Dette året har vært tøft for meg. For oss.
Og det er ikke bare Covid-19 sin skyld.
Hvorfor det har vært tøft har sikkert mange årsaker.
Men den største årsaken er nok Livet, rett og slett.
Livet er oppturer og nedturer. Tilsammen utgjør det i beste fall en balanse som omtrent går i null.
Tidligere tenkte jeg alltid at livet mitt gikk i pluss. Jeg følte meg heldig. Selv om jeg møtte motgang, følte jeg at jeg hadde medvind likevel. Høres kanskje rart ut, men jeg følte det.
Mottoet mitt er “det ordner seg alltid”.
Og det gjør jo det. Ordner seg, altså.
Det er bare det at de siste årene har det tatt litt lenger tid før ting har ordna seg. Og motgangen har vært av enda litt større kaliber.
For 8,5 år siden traff jeg mitt livs kjærlighet. Jeg har vært hodestups forelska hver eneste dag siden. Helt til en eller annen gang tidligere i år.
Jeg var plutselig ikke hodestups forelska lenger. Jeg var innimellom irritert på han. Vi kranglet plutselig en del. Ikke hele tiden. Men innimellom var det perioder der vi gnagde på hverandre.
Det var skremmende å plutselig føle det sånn. Jeg var redd for at jeg nok en gang skulle ende opp med skilsmisse. Var dette begynnelsen på slutten? Ville jeg klare å finne tilbake til kilingen i magen, forelskelsen igjen?
Vi har begge kjent på dette. Og heldigvis har vi kunnet snakke om det. Det handler i bunn og grunn om at det har vært, og er, mye for oss.
Helsa mi, mine søsken som gikk bort så fort og nesten samtidig, mine gamle foreldre som trenger hjelp og bistand, barn som fortsatt roper på oss i ny og ne, overgangsalder fra helvete, hussalg og flytting bla bla bla.
Summa summarum, – mange eksterne faktorer spiller inn og de har til slutt klart å slå litt sprekker i det nydelige kjærlighetsskallet vi har omgitt oss med over så lang tid.
Vi har vært slitne, både han og jeg.
Under hele perioden, den litt tunge, har jeg hele tiden minnet meg selv på hvorfor jeg forelsket meg i Bård, hva som gjorde at jeg syntes han var ekstra spesiell. Det hjalp. Jeg bestemte meg for å velge han på nytt hver dag. Og nå føler jeg at vi er gjennom vår første, litt vanskelige periode. For det vil sikkert komme flere.
Vi er litt klokere og elsker hverandre enda litt dypere. Tror jeg da. I hvert fall føler jeg det sånn. Mulig han har fått øynene enda mer opp for at han egentlig gifta seg med et troll.
Gud hjelpe han. Men han står fortsatt støtt ved min side. Kanskje han har tatt et sidestepp enkelte dager, lett etter en retrettmulighet i sitt stille sinn, men aldri, aldri har han sådd tvil om det vi har skapt sammen ved å si noen sånne ord høyt.
Og det er jeg glad for. Jeg trenger den tryggheten og den bautaen han er for meg. Når jeg innimellom har følt at det nesten rakner for meg, så har han vært der.
Selv om jeg har tvilt på oss, har han aldri gjort det. Det er godt gjort. Og jeg er uendelig glad for det. 
I dag skal jeg være en engel. Gubben min har nemlig bursdag. Han fortjener det beste. Jeg har lovet han at jeg skal være en fest og et fyrverkeri i dag og resten av året. Det burde gå.
Så får vi ta 2021 som det kommer. Men vi skal fortsette å jobbe for å bevare gløden, holde hender, og hverdagskyssinga gir vi aldri opp.
Gratulerer med dagen, kjæresten min!
// Ruska di ❤
