“Hvorfor elsker alle plutselig Ari Behn?”
Den overskriften så jeg på blogg.no tidligere i dag. Jeg leste ikke innlegget, husker ikke hvem som skrev det, men setningen satte i gang noen tanker umiddelbart og jeg tror jeg har en liten forklaring på det.
“Alle” elsker Ari Behn i dag fordi det selvfølgelig først og fremst er forferdelig trist at han har hatt det så vanskelig at han ikke har sett en annen utvei. Og sist, men ikke minst, er det sånn at når noen går bort, så er det de gode minnene som trer frem som de sterkeste.
Jeg mistet broren min brått 14.januar i år. Jeg hadde veldig blandede følelser for broren min da han levde. Den følelsen jeg kjente mest på, var sinne.
Broren min hadde mye smerter pga ryggproblemer etter flere mislykkede operasjoner. Han fikk smertestillende. De hjalp til å begynne med. Så sluttet de å gi like god virkning, så da måtte han øke dosene. Da det ikke lenger var forsvarlig å øke dosene, begynte han å ta dem oftere. Og oftere. I kombinasjon med alkohol lindret det nok enda mer, men broren min forsvant inn i sin egne selvopptatte verden. Han var til absolutt ingen hjelp da mamma, og senere søster Sidsel, fikk Alzheimer. Tøffe år. Og jeg var sint og skuffet over at broren min ikke stilte opp og hjalp til.
Så døde han plutselig, og det rare skjedde; Jeg savner broren min masse. Jeg husker bare alle de gode sidene hans, de gode minnene vi deler, hvor bra fyr han var. Ingen av de vonde følelsene fra de siste årene sitter fast i meg lenger. Jeg husker dem, det gjør jeg, men jeg er ikke i nærheten av å kjenne på de samme følelsene som da han levde.
Sånn er det med Ari Behn også. Ikke at jeg har hatt noe dårlig forhold til han. Jeg har alltid likt Ari Behn, har alltid sett på han som en kul fyr som har turt å være seg selv. Til og med innenfor de kongelige rekker virker det som han har vært genuin og ekte.
Han har vært en foregangsfigur og åpnet opp om at annerledeshet er ok. Vi trenger ikke alle være A4. Og når vi nå leser og hører alle godordene fra folk som kjente han personlig, får vi bekreftet hvilken raus, fargerik og inkluderende mann han var.
Alle i dette landet mener et eller annet om Ari Behn. Han var en vi la merke til.
Han var en kunstner som snakket med z-lyd i alle ord med s, mens de brune øynene glitret under litt tunge øyelokk. Noen lot seg nok sjokkere litt. Han var jo en figur vi ikke hadde sett maken til. Det var utrolig kontroversielt at en som han skulle være en del av kongefamilien.
Når han nå er borte, så er det alle de fine sidene ved Ari Behn folk vil minnes. For det er bare sånn det er. Det er det gode vi husker.
Ja, vi vil huske han som en annerledes fyr. Men det er med positivt fortegn. Jeg vet ikke om jeg har hatt så mye negativt å si om han noen gang, jeg vet bare at jeg i dag sitter igjen med bildet av en veldig, veldig god mann med et stort og varmt hjerte for sin familie og sine venner.
Jeg gråter for jentene hans som nå må kjenne på en bunnløs sorg og kanskje til og med sinne over å bli forlatt av pappaen sin på denne måten. Men jeg tror likevel at om de kjenner på sinne nå, så vil det etter hvert viskes ut og de vil minnes sin pappa med lengsel og kjærlighet.
Jeg er så glad for at mekanismen i følelsene våre virker på den måten. Det hadde vært usigelig trist om jeg fortsatt skulle vært sint på broren min etter hans død. Det gjør jo ingen nytte. Det ville spist meg opp innvendig og gjort meg bitter. I stedet tenker jeg gode tanker om tiden som var, og jeg savner storebroren og storesøsteren min veldig.
Trenger du noen å snakke med? Snakk med en venn eller noen i familien. Har du ingen å snakke med, ring Mental Helse 116 123, Røde Kors 800 33 321 eller Kirkens SOS: 224 00 040.
Med kjærlighet,
Nina
Trist som faen! ❤️❤️❤️
😪❤