Vi går fra hverandre…

Jeg er gift for tredje gang. Hva sier man til omgivelsene når man har bestemt seg for å gå hver til sitt? Jeg har litt erfaring, men ingen fasit på det området.
Som oftest vil man kanskje ikke dele alt, det er så mange følelser involvert, så mange hensyn å ta. Kanskje har man ikke snakket ut om alt med den man bryter et forhold eller ekteskap med, heller. Kanskje skal man bruke tid. Tid til å la alt roe seg. Jeg vet ikke. Men noe må man si til alle rundt seg, før eller siden.

 

Petter og Gunhild (Stordalen) går i dag ut i media og forteller at de etter 14 år sammen har bestemt seg for å flytte fra hverandre fordi de ikke har tid til kjærligheten. De vil gi hverandre tid til å drive med diverse jobbprosjekter isteden.

Skjønner ikke sånt, jeg.
Hvordan kan man gi avkall på kjærligheten til fordel for jobben?

Heter det ikke “Størst av alt er kjærligheten”?
Etter tro og håp?

Når ble det: “Størst av alt er jobben. Og SÅ tro, håp og kjærlighet”?

Har forståelse for at det går an å brenne for jobben sin, jobbe mye, døgnet rundt i perioder når det er nødvendig. Men når Petter og Gunhild skylder på jobben, at “vi har sammen funnet ut at vi ønsker tid til å gjøre det vi brenner for, hver for oss”,
ja, da blir jeg litt lei meg, kjenner jeg.

Å føle seg elsket er en av de vakreste følelsene vi kan oppleve, at noen ønsker å dele tiden sin med deg, at noen ser deg, at noen får deg til å føle at du er den viktigste i hele verden. – Det er vel ingen følelse jobben gir deg som kan slå det?

Nei, jeg synes forklaringen til Petter og Gunhild er litt vel lettvint. Og jeg kjøper den ikke. Det er kanskje heller sånn at kjærligheten forsvant på veien for de to. Det kan skje. Det vet jeg litt om.

 

Jeg har som sagt giftet meg tre ganger.

Og jeg har hver eneste gang oppriktig ment at jeg har møtt den store kjærligheten. Jeg angrer heller ikke på noen av mine ekteskap. Mine ekser er fedre til mine barn, mine tre barn som jeg virkelig elsker høyere enn alt på denne jord. Man kan ikke angre da.

Jeg har venner som fortsatt er gift med den de møtte for 25-30 år siden, og jeg synes det er helt fantastisk å se deres kjærlighet og respekt for hverandre. Og jeg er misunnelig for at de opplever en livslang kjærlighet sammen. Det er så vakkert, og jeg skulle oppriktig ønske at jeg selv kunne fått oppleve det.

Jeg vet også om de som antakelig ikke burde holde sammen i gode og onde dager. Når de onde dagene blir flere enn de gode, når man ikke respekterer hverandre lenger, da er min mening at livet er for kort til å tviholde på løftene man ga den gangen da hjertet hoppet over to slag bare fordi kjæresten hadde vært på dass en tur.

 

Jeg kan ikke si jeg har hatt vonde dager med mine ekser. Men livet skjer. Man endrer seg underveis. Det som var riktig før, er ikke nødvendigvis riktig nå.
Jeg vet jeg er impulsiv. Jeg handler med hjertet mer enn fornuften. Mange vil sikkert si at jeg er egoistisk. Og det har de rett i. Selv om jeg vil påstå at jeg har masse omtanke og kjærlighet for mine nærmeste også.
Men for meg er det viktig å være tro mot meg selv og mine følelser. Jeg kan ikke leve et liv der jeg later som alt er bra, “holde ut” bare fordi det er forventet av meg. Jeg blir et dårligere menneske av å forestille meg, og det går ut over mine nærmeste. Om det er noen jeg først og fremst skal være ærlig mot, er det meg selv. Og det har jeg vært hele livet.
Vanskelig å skrive om dette her, så mange hensyn å ta, men jeg kunne ikke gjort noe annerledes i mitt voksenliv, tror jeg.

Petter og Gunhild får ikke kritikk fra meg for at de velger å gå hver til sitt, jeg synes bare det er litt dumt å si at man gir avkall på ekteskapet fordi man brenner for så mye annet som er viktigere enn sitt livs kjærlighet som Petter sier at Gunhild fortsatt er, i følge VG.
Den egentlige grunnen må de gjerne holde privat. Det er ingens business. Ei heller er det noens business hvorfor mine tidligere ekteskap gikk skeis.
Men jeg kan love at det ikke var på grunn av jobben.

Selv om jeg har sagt det før; NÅ har jeg giftet meg med mannen i mitt liv!
Jeg er tro mot meg selv hver eneste dag når jeg sier at jeg er superhappy med kjæresten min og at jeg ikke drømmer om et annet liv nå (bortsett fra å få søsknene mine tilbake, en mamma frisk fra Alzheimer, bedre helse og en jobb, da).

Hjertet mitt hopper fortsatt over to slag når jeg ser Bård igjen etter at han har vært på dass i to minutter, og det er sju år siden vi traff hverandre for første gang. Denne gangen har jeg trua. Og alle gode ting er tre, sies det.

Bryllupsfeiring i Kroatia i 2016. Foto: Charlotte

// Nina

 

 

2 kommentarer
    1. Du skriver fortsatt like bra Nina!❤️ Jeg har lest boken til Gunhild, en meget sterk bok, hvor hun forteller om den grusomme sykdommen hun har, og alt hun har vært gjennom men også om deres sterke kjærlighet og om hennes lille «baby» EAT🙏 Jeg tror dessverre det er helt andre grunner til at de går fra hverandre💔 Lys og kjærlighet🕯❤️

    2. Takk, Mette❤
      Ja, de har hatt tøffe år som helt sikkert har gjort mye med forholdet deres… Og jeg tenker at det skal de få lov til å holde for seg selv.
      Ønsker dem begge alt godt, både i kjærlighetslivet og på jobb😍🌟❤

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg