Jeg savner dere!

Jeg har ikke vært oppmerksom på denne datoen, 19.februar. Og så dukker minnet fra denne dagen i fjor opp på Facebook, og jeg kjenner at tårene presser på, savnet blusser opp.

Dette er datoen da vi tok et endelig farvel med søsteren min. Min gode, fine, umistelige Sidsel.

Etter bisettelsen i fjor skrev jeg at tanken på et liv uten henne var uutholdelig å tenke på, at det var vanskelig å virkelig la det synke inn. Det var for vondt, rett og slett.

 

Alle som har mistet noen er nok flinke til å skyve smerten og tankene unna. Å tenke at man aldri mer skal se eller snakke med den personen man har mistet, – det er rett og slett altfor smertefullt. Altfor vanskelig å tenke på.

Det er jo bra at vi har evnen til å sette opp et skjold. Hadde vi ikke hatt det, hadde det ikke vært til å bære.

Likevel kjenner jeg akkurat nå at jeg vil tillate meg selv å føle litt, slippe opp litt for alle følelsene, rett og slett gråte og rope ut savnet litt. Jeg er hjemme alene, jeg kan tillate meg det. Jeg vet jeg ikke blir i det mørket, men kanskje gjør det meg godt å være litt fortvilet en liten stund, bare la tristheten ta litt over?

Ute skinner sola, det er minus fire vakre grader, frosten glitrer på plenen, det er en vakker dag. En vakker dag for å savne, lengte, gråte og være litt lei seg.

Herregud, som jeg SAVNER deg Sidsel! Og så deg da, Lars Ove! Jeg savner dere begge så inderlig! Jeg savner tiden da vi var en normal familie. Da mamma og pappa var friske, da dere var friske, da jeg var frisk.

 

At livet tar ulike svinger vet vi. Jeg er glad vi ikke vet hva som venter bak den neste. Jeg er glad vi har evnen til å leve i nuet, evnen til å bestemme litt over tankene og følelsene vi bærer på. Skyve de unna og ta de inn når det trengs. For jeg tror vi må slippe opp litt innimellom. Bare vi ikke lar ‘innimellom’ vare for lenge av gangen.

Trøsten er at dere har fred nå. Ingen av dere hadde det så godt de siste årene dere levde. Selv om livet også for dere helt til det siste bød på magiske øyeblikk og glede, så var det mest sykdom som preget hverdagen.

 

Sorgen har fått litt utløp nå. Jeg har grått og grått en halvtimes tid. Jeg har til og med skreket litt, i kor med Nitimen på P1. Det var godt, jeg føler meg lettere.

Etterpå skal jeg ta med meg pappa til graven og tenne lys. Jeg er altfor sjelden på graven. Trodde jeg skulle gått ditt oftere, men jeg trenger visst ikke å gå dit for å minnes. De er jo ikke der. De er i hjertet mitt❤

Savner dere så inderlig <3

 

// Nina 

 

Følg meg gjerne på:

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

(Husk å skru på varsler om du vil få et hint om nye innlegg fra meg)

3 kommentarer
    1. Åh så nydelig skrevet Nina!❤️ Ta en stund om gangen så vil sorgen sakte men sikkert «fade ut». Savnet vil alltid være der og alle de gode minnene er jo i hjertet ditt!❤️❤️❤️
      Ditt «kall» her i livet er å skrive til oss andre, det er ingen tvil om det! Du har en fantastisk måte å formidle på! Tusen takk!🖋💕

    2. Åh så nydelig skrevet Nina!❤️ Ta en stund om gangen så vil sorgen sakte men sikkert «fade ut». Savnet vil alltid være der og alle de gode minnene er jo i hjertet ditt!❤️❤️❤️
      Ditt «kall» her i livet er å skrive til oss andre, det er ingen tvil om det! Du har en fantastisk måte å formidle på! Tusen takk!🖋💕

Siste innlegg