Da jeg satt inne. Del III.

Helvetesuke. Tre måltider hver dag til 17 personer. Frokost, varm lunsj og middag.
Ingen tvil om at det er tøft.

Dag nummer to i kjøkkenuka skal det lages biff à la Lindström. Hadde aldri hørt om fyren før, men jeg skal love deg at jeg forbannet karen opp og ned i mente fra morgen til kveld. Og hvis du trodde han var svensk, så kan jeg fortelle at Henrik Lindström var født og oppvokst i St. Petersburg.
Njet. Det hjelper ikke på humøret å vite det, men kanskje får du spørsmålet på quiz en dag.
Men obs! Det kan hende du bommer skikkelig, for det sies også at Lindström var en norsk polarkokk som sørget for at våre polarhelter holdt seg friske på sine ekspedisjoner.
What to believe, liksom?

Jeg står grytidlig opp. Må kverne oksekjøttet før jeg kan lage biff av det. Jeg har aldri kverna noe som helst, annet enn pepper, så jeg tenker det er lurt å være ute i god tid.
Jeg liker å levere det folk forventer å få, gjerne litt ekstra, og jeg vil helst gjøre mitt beste.
Det tar tid å kverne kjøttet, og samtidig skal også frokosten lages.
Koke kaffe, dekke bord, pålegg skal danderes på fat, brød skal skjæres i skiver. Kjøkkenet skal holdes ryddig og rent.

Jeg slapp i det minste å skyte dyret først.

Etter frokost rydder jeg alt på plass og begynner å forberede lunsj umiddelbart. Må lage noe godt av restene fra i går. Det er leftovers av poteter og grønnsaker. Omelett kan funke, tenker jeg. (Jeg veit. Jeg er et oppkomme av gode idéer). Likevel er jeg ingen racer på kjøkkenet. Alt tar tid. Må spørre fengselsbetjentene om råd når jeg blir usikker.
“Guuuud som jeg savner Google”, tenker jeg. (Litt rart i og med at det ikke fantes Google på den tiden).

Samtidig henger Lindström som en mare over meg. Kjøttet er ferdig kverna. Jeg svetter. Det er tid for lunsj. Dekker bord. Serverer omelett og brød. De andre er fornøyd. Men Gunda grynter litt. Slenger litt med leppa, er spydig mot flere rundt bordet. Hun har en dårlig dag. Jeg kjenner jeg er litt redd henne.

Vi er ferdige med lunsj. Jeg må rydde av bordet, rydde på kjøkkenet .
Nå må jeg kutte løk, poteter, sylteagurk og rødbeter. Alt skal blandes inn i kjøttet sammen med grovhakket kapers, salt og pepper og noen egg.

Dagen går fort, jeg jobber fortsatt med Lindström. Biffstykkene skal stekes, poteter skal skrelles og kokes.
Jeg ligger bakpå tidsmessig. Middagen skal serveres klokka fire.
Det går ikke. Jeg har altfor mye som skal gjøres samtidig som jeg skal steke biffene. Jeg har overhodet ikke kontroll.
Jeg hører de andre klager over hvor sultne de er. De sitter i TV-stua og venter på at jeg skal bli ferdig.

En og en halv time senere er det mat.
Min verste dag noensinne er snart over.

Alle setter seg. Gunda et par plasser nedenfor meg.

Jeg aner den dag i dag ikke hva som skjedde, hvor den kniven kom fra.

Gunda sin biff er altfor lite stekt for hennes smak. Hun blir rasende. Sikkert veldig lavt blodsukker. Plutselig har hun en forskjærskniv i hånden og hun stormer mot meg.
Jeg reagerer lynraskt. (Burde vært mellomnavnet mitt, Nina Lynrask Tangvik).

Jeg skyver stolen min bakover, så fort at den velter, løper gjennom kjøkkenet, ut i gangen, river opp døren ut til bakgården. Hører Gunda løper skrikende etter meg. Hører mye rabalder og rop bak der igjen.
I bakgården er det en rød redskapsbod. Det står noe inntil veggen som gjør at jeg på mirakuløst vis klarer å klatre opp på taket. Jeg er livredd. Kikker ned og ser at fengselsbetjentene har fått tak i Gunda og holder henne fast. Gudskjelov.

Omtrent så redd var jeg.

 

Jeg tror at jeg antakelig husker dette som mer dramatisk og skummelt enn det var. Men likevel endte det med at Gunda ble flyttet, til hvor vites ikke, men jeg håper det var til et sted der hun kunne få behandling, for hun var åpenbart ikke frisk.

Historien om Gunda og biff à la Lindström er toogtredve år gammel. Jeg har aldri lagd dette måltidet siden. Har litt mer kjøkkenerfaring nå og skjønner vel ikke helt hva som gjorde at jeg brukte så lang tid, men jeg hadde nok uansett VELDIG godt av det! Og så tror jeg det er på tide å diske opp med signaturretten fra fengselsoppholdet igjen snart.

Husker ikke flere episoder fra kjøkkenuka, ikke annet enn at den var slitsom. Sovnet som en stein hver kveld. Vennet meg raskt til en hverdag regulert av faste rutiner og regler. Ble bedre kjent med de andre, hadde en god tone med betjentene.

Liv fra Vestlandet ble min bestis, har faktisk tenkt en del på henne siden. Vi utvekslet aldri adresser, vi ville kanskje bare legge denne delen av livet bak oss. Eller kanskje vi tenkte vi kunne adde hverandre på Facebook og Snapchat når det ble mulig en dag.

Jeg traff faktisk onkelen hennes 4-5 år senere. Jeg jobbet i innsjekkingsskranken på Fornebu da en mann kom for å sjekke inn. Liv hadde et veldig spesielt etternavn, og da denne mannen hadde det samme navnet, plumpet det bare ut av meg: “Kjenner du Liv xxx?”

“Ja, klart jeg gjør. Jeg er onkelen hennes. Hvordan kjenner du henne?”

“Eh…”

Kunne jo ikke fortelle hvordan jeg kjente henne i tilfelle familien ikke visste noe, men jeg klarte å finne på noe mer eller mindre troverdig, antakelig. Jeg ba han hilse.

 

Av andre jeg husker, så var det Sonja fra Bærum. Fin frue, rundt 50 år. Ingen i familien visste hvor hun var. Det vil si, mannen visste, men ikke barna. Hun fikk derfor betjentene til å kjøpe postkort med “Sandefjord – en by å være glad i” på. Så sendte hun kort hjem og fortalte hvor fint hun hadde det på ferie.

 

Reidun skulle sitte inne i 55 dager for gjentatte fyllekjøringer. Hun var alkoholiker og hadde naturlig nok ekstremt tøffe dager. Det hjalp ikke akkurat at svirebrødrene hennes sto utenfor og sang og hoia til alle døgnets tider. Reidun var nemlig fra Sandefjord og bodde rett nedi gata…

 

I løpet av mine 23 dager bak murene fikk jeg besøk utenfra, en 4 timers permisjon ute i det fri OG vi fikk gå på kino en kveld sammen med en fengselsbetjent!

Det får du høre mer om i neste episode av “Da jeg satt inne”.

 

Nå er vi på vei hjem etter en strålende helg i Valdres. Kø på E16. Ny uke venter.

Helga går altfor fort.
Kunne vært her for alltid.

God søndag, godt folk!

// Nina

 

 

Fengsel får være fengsel i dag, – jeg stikker på Rakfisk’en!

God morgen, godt folk!

Vi er på setra i Valdres, og i dag tenker vi å få med oss Rakfiskfestivalen på Fagernes for første gang. Ihvertfall noen timer på dagtid.

Tipper det blir både øl og akk i løpet av dagen, så jeg vil ikke love at fortsettelsen på min fengslende historie fra Sandefjord kommer i dag. Det blir som det blir 🙂

Det er heeelt nydelig med en time out fra hverdagen hjemme, vi senker skuldre og bare pusler rundt på tunet.

I og med at vi ikke har strøm her, så er lys noe vi er opptatt av. Det blir veldig mørkt ute når det mørknes her oppe. Stjernehimmelen blir fantastisk når vi ikke har elektrisk lysforurensing rundt oss, men så lenge det ikke er snø blir det liksom litt ekstra svart rundt oss her oppe. Å lage julekrans og pynte med lyslenker og stearinlys ute er et must selvom det bare er november, og vi synes det blir ultrakoselig!

Ha en glad lørdag, alle sammen!

Kanskje vi sees på Rakfisk’en?

 

// Nina

 

Da jeg satt inne. Del II

Jeg sitter i bilen og kikker ned på en brosjyre jeg har i hånden. “Hei og velkommen til Sandefjord. Du finner oss rett bak Hvalfangsmuseet. Du vil få eget rom med egen nøkkel”, leser jeg.
Høres ut som jeg skal på ferie. Dommen er avsagt, 23 dager i Sandefjord fengsel høsten 1987.

Sandefjord fengsel.
Bilde fra Wikipedia.

 

Ikke mye høy i hatten, rundt et år etter at jeg ble tatt for promillekjøring, svinger bilen til samboeren min inn foran porten i Sandefjord. Vi rekker ikke å besøke Hvalfangstmuseet. Kanskje om 23 dager?

Jeg sier hadet til sambo, tar et hardt grep rundt håndtaket på kofferten og går trappene opp mot inngangsdøren.
Klump i magen. Føler meg liten. Og spent. Spent på hva som møter meg. En ukjent verden. Jeg snur hodet, ser samboeren min kjører av gårde, og så ringer jeg på.

En mann åpner. Han smiler, er hyggelig.
“Velkommen”, sier han. Inspektøren, kanskje? Vi sitter inne på kontoret. Jeg får forklart reglementet, spisetider, lønna jeg vil få, 74 kroner pr.dag, tror jeg det var. Utgangsdøren er ulåst. Jeg kan bare dra når som helst. “Men da får du ekstra straff” forteller han. Åpen soning kalles det, men jeg kan likevel ikke dra før jeg har vært her mine dager.

De går igjennom kofferten min og veska mi. Sjekker om jeg har noe jeg ikke skal ha med. Jeg har ikke det. Jeg er jo ikke kriminell. Er bare ei vanlig jente på 20 år fra Asker. Som skal i fengsel for promillekjøring. Surrealistisk. Har ikke tatt ut ferie denne sommeren. Dette er ferien. Fint i Sandefjord, da.

20 år. Ferdig på Otto Treiders Handelsskole. Venter på å få sone dommen min i Sandefjord fengsel. Men like blid!

 

Jeg skal få rommet mitt. En fengselsbetjent skal følge meg. Han går foran meg opp trappen bærende på kofferten min. Blytung. Jeg har aldri klart å pakke lett og fornuftig. Hvitmalt trapp. Koselig, gammelt hus.
Han viser meg fellesdusjen i enden av gangen. Tror også det er en egen privat dusj bak en av dørene, husker ikke helt, som man kan bruke om man er heldig og den er ledig.

Plutselig, ut fra intet, hører jeg noen som skriker. Et skjelett med hvit maske løper mot meg med klørne utstrakt, klar til å klore meg, angripe meg.
Fengselsbetjenten reagerer lynraskt og stopper henne. Hun ler. En skikkelig skummel latter.
Hun har en hvit maske i ansiktet, sånn ansiktsmaske som renser huden. Tennene lyser gult mellom alt det hvite.
Hun har svart, langt og fett hår.
I grunnen er det hår jeg automatisk tenker på når jeg tenker tilbake på Gunda. Hun går med baseball-trøye. Type singlet. Hårene under de magre armene flagrer ut. Lysebrunt, flagrende hår.
Og så har hun en kort lyselilla shorts i nylonstoff. Den er altfor stor rundt de magre lårene, det er god plass til kjønnshårene hennes som også der har fått gro vilt. Ikke visste jeg at vi hadde vår egen vandrende regnskog i vårt lille land.
Kjønnshårene hennes er også lysebrune, og de flagrer lett som en sommerbris. Yak. Hun er ikke så veldig delikat. Og ikke veldig psykisk stabil heller. Får vite at hun er overført fra Bredtvedt hvor hun allerede har sonet en stund. Nå skal hun være i Sandefjord noen måneder for å få en mykere overgang til friheten.

Betjenten og jeg går inn på mitt rom etter at Gunda er fulgt tilbake til sitt. Vi låser opp med en nøkkel som jeg får i hånden etterpå.
Det er en seng, et skrivebord og en stol. Og et skap. Veldig sterilt. Det innbyr ikke til koselige stunder der, akkurat. Jeg har med noen bilder hjemmefra. Og en cd-spiller. Jeg gleder meg nesten til å gjøre rommet til mitt eget, kjenner jeg.
Jeg har utsikt mot hagen. Titter ut. Fin og stor gressplen som er innrammet av et cirka 3 meter høyt gjerde. Det er et plankegjerde, helt tett, så ingen skal se inn. Eller for at vi ikke skal se ut? Jeg ser et lite hus på gårdsplassen der nede også. En rødmalt bod til redskaper, tipper jeg.

Jeg får beskjed om at det er møte i TV-stua kl.16. Hver fredag trekkes det lodd om arbeidsoppgavene. De fleste jobber i systua, men noen må lage mat og noen må vaske også. Det er de to siste jobbene det trekkes lodd om hvis ingen melder seg frivillig.

Tiden frem til kl.16 bruker jeg på rommet mitt. Føler meg ganske lett til sinns. Dette har jo gått fint. Har bare blitt nesten angrepet én gang. Amerikanske fengselsfilmer har vært atskillig mer skremmende. Jeg setter på litt musikk. Whitney Houston “I wanna dance with somebody”. Følte meg normal en liten stund.

I TV-rommet sitter alle mine medfanger. Jeg hilser rundt. Alle ser ganske normale ut, bortsett fra Gunda. Men hun er rolig nå, heldigvis. De fleste damene er i 40-60-årsalderen. Det er bare ei til som er på min alder. Hun heter Liv og kommer fra en vakker plass på Vestlandet. Hun har også promillekjørt. De fleste av oss har det, men noen soner lengre dommer for mer alvorlige ting, og har kommet til Sandefjord for en mykere overgang til livet utenfor murene.
Vi er 13 innsatte og 4-5 ansatte i huset.
Arbeidsoppgaver for kommende uke skal bestemmes. Ingen melder seg til kjøkkentjenesten.
Til 17-18 mennesker skal det hver dag lages frokost, varm lunsj (“bare tryll frem noe digg basert på middagsrestene fra i går”), og full middag.
Dette skulle én person gjøre. Jeg kunne ikke lage mat. Jeg var 20 år. Det gikk i mye ferdigmat hjemme med samboeren min. Vi tryllet ikke så mye på kjøkkenet, akkurat. Så naturligvis er jeg livredd for å bli trukket ut. Men hva er sannsynligheten for å bli trukket ut, liksom? Det er 12 lapper i bollen (vedkommende som akkurat hadde hatt jobben er fritatt), det er 1/12-dels sjanse for at mitt navn skal bli lest opp. Om jeg ikke driter meg helt ut nå, så tror jeg det betyr 8,3 % sjanse for å bli taperen. Så uflaks har jeg ikke, tenker jeg.
Jo. Det har jeg.

“Nina”, hører jeg.
Min verden raser sammen.
Jeg KAN jo ikke lage mat!?!
Hva skjedde? Også til 17-18 personer hver dag i én uke, tre ganger om dagen?

Jeg går på rommet mitt, og gråter som jeg aldri har gjort før.
(Noen år og litt flere erfaringer senere, kan jeg fastslå at det finnes verre ting å gråte for her i verden).

Til slutt sovner jeg. Min første dag i fengsel er over. 22 dager igjen.

 

Mitt fristed på jord, setra i Valdres. Å være frarøvet friheten og ikke ha mulighet til å dra når jeg ville den gangen for 32 år siden er kanskje den følelsen som sitter sterkest igjen i ettertid.

 

Fortsettelse følger…

God fredag, godt folk!

 

// Nina

Da jeg satt inne. Del I

En septemberkveld i 1986 var jeg ssmmen med flere venner på den lokale puben.

Jeg hadde vært russ den våren, hele verden lå for mine føtter. Videre skolegang fortsatte på Reiselivslinja på Otto Treiders Handelsskole parallelt med jobb i Braathens SAFE på Fornebu.
Jeg jobbet som renholdsassistent ombord på flyene, fikk jobbe mye og tjente gode penger mens jeg fortsatt bodde hjemme.

Glory days! Fest og moro! Det var den gangen man orket å feste til langt på natt, gå på jobb og gjøre skolearbeid nesten uten søvn.

Russetur til Mallorca. José likte russelua mi. Et par måneder senere har jeg fortsatt lue, men ikke lapp.

Tilbake til puben. Jeg hadde kjørt egen bil dit. Den sto parkert utenfor. Jeg kunne hente den dagen etter. Eller jeg vet ikke hva jeg hadde planlagt, for å være ærlig. Planlegging var ikke noe fremtredende stikkord den gangen. Impulsene fikk råde, jeg levde i nuet.

Det var en fyr jeg hadde et godt øye til der. Utpå kvelden fant vi ut at vi skulle dra hjem til han. Litt langt å gå. Vi tok bilen. Jeg hadde jo bare tatt noen øl.

Jeg kjører ut fra parkeringsplassen. Ut på veien. Akkurat da kommer en politibil kjørende i motsatt retning. Den ser at jeg kjører ut fra puben, og jeg ser i speilet at den snur og legger seg bak meg.

Jeg kjører en kilometer ca, litt stressa pga politibilen bak. Jeg kikker stadig i speilet. Plutselig kjenner jeg at det ene bakhjulet går litt ut i grøfta. Jeg retter fort opp hjulene. Blålysene kommer på.
Jeg stopper.
Må blåse.
Rødt.

Blir kjørt til politistasjonen.
De tar blodprøve av meg.
Jeg må ta noen tester.
Gå langs en strek. Telle bakover fra hundre. Gjenta telefonnumre.

Jeg fikser testene greit. Men er på oppadstigende rus, så jeg er i perlehumør. Tuller og tøyser. Tror ikke politifolka syntes jeg var så morsom. Og det hjalp jo ikke at jeg klarte testene. Jeg hadde kjørt med promille. Jeg kunne ha kjørt på noen. Skadet eller drept noen.

Det var ikke noe å le av. Det var skikkelig alvorlig. Det var moralsk forkastelig. Jeg skammet meg.

Egentlig hadde jeg tenkt å ha en humoristisk vri på dette, men da jeg begynte å skrive skjønte jeg fort at det ikke gikk an.
Det er ikke noe humoristisk i å ha kjørt med promille. Det er kun tragisk. Derfor velger jeg å ha et seriøst blikk på Del I av denne historien.

Å ha kjørt i fylla er noe jeg på ingen måte er stolt av. Og jeg har aldri gjort det siden. Jeg lærte leksa mi. Og heldigvis gjorde jeg det uten at noen andre tok skade av min dumdristighet.

Denne kvelden og tiden som fulgte etterpå har blitt en del av min historie og mitt liv, og jeg må innrømme at en del av det som skjedde i etterkant er uforglemmelige øyeblikk.

Det startet allerede dagen etter da broren min skulle gifte seg.
Jeg kunne ikke fortelle hjemme at jeg hadde mistet lappen på en så stor dag må vite, så jeg latet som ingenting.

“Nina, du tar den ene bilen og kjører farfar og tantene til kirken”, sa pappa…

Kunne jo ikke protestere på det. Farfar setter seg ved siden av meg. Tantene i baksetet. De skravler og ler. Er opprømte og ser frem til dagens bryllup.
Nesten fremme ved kirken er det plutselig full stans i trafikken. Det er brann i en bygning. Politiet omdirigerer trafikken.

Midt i veien står politimannen som tok fra meg førerkortet kvelden før…

“Herregud! Dette ender med katastrofe, tenker jeg. Farfar er prest. Han kommer til å dø av hjerteinfarkt hvis jeg blir tatt på fersken bak rattet nå. Jeg kommer til å ødelegge hele bryllupsfesten”.

Jeg snur hodet bort fra politimannen, unngår å se på han da jeg i sidesynet ser han vinker meg videre.

Han så meg ikke! Puh! For et moment!

 

Broder’n ble gift, jeg hadde klump i magen.

Ukene gikk. Jeg måtte fortelle på jobb at jeg hadde mistet lappen. Kunne jo ikke kjøre ute på tarmac mellom flymaskinene uten sertifikat. Såpass vett hadde jeg (tenker du ble overrasket nå).

Men jeg klarte ikke å si det til foreldrene mine. De kom til å bli så skuffa, så sinte. Så jeg fortsatte å kjøre bil på veien. Måtte late som ingenting. Fikk en kjæreste og fant en leilighet som vi kunne leie. Var sikker på jeg skulle bli kastet ut hjemmefra. Det var bedre å være føre var, tenkte jeg.

Det kom for en dag, naturligvis. Pappa jobbet jo også i flybransjen. Ryktene nådde han på jobb. De ble ikke sinte. De støttet meg og ble mine største “fans” da jeg satt inne. Foreldre ass, – vet aldri hvor du har dem😅❤

Jeg flyttet likevel. Og sluttet å kjøre bil ulovlig.

Fikk en dom på 23 dager ubetinget fengsel. Den gangen var det ikke bot. Bare fengsel. Normalt var det 21 dager for promillekjøring, men jeg fikk 2 dager ekstra fordi sertifikatet ikke var gyldig lenger. Jeg hadde time til Fase 2-kjøring mandagen etter at jeg ble tatt, og da ville man få varig gyldighet på lappen. Sånn var det den gangen. Jeg var bare litt treg med å bestille den timen, og kjørte altså ikke bare med promille men også uten et gyldig førerkort. Jiiiizes!

Å sone i kvinnefengsel på 80-tallet? – Jeg glemmer det aldri, for å si det sånn.

 

To be continued…

 

3 ting jeg IKKE skal gjøre i dag

 

3 ting jeg IKKE skal gjøre i dag

 

☆ Jeg skal ikke skrive opp 5 ting du kan gjøre når du lurer på hvordan du skal planlegge dagens outfit, eller 10 ting du kan gjøre når du kjeder deg.

 

 

☆ Jeg skal ikke skrive om hvordan det var å sitte i fengsel (Jo, jeg har faktisk sittet inne).

 

 

☆ Jeg skal ikke ha gresskarsuppe til middag i dag.

 

 

Det kan meget godt hende jeg at kommer til å skrive om punkt nummer to en dag. Det er 32 år siden. Det føles som det var i går. Enkelte episoder sitter som spikret. De vil jeg dele etter hvert. Det er ikke noe jeg er stolt av, men det er så absolutt noe jeg har lært av.

Bakgrunnen for dette innlegget er at min yngste datter syntes bloggen min begynner å bli vel depressiv. Da lurer jeg på om hun har gått glipp av innlegget om spetakkelfjæra her eller om støvsugerens dramatiske dag her? Og kanskje synes hun det er depressivt å lese om hva hun har i vente når det gjelder overgangsalderen med tørre slimhinner og hetetokter som jeg har skrevet om her ?

Moren din byr på litt av hvert, Julie 😉❤

Stay tuned.

// Nina

Ikke se en annen vei når jeg har det vondt

(Om du er ny leser: Les gjerne bloggen min forfra, i det minste mitt aller første innlegg. Bare å scrolle helt ned på denne siden.

Da forstår du lettere hvem jeg er og kanskje hvorfor jeg skriver blogg)

 

Det skjer ikke så ofte lenger at noen unngår meg. Men det skjedde noen ganger i begynnelsen. I ukene og månedene etter at Lars Ove og Sidsel døde. Fra januar til rundt mai i år var livet mitt på samme tid både veldig klart og veldig ullent. Jeg var så anspent og klar for neste knyttneve. “Bare kom med det. Jeg er klar. Jeg takler det.” Som akkompagnement til denne årvåkne tilstanden fulgte det et hode som var i dvalemodus. Det var blytungt. Et helt liv med sorg, ansvar og utmattelse var lagt i en bolle som så ble plassert oppå hodet mitt.

En ugjennomtrengelig boble som jeg hverken kom ut av eller noen kunne  komme inn i.

Jeg husker den perioden krystallklart til tross for at den var innhyllet i tåke. Kanskje fordi det var akkurat der jeg var. Tankene mine var ingen andre steder. De hadde ikke plass til noe mer enn død, sykdom, skifteattester, rydde i dødsbo, ordne med gravstein, betale andres regninger og snakke med offentlige instanser.

Kroppen var også i katastrofeberedskap. I helspenn. Død og sykdom hadde kommet dundrende mot oss. Jeg hadde ikke rukket å bearbeide sorgen over tapet av den ene før den andre døde og alt på en måte gikk på repeat.
Det var som å sitte på en karusell som aldri stoppet. Du har kanskje hatt mareritt om det.
Parallelt var pappa veldig syk, jeg hadde nesten fast parkering på Bærum sykehus en periode og snakket legespråket så godt at overlegen var sikker på at jeg var en kollega. (Jeg har alltid hatt et godt språkøre).

Vi opplevde også enda et tragisk dødsfall kort, kort tid etter at mine søsken døde. Jeg satt i kirken en onsdagskveld og hørte på en salmekonsert. Presten som holdt bisettelsen for Sidsel skriver ikke bare flotte prekener, men også nydelige tekster til salmer som har blitt tonesatt.
Jeg er sjelden i kirken, men i den perioden hadde jeg et sterkt behov for åndelig føde. Å føle på håpet. Vet ikke hva jeg håpet på, men det kjentes riktig å fylle sjelen med noe som var større enn meg selv.
Det gjorde godt å sitte i kirkerommet. Høre på musikken og teksten i salmene hvor flere av dem traff rett i hjertet.
Tårene rant. Det var godt og fint å få utløp for litt fortvilelse og sorg i det stille kirkerommet som var fylt av vakker musikk(…)

Da konserten var over kikket jeg på mobilen og jeg så at jeg hadde mange ubesvarte anrop.
Jeg kjente umiddelbart at jeg fikk en klump i magen. Hva har skjedd nå? Jeg skjønte at det måtte være noe alvorlig. Og det var det.
Døden hadde igjen rammet i nær familie. Et ungt menneske hadde brått gått bort, helt ut av det blå. Ikke noe forvarsel.
Dette er ikke min historie. Selv om den rammet oss også, så er det andre som “eier” den mer. De som var aller, aller nærmest. Jeg vil ikke gå nærmere inn på denne siste tragedien, men jeg tror vi alle kjente på at nå hadde vi kanskje fått nok.
Hvor mye sorg og fortvilelse klarer en sjel å bære? Vi bar og bar, og vi bærer fortsatt. Tiden jobber for oss, mildner sorgen.

Det var i disse månedene jeg erfarte at enkelte unngikk meg.

Mange er redde for å snakke med folk som er i sorg, de vet ikke hva de skal si, det er lettere å gå en omvei for å slippe.
Jeg kunne være i butikken for å handle mat, og jeg så folk jeg normalt ville slått av en prat med. Jeg så at de så meg også, men på finurlig vis var de plutselig ved kassa og plutselig ute av butikken uten at vi hadde sagt hverken hei eller morna. Jeg har en mistanke om at de kom hjem uten alt som sto på handlelisten.
Dette skjedde noen ganger. Jeg forsto at de syntes det var vanskelig å treffe meg. Å snakke med noen som er i dyp sorg kan være en skremmende øvelse. Tror du.
Jeg vil gjerne parkere den teorien her og nå. Å snakke med folk som er i sorg kan i verste fall bety at det ikke er så mange ord som blir sagt. At den som sørger ikke klarer å si så mange ord. Men gjør det noe da?
I beste fall får du en klem og et takk for at du bryr deg. Og den som sørger går hjem med en følelse av at du brydde deg, du viste omsorg og medfølelse. Det gjør godt både for giver og mottaker av denne hjertevarmen.

Jeg husker ikke hvem det var som skygget unna i denne perioden. Tåkeperiode. Ikke er det så viktig heller.Men jeg husker følelsen jeg fikk inni meg da det skjedde. Det stakk litt inni meg.

Jeg trengte egentlig at du hadde sagt noen ord til meg. Bare: “Så leit å høre om det som har skjedd. Jeg tenker på deg”. Eller noe i den duren. Ikke så farlig hva som blir sagt. Alt er bedre enn at du trekker deg unna.

Vi tenker at den som sørger antakelig vil være i fred. Og mange vil kanskje ikke snakke så mye om sorgen de bærer på. Men jeg tror de fleste ønsker å vite at vi bryr oss. At vi tenker på den eller de som har mistet noen. Viser medfølelse. Enten ved et nikk med hodet, en hånd på skulderen, en klem eller noen ord.

Men ikke se en annen vei. For det gjør vondt.

 

// Nina

 

 

“Hvis døden ikke var, ville livet ditt, følelsene, forholdene, forelskelsene, alt ville vært uutholdelig. At livet er avgrenset, gir det potens”.
♥ Per Fugelli.

 

 

Har dere lyset på?

 

La oss slå et slag for Spetakkelfjæra!

Visste du at det er klitorisens dag i dag?
Ikke?
Det er det heller ikke.
Jeg måtte innom Google for å finne ut om klitoris har en egen dag, – og tenk, – det har den! 14.april er datoen du kan notere i kalenderen med én gang.

Det er klart den har en egen dag! “Alt” har jo sin egen dag nå til dags.

Det er likevel ingen grunn til å vente helt til 14.april før vi bør løfte Spetakkelfjæra opp og frem i dagen.
Hørte dette kallenavnet på den for en stund siden og adopterte det sporenstreks. Blir glad av det ordet, jeg. Hjertet danser litt ekstra lystig (eller kanskje det er fjæra sjøl som reagerer). Vet ikke hvorfor ordet gjør meg så glad, kanskje fordi det er et litt rampete ord, på en måte?
Ukonvensjonelt er det jaffal. Jeg liker når saker og ting er litt utenfor A4-ramma.

Spetakkelfjæra er selve hjernen nedentil, føler jeg. Den må være med på notene om det skal bli noe fart.

For at den skal bli med på notene må hodet være med.

Det hjelper ikke om partneren tukler med spetakkelfjæra hvis du ikke er til stede mentalt. Da blir det liksom lite kuler og krutt, om du skjønner hva jeg mener.

Som regel holder det å ha lyst til å ha lyst. Men om partneren surrer det til med Spetakkelfjæra, enten overser den eller behandler den for hardt eller for lett eller for fort eller for sakte, ja da kan mye gå gæli, gitt. Og vi kan fort fastslå her og nå at det ikke er lett å være mann heller.

Det er nå jeg tenker hensikten med dette innlegget skal poengteres:

Vi må snakke sammen. Åpenhet og ærlighet. Du kan nesten bare glemme et godt sexliv om du ikke forteller partneren hva du liker. Det er min erfaring. For meg tok det ganske lang tid å få et tilfredsstillende seksualliv. Selv for hu frittalende Nina uten filter var dette noe det var vanskelig å snakke om da jeg var yngre.

Det var lettere å tulle og fleipe rundt temaet, slukke lyset og late som at jeg hadde det bedre enn jeg hadde det. Etter hvert forsto jeg at jeg måtte si noe, måtte fortelle, eller vise, hvordan jeg ville ha det. Det bør gå begge veier, så klart. Partneren må jo også være kommunikativ og åpen. Det handler om tillit og å stole på den andre.

Muligens er jeg i en egen divisjon, den tause, og at alle andre har snakket og snakket i alle år, men jeg tror ikke jeg er alene. Hadde jeg trodd det, hadde jeg kanskje ikke turt å fortelle om dette.

Så om du lever i et taust forhold med lyset av, begynn med å prate med partneren din. Forsøk. Si bare litt. Eller bare vis. Og så kan dere skru på lyset etter hvert. Å dimme lyset eller å ha stearinlys i rommet er fint. Men å bruke synet pirrer sansene enda mer. Og det er jo ikke sikkert at dere er helt like hva angår preferanser, men her som på alle andre områder i et forhold, så må man gi litt og ta litt. Det burde gå fint. Greia er at åpenheten rundt temaet gjør at dere får et bedre forhold. Det kan nesten garanteres.

Sex har nok kommet for å bli, så da er det bare å gjøre det beste ut av det, og da kan det bli veldig bra. Samtidig er det viktig å huske på at det er gleden underveis som betyr mest. Å nå målet er selvfølgelig fint, men jeg kommer aldri i mål om jeg ikke har en fin reise.

 

Etterord: Dette skrev jeg i går kveld. Kveldstanker ser ikke like bra ut i dagslys alltid. Så tidligere i dag tenkte jeg at jeg aldri i verden kunne publisere dette ute på det store internettet. Det ser jo ut som jeg prøver å fremstå som reneste sexologen. Det er naturligvis ikke intensjonen. Temaet dukket opp i hodet da jeg tenkte på Spetakkelfjæra og viktigheten av den en dag jeg hadde litt for god tid. Og så tenkte jeg på at jeg er veldig glad for at jeg kan prate om dette nå. Atter en gang har det vist seg for meg at åpenhet leder til harmoni og felles forståelse.

Solen har gått ned, mørket ligger rundt husene i gata, disse kveldstankene fra i går ser fine ut nå. Jeg trykker på “publisér” før jeg tenker om igjen.

 

Ha en spektakulær aften, godt folk! Husk å ta vare på Spetakkelfjæra!

 

// Nina

Vi tenker alle når vi sitter på do – Her er mine tanker i dag

Noen ganger er det skikkelig vanskelig å vente med å legge ut noe man har skrevet fordi man er så fornøyd med det man har skrevet, og så må man liksom vente fordi det er strategisk smart å publisere på kvelden. Flere lesere på kveldstid, mener jeg å ha lest.
Er det noen medbloggere som er gamle i gamet som har noen kommentarer til dette? Når man burde legge ut noe for å nå flest mulig?
To ganger om dagen som Kokkejævel gjør. Og som jeg gjør akkurat i dag?

I dag er det en sånn dag! At jeg gleder meg til i kveld!

Innlegget som blir lagt ut i kveld skribla jeg ned noen tanker rundt mens jeg lagde te i går kveld, ventet på at vannet skulle koke opp. Det handler om kvinner og seksuallivet vårt. Mer kan jeg ikke si, men inni hodet mitt er det både viktig å snakke om og det burde være lett å snakke åpent om det.

 

Mens jeg skriver dette, sitter jeg på do.
Også helt naturlig. Det er vel noe av det mest naturlige vi gjør. Likevel er det mange som kvier seg for å si at de må gå en tur på do om de er i et møte eller egentlig hvor som helst når de er sammen med andre.
Det rare er da hvordan de plutselig bruker et _annet_ ord på det.
Da er det ikke “jeg må på do”, nei da.

Da er det:
“Jeg må på toalettet”
“Jeg har et lite ærend”
“Naturen kaller”
“Gjøre mitt fornødne”
“Gå på avtredet”
“Ta en tur på kontoret”
“Jeg har en rammeavtale” (den er jo egentlig morsom, men litt forfinet, likevel)
“Må ta en telefon”
“Hente meg en kaffe”

Og så videre. Hvorfor forfiner vi det? Å gå på do er vel helt greit å si?

Det er helt greit å si toalettet også om dette er et ord som er naturlig for deg å bruke. Jeg bruker nok begge deler om hverandre.
Men jeg forfiner det aldri fordi jeg er flau eller brydd for at jeg må på do. Heller motsatt. Rett fra levra, Uten filter.
Det er helt livsnødvendig å gå på do!
Så om du prøver å kalle det noe annet, så vil jeg tenke at du skal tisse eller bæsje uansett!

Kall en spade for en spade. Si det som det er. Ihvertfall om du skal på do. Si det du pleier å si hjemme. Det som kommer ut er akkurat det samme om du heter Kong Olav, Sjaman Durek eller Ola Oppigarden.
Ingen vits å late som det er noe finere enn det er.

Det som imidlertid er festlig, er om man har et morsomt uttrykk for det.
Jeg elsker det fargerike dialektspråket vi har i Norge.

Har hørt om de som:

“Skal spre litt glede”
“Blåsså tu bælgen”
“Sile potetene”
“Legge en kabel”
“Ryste stamtreet”
“Slæng ut slårrån”
“Lufte utstyret”

Da blir jeg glad. Disse uttrykkene er litt mer nedpå. Ærlig. Vi er på samme planet.

Kan du noen morsomme uttrykk for å gå på do?

Et sted for rare tanker, gode idéer og ikke minst der man bokstavelig talt får tømt seg.

 

Ser jeg datt litt utpå her. Tankene bare fløy her jeg satt og tissa. Nå har begge beina sovnet.
Utgangspunktet for dette innlegget var bare for å fortelle at jeg gleder meg til å poste innlegget mitt i kveld.
(Jeg har enda ikke lest gjennom gårsdagens skriblerier, men jeg håper det ser like bra ut som jeg tenkte i går kveld mens tevannet kokte. Bård syntes det var for drøyt. Da tenker jeg det er akkurat passe for Ninautenfilter).

Ha en nydelig dag, godt folk!

Jeg skal av gårde og tukle litt med nervene mine nederst i ryggen etterpå. Om det hjelper, er det verdt det.
Om det ikke hjelper, har jeg ihvertfall prøvd.

// Nina

“Jeg vil ikke sendes bort”, sa søsteren min.

Det har ikke vært så mange tårevåte innlegg fra meg de siste dagene (ikke for meg, i hvert fall), og jeg må jo si at det er godt å ikke gå og tenke triste tanker så altfor ofte.
Jeg kjente det sved litt bak øynene noen sekunder i dag tidlig, da det dukket opp et 6 år gammelt minne på Facebook om at søsteren min Sidsel, som døde i februar, skulle komme på middag den dagen. Jeg hadde postet et barndomsbilde av henne, og med det bildet fremkalles mange, mange minner.

Mine nydelige storesøster.

 

Å vokse opp i en familie der et av barna har spesielle behov er… i mangel av et annet ord, spesielt, rett og slett.

Jeg tror ingen som lever i en litt annerledes familie er uenige i det, selv om man prøver å tilrettelegge en så normal hverdag som mulig.
Heldigvis går verden fremover. Da Sidsel ble født for 56 år siden, i 1963, var det vanlig å “gjemme” bort disse “idiotene/åndssvake” på institusjon. Det fantes ingen tilbud der de kunne integreres i barnehager og skoler med såkalte “normale” barn.

Sidsel var hjemme de første barneårene, og begynte så på Emma Hjorth i Bærum. Det var Norges største institusjon for psykisk utviklingshemmede, etablert på begynnelsen av 1900-tallet.

Det handlet ikke om å gjemme henne bort for mine foreldre. Sidsel var fremme i lyset fra den dagen hun ble født. Jeg antar at idéen var at hun skulle utvikle seg, lære mer språk, være mer med andre barn, bli stimulert.  Hun bodde der i ukedagene, var hjemme i helgene.
Jeg ble vel født omtrent samtidig som Sidsel dro til Emma Hjorth, det kan godt  hende at mamma også trengte litt avlastning. Pappa var pilot og mye borte i perioder.

I pleiereglementet som ble skrevet ved oppstarten av institusjonen sto det (klippet fra Wikipedia):
«Det er personalets plikt å paase at hvert barn får fuldt ut tilstrækkelig mat servert på en appetitelig maate, samt at skjære op for og hjælpe dem, som ikke kan spise alene. Likeledes er det forbudt å tildele barna nogen som helst straf». Og videre: «Barnene må aldrig være uten tilsyn». Og «det er personalets plikt og iagtta og studere hvert barns eiendommeligheter og deretter at avpasse lek og beskjæftigelse. I det hele tatt må personalets første og siste tanke være at stele godt med og hygge for barnene, saaledes at deres tilværelse kan bli saa lys som mulig.» Det fortelles om turer, små selskaper, sangleker, 17. mai og julefeiring. Jeg husker vagt en 17.mai der, et fjernt minne som jeg er usikker på om er fint eller vondt.

 

Jeg vet ikke helt hvor lenge Sidsel var på Emma Hjorth, men én dag da hun skulle kjøres tilbake etter en helg hjemme, stoppet hun opp i gangen foran utgangsdøren, satte den lille kofferten fra seg ned på gulvet, la hendene i siden, kikket litt morskt opp på pappa og sa: “Hvorfor kan ikke jeg få være hjemme sånn som Nina og Lars Ove?”

Pappa skjønte at Sidsel mente alvor. Sidsel dro aldri tilbake til Emma Hjorth igjen.

Hverdag, Hjemme, Sammen.

 

Deretter fulgte flere hjemmeboende år for Sidsel. Heldigvis hadde det dukket opp flere tilbud for psykisk utviklingshemmede mens hun var på Emma Hjorth, og Sidsel hadde fine år på Leikvoll skole og dagsenter i Asker, et dagsenter for mange fine barn med stjerner i øynene, smil fulle av glede og en tilstedeværelse i nuet som vi andre kan misunne dem.

På 80-tallet ble det i mange kommuner jobbet for mer integrering av barn med funksjonsvansker, og det ble opprettet flere og flere spesialklasser på vanlige skoler. Institusjoner ble lagt ned, barn som Sidsel fikk gå på vanlige skoler og de fikk også endelig kjenne på at de var en del av samfunnet på lik linje med deg og meg. At de betyr noe. At de blir sett. At de er mennesker, akkurat som deg og meg.

Sidsel fortsatte sin “utdannelse” på videregående skole, på husmorskole, på tre ulike folkehøyskoler og til sist ut i jobb på Asker Produkt i Asker kommune. Hun fikk egen bolig. Sidsel hørte til.

 

Jeg lærte masse om å vise følelser ved å vokse opp side om side med Sidsel. Hun hadde følelsene utapå. Sinne og glede, spilte ingen rolle. Vi var aldri i tvil om hvordan hun hadde det. Hun levde et fantastisk rikt og godt liv med masse kjærlighet rundt seg.

Det ble bare litt for kort. 

Så mye latter vi har delt 🙂

 

Avslutter med et aldri så lite gledeshyl. Se hva som har kommet i blomsterbutikken😍:

 

Jeg elsker amaryllis! Prosessen fra løk til blomst er så fascinerende å følge med på. Her kommer det blomster om 3-5 uker, avhengig av hvor lyst jeg setter den. Et snev av julestemning kom smygende nå 🙂

 

// Nina

 

Et søndagseventyr

Vi har en robotstøvsuger. Hun heter Tove-Lill.

I dag tenkte vi hun kunne få litt frihet under ansvar og holde på litt alene hjemme mens vi gikk tur i vårsola.

Det er en stund siden hun har lufta seg. Vi har lett for å glemme at’a Tove-Lill eksisterer, stakkars. Hun har plassen sin under en skjenk i stua, dessverre er hun et offer for “ute av øye, ute av sinn”-sitatet.

Og så er det liksom litt langt å bøye seg ned og ta’a fram, ikke det at jeg er så innmari lang, men, likevel…

Det har blitt til at det er lett for at’a blir stående bortgjemt og alene borti der.

Uansett, da. Det var tydeligvis litt uheldig å gi henne frie tøyler sånn plutselig på en søndag. Vi burde vært her sammen med henne. Antakelig har hun blitt veldig traumatisert i dag.

Da vi kom hjem, fant vi henne helt taus og stille, stående fast på gulvteppet under salongbordet. Hun skalv ikke så mye, men det var tydelig å se at hun var i sjokk. Sa ikke et pip, sto helt stiv og bare stirret tomt fremfor seg.

Vi så at det var liv i henne fortsatt. Det lyste grønt fra en knapp. Selveste livsnerven hennes. Takk og lov.

Tove-Lill <3

 

Vi pustet lettet ut, la henne i stabilt sideleie, og begynte å lete rundt for å se hva som kunne ha forårsaket denne tilstanden.

Ute på kjøkkenet så vi et serveringsbrett liggende midt utpå gulvet.

Aha! Brettet har stått inntil veggen, og Tove-Lill stakkars, har aldri sett dette serveringsbrettet før, hun har sikkert gått bort til det for å si hei, og så har brettet begynt å trille bortover før det antakelig lagde en del støy idet det datt sammen på gulvet.

Det store, stygge serveringsbrettet.

 

Vi tenker oss så følgende scenario:

 

Tove-Lill har blitt så innmari skremt av serveringsbrettet at hun har tatt halen (om hun hadde hatt en) mellom beina (om hun hadde hatt noen) og løpt det hun har kunnet ut i stua. Der har hun sett et gulvteppe (som hun heller aldri har sett før), og tenkt at “om jeg bare klarer å klatre opp dit, så er jeg redda”.

Som tenkt så gjort. Tove-Lill har klart å karre seg opp på det langhårete teppet, og der har hun nesten bokstavelig talt, gravd sin egen død. Som en elg ute i en synkemyr. Eller ei ku. Vi har alle lest en sånn historie i avisen. Om det stakkars dyret som har ikke har klart å komme seg opp av myra, men som bare synker mer og mer mens det kjemper med nebb og klør mot det som er i ferd med å skje . Dette har hendt mennesker også. Må være en klaustrofobisk og skremmende opplevelse.

Vi kan lett tenke oss hvordan det har vært for Tove-Lill. Hun satt fast. Hun har har prøvd og prøvd, hun har brukt alle kreftene hun har hatt, sett døden i hvitøyet mens hun har satt seg mer og mer fast i det langhårete teppet. Ikke rart hun er i sjokk, stakkars.

Det var ikke bare Tove-Lill som ble skremt i dag. Sandalene mine har forsøkt å ta beina fatt og gjemme seg under sofaen mens det verste spetakkelet sto på.

Skodrama.

Vi kom nok hjem i grevens tid.

Nå puster vi ut etter dagens drama mens vi sitter og beundrer det fine maleriet vi kjøpte på kunstutstilling på Heggedal Hovedgård i dag. Det vil bli kjempefint på veggen i den nye leiligheten vi skal flytte til etter hvert.

“Gyllen høst” av Marit Spilde.

 

God søndag, godt folk!

// Nina