på butikken, send en melding eller ring.

Det koster deg ingenting, men kan gjøre et hav av forskjell for den det gjelder.

Og én ting til; et menneske i sorg trenger også den omtanken og medfølelsen når det har gått en måned eller to, til og med etter et halvt år og et år eller mer.

Selv om sorgen mildner og den blir lettere å bære etter hvert, så gjør det likevel uendelig godt å vite at folk rundt bryr seg og anerkjenner sorgen eller savnet man har, uansett hvor lang tid det har godt.

Sorgen og savnet teller ikke timer.

// Nina

Jeg har begynt å skrive på ulike blogginnlegg i dag, men stedet for å få noe produktivt ned på papiret, har tankene min hele tiden har gått til en ung gutt på 18 år og familien hans som bor i gata mi og som fikk livet livet sitt snudd på hodet da han spilte hockeykamp på lørdag med #7 på drakta.

Han fikk et sammenstøt med målburet og har fått påvist alvorlig ryggmargskade som har ført til lammelse.

Jeg kjenner Mats fra da han gikk i klassen til datteren min på barneskolen. En veldig glad og likandes gutt med glimt i øyet og alltid en god replikk på lur.

Jeg husker spesielt i en bursdag da vi hadde det innmari morsomt med at han parodierte Alex Rosén og jeg var Mia Gundersen i Norske Talenter. Vi lo så innmari mye, og jeg husker jeg tenkte at han var en utrolig artig gutt med mye humor.

I løpet av sekunder har livet hans endret seg, og han står ovenfor sitt livs tøffeste kamp når han nå må gjennom rehabilitering på Sunnaas og ikke minst må innstille seg på at livet blir helt annerledes enn han hadde sett for seg.

Jeg føler så inderlig med Mats og hele familien og sender min dypeste medfølelse og varme tanker. Ord blir fattige. Jeg vet de har en hel ishockeyklubb i ryggen og at de får masse støtte fra fjern og nær. Det er godt å se, og jeg håper og tror at det er en trøst midt oppi alt det tunge og vanskelige.

Datteren min og alle andre som kjenner Mats, er naturligvis også veldig preget av det som har skjedd.

For det er klart det er dramatisk å se hvor fort livet snur når det skjer med en du vet så godt hvem er. Vi har allerede snakket en del om det som har skjedd, og vi kommer helt sikkert til å snakke mye mer om det.

Livet er så skjørt, og det er så uendelig tragisk at det må hendelser som dette til for at vi igjen skal måtte bli påminnet om at hver eneste dag er en gave, at vi må være takknemlige for livet vi har.

Vi får aldri denne dagen igjen.

Igjen; Varme tanker til hele familien og alle berørte. Det er MANGE som tenker på dere❤

Og selv om det er vanskelig å tro på nå, så har jeg trua på at både humoristen og fighteren Mats viser seg frem igjen❤

// Nina

“Øy, bli med å jangle på vollane!”

Dette skiltet henger på utedoen på setra. Jeg kjøpte det i Fredrikstad i sommer.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Tror det betyr noe sånt som “Hei, bli med å surre litt rundt på tunet!”

Jeg tolker det i hvert fall sånn, og tenkte det ville passe godt på veggen på utedoen på setra, for vi surrer titt og ofte rundt ute på tunet her oppe.

Vi tar oss et glass og kikker utover. Nyter utsynet, stillheten og den klare lufta.

Etter en fin tur i fjellet med hyttenaboene i går, ble det litt jangling på tunet i form av  bobler i fantastisk høstvær.

Årets første rakfisk med tilbehør til middag. Supergodt!

Vi ble sittende og skravle ved bordet, og etter hvert kom vi inn på temaet sjalusi.

Jeg sliter av og til med den vanskelige følelsen. Og det er innmari vondt.

Jeg har ingen grunn til å være sjalu. Har aldri opplevd utroskap, så jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg kjenner på disse følelsene av og til.

For det er bare av og til. I det daglige er jeg overhodet ikke sjalu. Heller ikke når vi er på fest sammen. Bård må gjerne prate og danse med andre damer uten at jeg reagerer noe på det.

Det er når mannen min drar på guttetur at de vonde og vanskelige tankene kommer. Det er helt irrasjonelle og tåpelige tanker som får herje vilt, og selv om jeg prøver å irettesette meg selv om hvor teit det er, så slipper de ikke taket.

Jeg har forsøkt å finne ut hvorfor jeg blir sjalu. Og jeg tror noe av det handler om at jeg ikke har kontroll når han er borte, kontrollfrik som jeg er.

Det andre er at jeg er så sykt redd for at han, ved “et uhell” kommer til å gjøre noe i fylla som han egentlig ikke mente å gjøre, som jeg så får høre om, og så er den vakre kjærligheten oss imellom ødelagt.

Den tanken er forferdelig vond. Jeg er fryktelig redd for at det fine vi har skal bli ødelagt av en teit bagatell.

Når disse tankene kommer for fullt prøver jeg å si til meg selv at han aldri ville finne på å gjøre noe så dumt. Vi har det så bra at idéen om å flørte med andre ikke engang vil falle han inn. Når ikke jeg tenker den tanken, hvorfor skulle da han gjøre det?

Det fine vi deler gjør jo ekteskapet vårt veldig sterkt, og da er det skikkelig dumt av meg å føle at det blir skjørt og at det lett kan gå i stykker fordi det er så fint?!

Mannen min gir meg aldri noen grunn til å tvile på at han elsker meg. Snarere det motsatte. Hver eneste dag viser han på utallige måter at det er meg han vil være sammen med.

Det er akkurat det jeg må begynne å tenke på når han er på tur og de irrasjonelle tankene melder seg.

Han valgte meg for 8 år siden og han velger meg om og om igjen hver eneste dag fortsatt❤

Sender en ekstra god klem til alle som plages med sjalusi. Du er ikke alene. Jeg tror det er viktig å snakke med partneren om de vonde følelsene og ikke la de ta overhånd og spise deg opp innvendig.

Og så vil jeg at du ikke skal skamme deg over å kjenne på sjalusi. Jeg tror vi er mange som plages med dette, og jeg ønsker meg mer åpenhet rundt disse følelsene som er veldig normale å ha.

Sjalusien min er totalt ubegrunnet og jeg må bare fortsette å jobbe med meg selv og slutte å la de vonde følelsene få overtak. For jeg vet jo at jeg er verdt å elske. Det er vi alle som én❤

// Nina

Instagram: http://instagram.com/nina_utenfilter

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

Akkurat nå er det bare han og jeg. En intens følelse av sjelefred, kjærlighet og pur lykke.

Akkurat nå er tanken på gamle foreldre fraværende (bortsett fra akkurat nå siden jeg akkurat skrev det).

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Akkurat nå er det kaffe på senga, rimfrost på bakken og en total stillhet rundt oss.

Akkurat nå er det bare han og jeg. Det bobler over. Jeg er full av takknemlighet til livet.

Denne dagen blir som vi lager den. Jeg vil lage den fin. Ha en fin lørdag, alle!

// Nina

Stadig oftere hører vi om mutasjoner av Viruset og om folk som blir smittet for annen gang.

Det får meg til å undres på om vi faktisk står ovenfor en skikkelig endring for kloden vår. På ordentlig…

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

…og ikke bare at dette Viruset er en midlertidig pandemi som vi skal bekjempe for så og gå videre med det livet vi er vant til.

Nei, jeg begynner virkelig å lure på om denne nye hverdagen vi lever nå er den nye normalen?

Kanskje er verden faktisk i ferd med å bli stor igjen? At Kina blir et fjernt land vi bare kan drømme om å besøke, at en tur til New York blir en eksotisk opplevelse som er få forunt, og at den tida da vi sa “verden er jaggu blitt liten” er en saga blott?

Da tenker jeg at jeg er uendelig takknemlig for at jeg kan reise hit til setra i Valdres og være fornøyd med livet jeg har.

Akkurat her og akkurat nå.

Ikke meningen å legge en demper på helgefølelsen, altså. Jeg er ikke nedstemt selv om disse tankene dukker opp og jeg synes Covid-19 virkelig er noe dritt.

Det er ikke umulig at vi må finne nye måter å leve livene våre på. Kanskje er dette den måten kloden sier ifra på om at det er på tide at vi skjerper oss.

Vi må rydde opp. Ta ansvar for planeten vår og menneskene som bor her.

Om viruset fortsetter å mutere har vi muligens ikke noe valg. Vi må endre oss radikalt.

Det betyr jo ikke at livet stopper opp. Vi må bare finne nye måter å leve det på❤

Eller?

// Nina