Jeg er ingen god mamma

Jeg er ingen god mamma

 

Har du kjent på den følelsen noen gang? At du føler du kommer til kort i foreldrerollen, at alle andre fikser den bedre enn deg?

Det har jeg. Tusenvis av ganger, føles det som. Spesielt da ungene var små. Det er litt lettere nå.

Og jeg vet også at jeg langt ifra var en drømmemamma. Selv ikke på en god dag. Eller jo, kanskje på en god dag. Men ikke en hel dag, fra morgen til kveld, det var ikke mulig.

Barna mine, tre i tallet og nå i alderen 17 – 30 år, vil bekrefte mine påstander. Jeg var hissig, utålmodig, alltid sliten, sur, fjern, egoistisk, i det hele tatt ganske ubrukelig til tider. Og de har så rett. Og jeg vet ikke hvordan jeg skulle ha gjort noe annerledes.

Jeg var meg selv, uten filter, også i mammarollen. Men jeg burde ha skjerpet meg mange ganger da barna var små. Jeg burde ha vært mer tålmodig, lyttet bedre, spilt brettspill oftere, lært dem håndarbeid, vært enda mer entusiastisk når de fremførte diverse «show» som varte i det uendelige, vært mindre kritisk, bygd mer oppunder selvtilliten deres, burde kanskje ikke vært så direkte eller hatt så lite tålmodighet når de sutret, burde absolutt ikke ha blitt så høylytt da jeg ble sint (da har man egentlig tapt, til info). Jeg er spesielt lite stolt av det. Det er ikke greit, veldig lite pedagogisk, og jeg skammer meg dypt over det.

Helt sant. Er det noe jeg gjerne skulle hatt ugjort, var det akkurat det. Den ropingen, oppfarenheten. Jeg var verre enn han derre Karl Reverud i «Mot i brøstet.» Barna mine elsket å se på “Mot i brøstet.” Ikke så rart, de kjente seg vel så godt igjen…

Og så så unødvendig som det var! Jeg hisset meg opp i rekordfart, ropte ut en lang tirade, ei skikkelig furie tror jeg noen ville kalt meg (hører rykter om at min første eksmann kaller meg for «krokodilla», skjønner han godt, jeg) for så å roe meg ned nesten med én gang, når jeg fikk tenkt meg om.

Min styrke da, om jeg i det hele tatt kan få lov til å mildne oppførselen min, er at jeg var rask til å be om unnskyldning, innrømme at jeg var urimelig. «Det var teit å hisse seg opp for noe så lite.» Men disse unnskyldningene hjalp jo ikke så mye, når jeg ble like hissig neste gang over en bagatell. Ulv, ulv, liksom. Det gikk vel inn det ene øret og ut det andre, når jeg hisset meg opp og lirte av meg en lekse.

Hvorfor kunne jeg ikke ha vært mer som mammaen til den og den? Rolig, mild, tålmodig, snill og forståelsesfull?

Jeg vet det. En elendig mor. Jeg innser at jeg er veldig hard mot meg selv nå, men jeg tror det er lurt å kjenne å sine dårlige sider. Det går an å jobbe med dem, bli en bedre utgave av seg selv. Og jeg tror jeg har blitt bedre med årene (kan hende det skyldes at barna er voksne, og ikke at jeg er mindre hissig, men dog …), men jeg er langt ifra Moder Teresa. Litt nærmere Cruella de Vil, kanskje?

Mine tre vidunderligheter <3

 

Jeg har ikke vært en håpløs mamma hele tiden, det vet jeg. Snakket med min eldste datter i går, og da jeg fortalte at jeg ville skrive om at jeg hadde vært en dårlig mamma, sa hun:

«Du var jo ikke det. Men at du var så hissig og oppfarende, det er noe jeg ikke ønsker å ta med videre til mine barn. Det jeg imidlertid VIL ta med meg, og som jeg allerede gjør, er kveldsstunden ved sengekanten der vi prater og oppsummerer dagen som har gått, leser en bok og synger en sang. Det er noe av det fineste jeg tar med meg videre fra barndommen min».

Da begynte tårene å trille for den fæle mammaen som satt i andre enden av telefonen. Både fordi det er vondt å tenke på at jeg har vært så hissig og høylytt mot barna mine (og fordi de husker det så godt), men også fordi datteren min likevel har gode minner gjemt i hjertet sitt.

Jeg elsker barna mine. Jeg elsker dem så dypt og inderlig at jeg kunne gitt livet mitt for dem. De er så fine! Mot alle odds, egentlig, når jeg tenker på hvor lite flink jeg har vært. Men pokker heller, det er sjukt vanskelig å være en god mamma!

Samtidig som jeg kjemper med denne vissheten om at jeg har vært/er hissig og at det gjør så usigelig vondt å tenke på, så vet jeg også at barna mine har fått med seg mange gode verdier på veien. De er empatiske, kloke, morsomme og flotte unge mennesker som har litt mer filter enn mammaen sin, heldigvis!

De har heller ikke manglet kjærlighet og nærhet fra meg. Jeg tror jeg var ganske god på det. Vi var fysisk nære, det var gode klemmer, mye kos og sitte-på-fanget-stunder. Og jeg har fortalt dem opp og ned i mente at jeg elsker dem. «Elsker deg, er glad i deg» er «vår» frase opp gjennom årene. Jeg har også engasjert meg masse i dem, stilt opp på fritidsaktiviteter, vært klassekontakt og medlem i FAU, hjulpet til med lekser og i det hele tatt har jeg vært til stede i hverdagen deres. Jeg har ikke dårlig samvittighet for det. Det er bare denne dårlige egenskapen med å være så ille hissig! Huff, sier jeg bare!

Så de vet altså at jeg elsker dem over alt på jord, og jeg vet at de elsker meg! Selv om jeg føler meg som verdens verste mamma. Ikke hele tiden, men ganske ofte.

Til alt hell er jeg en innmari tålmodig og grei bestemor! Og det må vel smått kalles et mirakel, egentlig. Eller er det rett og slett fordi vi besteforeldre kun får de beste stundene med barnabarna våre, og ikke hverdagen med alt ansvaret som følger med å være en god forelder? Jeg tror mye av svaret ligger der.

 

Er du en 100 % god mamma eller pappa?

Jeg håper du svarer nei. Da vil resten av dagen min bli litt lettere å bære. Det har vært veldig vanskelig å skrive dette innlegget, men kanskje hjelper jeg andre som også sliter med dårlig samvittighet for hvordan de feiler underveis med barneoppdragelsen. For det gjør vi alle, gjør vi ikke? Og selv om vi gjør feil og ikke er de perfekte foreldrene som vi tror “alle” andre er, så vil det helst gå fint med barna våre. Bare de får nok kjærlighet. Det er viktig. MASSE KJÆRLIGHET. Da vil det helst gå bra. 

 

Elsker dere, Lotte, Emil og Julie. Nå og for alltid. Dere er de fineste jeg vet.

 

 

 

 

7 kommentarer
    1. Vi har vel alle vært der🤔💖konstant dårlig samvittighet 😉men det har da blitt folk av ungene for det❤❤

    2. Hei Nina 😊
      Du er så absolutt ikke alene!
      Jeg har dog ikke 3 barn, kun ett – han er nå 19 – men jeg kjenner meg igjen i din beskrivelse.; hvordan oppdra ungen når ungen ikke vil oppdras 😯
      Jeg har skreket, slamra ned dører og brukt MASSE passiv-agressiv oppførsel (mot mitt eget barn! 😨)
      Stå på Tangvik, you’re freeeking GOOOOD!!!
      Kine 💖

    3. Hei Nina 😊
      Du er så absolutt ikke alene!
      Jeg har dog ikke 3 barn, kun ett – han er nå 19 – men jeg kjenner meg igjen i din beskrivelse.; hvordan oppdra ungen når ungen ikke vil oppdras 😯
      Jeg har skreket, slamra ned dører og brukt MASSE passiv-agressiv oppførsel (mot mitt eget barn! 😨)
      Stå på Tangvik, you’re freeeking GOOOOD!!!
      Kine 💖

    4. Kjære Kine❤
      Passiv-aggressiv er helt sikkert ikke bra det heller, så jeg tenker jeg kanskje ikke har vært så verst, sånn totalt sett😅
      Riktig god helg ønskes deg, Kine!❤

    5. Ninautenfilter du er aldeles ikke alene! Jeg er også en hissigpropp og er lett å fyre opp! 🔥Hadde verdens korteste lunte da barna (3) var små 💣 Men dårlig samvittighet hjelper ingenting. Ting vi har sagt og gjort får vi ikke ugjort, så det er bare å se fremover. Så lenge vi har gitt de en trygg og god oppvekst er mye gjort! Well done Nina!👍

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg