Lille julaften i dag. Julaften i morgen. God lukt sprer seg i huset av røkelsen som nesten brenner døgnet rundt hos oss. Fortsatt er det noen pakker som skal pakkes inn, tape, saks, julepapir og silkebånd ligger utover bordet fremdeles. Selv om det regner ute er julefølelsen på plass. Du vet, den der kjente følelsen av vemod, litt tristhet blandet med spenning og fryd.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg tror de aller fleste kjenner på litt andre følelser enn bare pur glede i disse dager. De fleste har opplevd å miste noen som de savner, eller kanskje man er ensom, har kranglet med noen i familien, er blakk, eller har kjærlighetssorg.

Julen er så hauset opp av at alle bare skal være glade, spise grøt, gå rundt treet og dele ut gaver. Så når dagen med stor D nærmer seg, vil mange oppleve at det ikke funker helt sånn i virkeligheten. Vi får litt tårer i øynene, snufser litt, men heldigvis ler vi også gjennom tårene, det er er salig blanding av sorg og glede, savn og kjærlighet.

Mine statusoppdateringer på Face de siste 10-11 julehøytidene forteller akkurat dette. Jeg har vært full av blandede følelser hvert eneste år, selv om jeg ikke hadde opplevd å miste noen nære og kjære før i år. Jeg går ut i fra at det ganske enkelt handler om at jula bringer med seg så mange forventninger om at alt skal være så fint at de rett og slett flommer litt over, disse forventningene.

Det fine da, er at det ikke farlig om vi kjenner litt på disse følelsene innimellom. Det er greit å la øynene flomme over. Faktisk gjør det litt godt. Vi blir mer oppmerksomme og til stede. Og for min del fremkaller alle disse svingningene i hormonene også takknemlighet for alt jeg har i livet mitt. For barna og barnebarna. For svigerbarna, for foreldrene mine, for resten av den gode slekta mi.

Og takknemlighet for Lars Ove og Sidsel som jeg tross alt fikk ha nesten 52 år i livet mitt. Som jeg nå savner grenseløst, men som også har gitt meg så uendelig mange gode minner å tenke tilbake på og som var med på å forme meg til den jeg er i dag.

Å vokse opp med et søsken med Downs syndrom har vært en berikelse og har fylt meg med en kjærlighet så stor at den ikke kan beskrives. Prisen jeg betaler for den enorme kjærligheten jeg fikk fra storesøsteren min er den uendelige sorgen jeg opplever når hun nå så altfor tidlig er borte, men jeg ville aldri, aldri vært den foruten.

Jeg savner dere sånn, Lars Ove og Sidsel. Og jeg savner deg Anne, farmoren til barnebarna mine, som også brått forlot oss i år, bare 54 år gammel. Mine to eldste barn mistet også sin kjære mimmi, min eks-svigermor, for bare noen uker siden, hun vil også bli savnet.

I går tente vi 4 lys i adventsstaken. De er for lengsel, håp, glede og fred. Men aller mest er de for Lars Ove, Sidsel, Anne og Kari denne julen. Dere vil aldri bli glemt og vi gjemmer minnene om dere i dypet av våre hjerter.

Jeg ønsker dere alle en riktig god og fredfull jul. Ekstra varme tanker til dere som har det litt ekstra tungt i disse dager. Ta vare på hverandre og tiden dere har sammen.

Juleklem fra Nina