Å ikke ha muligheten til å gjøre hva du vil, gjør noe med deg, og det er helt utrolig hvor fort jeg tilpasset meg et liv i fengsel. Etter bare noen dager er livet utenfor ganske fjernt. Jeg tror deltakerne på Farmen beskriver omtrent den samme følelsen. Man er i en egen boble og blir seg selv veldig nær. Selv om det var såkalt åpen soning med ulåste dører, så visste jeg at jeg ville få ekstra straff om jeg våget meg til å bare stikke av en liten tur. Så det gjorde jeg naturligvis ikke. Jeg ble.
Den første uka ved kjøkkenbenken, den andre uka var jeg såkalt gangjente og vasket fellesområdene, og den siste uka jobbet jeg med et eller annet håndarbeid inne på arbeidsstua.
At jeg bidro stort på den fronten vil være en sterk overdrivelse. Håndarbeid var, og er, fremdeles ikke min greie, så hva jeg egentlig gjorde på den systua er et stort spørsmål uten svar den dag i dag. Det var neppe veldig minneverdig. Jeg husker at en av oppgavene var å lappe på arbeidsuniformene til gutta som var innsatte i Hof fengsel, og så husker jeg at de andre satt og sydde ting som skulle selges på julemessa som fengselet holdt hver jul. Grytelapper og vinhøner og sånn. Kanskje jeg lagde ei høne jeg også. Hvem vet, – kan hende du har ei lita høne i heimen som er laget av sjølveste Ninautenfilter?
Det provoserte meg ekstremt at arbeidsoppgavene var så kjønnsrollebestemt, husker jeg. Hvorfor var det eneste tilbudet vi fikk, knytta til tradisjonelle kvinnesysler?
Jeg hadde mye heller villet lime modellfly, spa i jorda eller snekre et eller annet, enn å sitte å sy, lage mat og å vaske. Men jeg klagde ikke, det var verre for de som skulle sone lang, lang tid og som heller ikke hadde disse “kvinnelige” genene. Aner ikke hvordan dette er i dag, om kvinner i fengsel kan få andre oppgaver å velge mellom, men jeg håper virkelig at verden har gått fremover de siste tiårene.
Besøk
En dag, helt ut av det blå, kom en av vaktene og sa at jeg hadde fått besøk. Foreldrene mine hadde “tilfeldigvis” kjørt forbi Sandefjord, så de “lurte på om de ikke kunne få hilse på datteren sin en liten stund?”
Fengselsbetjentene sa ja til et kvarters besøk selv om det var utenfor reglementet. Det var helt fantastisk å se dem igjen. Antakelig var det bare 8-10 dager siden sist, men det føltes som en evighet. Jeg gråt en skvett og følte meg både liten, elsket og ønsket igjen. Vi fikk sitte alene inne på et besøksrom og det gikk ikke mange sekundene før mamma smilte lurt og plutselig dro opp en lang rull med femmere ut av behåen sin. Hun hadde teipet sammen en haug med femmere så de ikke skulle klirre. Og så hadde hun smuglet dem inn til meg så jeg kunne ringe oftere hjem. Vi snakker jo leeeenge før mobilalderen her. Den eneste muligheten for kontakt med de hjemme var via en mynttelefon som hang på veggen i et lite rom utenfor fellesstua. Femmere var gangbar mynt om man skulle ringe, men de 25 kronene vi tjente hver dag skulle holde til røyk, godis, ukeblad, shampoo etc, så den pengerullen var gull verdt for meg!
Mora mi kunne ha jobba for James Bond, ass. Drittøff!
(Det var forholdsvis lite som skulle til for å sprite opp hverdagen som dere skjønner. Når du gjør mora di til Bond-dame pga noen femmere i behåen, så er du rimelig sugen på litt action).
Og mer action skulle det bli.
Kinotur
Vi skulle nemlig få gå på kino en lørdag!
Alle vi innsatte sammen med en av de kvinnelige fengselsbetjentene. La oss kalle henne Heidi. Jubelstemning og store forventninger!
Vi gikk i samla tropp til kinoen i Sandefjord. Vi skulle se en Woody Allen-film. Etter hvert som vi beveget oss gjennom byen oppdaget vi at Heidi kjente “alle”. Hun hilste i øst og i vest. Spesielt mange ungdommer sa hei og kikket nysgjerrig på halehenget til Heidi.
Det viser seg at Heidi jobber på den videregående skolen i byen. Og alle elevene visste at Heidi tok ekstravakter i fengselet. Dermed visste alle at vi var kriminelle. Har hatt bedre kvelder på byen, si… Filmen var heller ingen høydare.
Permisjon
I løpet av mine 23 dager fikk jeg innvilget permisjon i 4 timer. Samboeren min kom og hentet meg. Vi gjorde det dere kan tenke dere at et kjærestepar som ikke har sett hverandre på en stund gjorde. I bilen i skogen utenfor Torp flyplass.
Så spiste vi som vanlige mennesker på veikroa langs E18 før vi kjørte saaaaaakte forbi det høye gjerdet som omringet hagen i fengselet.
Vi kjørte saaaaakte fordi bilen vår hadde soltak, og da kunne vi kaste sigarettpakker ut gjennom takluka og over gjerdet. Så snek jeg meg ut på natten og plukket røykpakkene med meg. Avansert smugling, der altså. Kunne vært sånn Bond-dame, jeg også, følte jeg.
Sånn. Del 4 om da jeg satt inne er ferdig skrevet, og jeg tror ikke jeg skal utdype det noe videre. Det er et sorgens kapittel i mitt liv, men det er også en erfaring som har gitt meg dyrekjøpt lærdom. Jeg har aldri siden kjørt med promille, jeg kjører helst ikke dagen derpå, og aldri, aldri om jeg er i det minste tvil om jeg fortsatt har promille i blodet.
Dette har også vært en super anledning til å informere slekta om min brokete fortid. Jeg trodde alle visste, men det gjorde visst ingen utenom den nærmeste gjengen min. Jeg tror de er glad i meg likevel.
Det var rart å komme hjem etter 23 dager. De første dagene savnet jeg den trygge rammen jeg tross alt opplevde i Sandefjord fengsel, og i flere dager var det uvant å kunne gå ut når jeg ville. Det er noe jeg ofte tenker på når jeg leser om kriminelle som skal ut til det vanlige livet etter mange år soning. Det må være kjempevanskelig, og om man ikke har et riktig ettervern på plass, så forstår jeg at mange faller utenfor igjen og igjen.
Takk for at du leste. Håper dere vil joine meg fremover også. På tide å fokusere litt på her og nå. Det er dagen i dag og øyeblikkene som gjør livet til det det blir. Av og til er det lurt å kikke seg litt tilbake, lære av feilene man gjorde, men ikke dvel for lenge baki der. Det er NÅ vi ER.
// Nina
