(Om du er ny leser: Les gjerne bloggen min forfra, i det minste mitt aller første innlegg fra 10/10 2019. Da forstår du lettere hvem jeg er og kanskje hvorfor jeg skriver blogg).
Jeg hører på Popquiz på P1 på lørdager om jeg er hjemme, eller som nå, på setra.
Mens vi satt og spiste sen frokost i dag, kom låta Maria Magdalena med Sandra ut fra eteren. En av de store hitsa i 1985.
Minnene strømmet på.
Sommeren 1985 var jeg på Mallorca med en klassevenninne fra videregående. Det var late, solrike dager på stranda og sene netter/tidlige morgener på diskotek.
En kveld skulle Miss Wet T-shirt kåres.
Jeg vant.
Jada. I ettertid ikke mitt stolteste øyeblikk. Den gangen følte jeg meg high-and-mighty. Jeg var lite selvhøytidelig den gangen (også). Bare å kjøre på, hva er så farlig med det, liksom? Pupp er pupp! Misforstått feminisme.
Takk og lov for at sosiale medier var ikke-eksisterende den gangen.
Pupp er fremdeles pupp. Dog er jeg ikke like frimodig med puppestellet lenger, gitt. Det _kan_ hende dette har en sammenheng med tyngdekraften å gjøre på en måte. På 80-tallet var det en periode jeg var immun mot tyngdekraften. Jeg var vektløs, som en fjær som bare var i sfæren, litt hit og litt dit. Fjæren støtte ikke borti noenting. Fullstendig upåvirket av ytre faktorer. Jeg snakker naturligvis om huden. Skinnet som er utenpå sener og knokler. Den satt på plass liksom, den gangen på 80-tallet. Livet var ekstremt bekymringsløst og enkelt. Unbreakable. Uovervinnelig. Og puppa pekte oppover. Ihvertfall utover.
Så begynte jeg å føde barn. Mitt første vidunder ble født i 1989. Jeg var 22 år. Jeg var lykkelig som samboer og nybakt mor. Følte meg voksen og klar for en etablert, selververvende tilværelse sammen med kjæresten min.
Mitt andre vidunder ble født i 1992.
Jeg følte meg rik. Å være småbarnsforelder er en travel periode i livet. Jeg husker jeg tenkte at det skulle bli så fint når ungene ble større, så livet kunne roe seg og jeg kunne få mere egentid. Da ungene ble større, 10 og 13 år, kom mitt tredje vidunder til verden.
Veldig velkomment. Jeg var voksen, sterk og klok. Bring it on, world. Og det gikk kjempefint å ha tre barn i litt ulike aldere. Barna ble eldre. Det ble mine foreldre også. Og søsteren min.
Advarsel til lesende småbarnsforeldre:
LIVET ETTER SMÅBARNSPERIODEN BLIR KANSKJE IKKE SOM DU TROR!
Jeg har snakket med en del jevnaldrende om dette, og vi er skjønt enige: Av en eller annen merkelig grunn er livet enda travlere nå når barna er voksne enn da de var små!
De voksne barna får selv barn og man blir besteforelder. Det er en nesten uanstendig lykkefølelse å få barnebarn, synes jeg. Uanstendig lykkelig sier jeg fordi det å få barnebarn er om mulig en enda større lykke enn å føde egne barn.
_Samtidig_ blir foreldrene dine eldre og kanskje syke. Og jaggu er du ikke brått i overgangsalderen selv!
Summa summarum blir jo dette en nesten uhåndterlig gryte å passe på. Du blir dratt i alle retninger samtidig som din egen kropp lager et hylekor pga nervesmerter, irritable tarmer, høyt blodtrykk, magesår, gallestein, skulderbetennelser, hetetokter, tørre slimhinner, humørsvingninger og gudvethva.
Sånn er det ihvertfall for meg. Og da er det ikke så rart jeg påstår at alt var så mye bedre før. Å være småbarnsforeldre er peanuts i forhold til å være bestemor og datteren til gamle foreldre.
For ikke å forårsake dårlig stemning og ødelegge fremtidsdrømmene på en lørdag: Jeg kjenner folk som har det helt strålende, selv om de har barnebarn OG har gamle foreldre.
Så det går visst an. Det er da gjerne de som har spreke foreldre av den typen som løper marathon når de er 85, reiser jorda rundt med ryggsekk som 90-åringer og som jobber frivillig med å lære bort data til eldre som er yngre enn dem selv.
Mitt beste råd: Vær nøye med hvilken familie du velger å bli født inn i.
It’s all in the genes, sier’em.
Nuvel. Tilbake til pupper. Jeg er altså ikke like glad i å flashe dem i dag. Jeg hadde en kollega da jeg jobbet på Fornebu på 80-90-tallet som brukte et uttrykk når hun mente folk måtte ta seg sammen; “Rull inn puppa a!”
Ikke vær så eplekjekk, liksom.
Så jeg rulla inn puppa og ble voksen. Puppene følte seg tiltrukket av tyngdekraften, søkte nedover, og livet ble aldri det samme igjen.
Når alt dette er sagt: Jeg er ikke bitter over hvordan livet mitt har blitt. “Det er som det er og det blir som det blir”, sa Allan Karlsson i boka “100-åringen som hoppet ut av vinduet og forsvant.”
Klok mann, han Allan.
Jeg har hatt tusenvis av vidunderlige øyeblikk gjennom livet, og vidunderlige øyeblikk vil komme helt til den dagen jeg dør. Heldigvis lærte jeg å se mye glede i de nære ting gjennom Sidsel, og for meg er lykken knyttet til små enkle gleder som en vakker soloppgang, den første blåveisen, det fine smilet fra naboen, en ekstra god klem fra kjæresten, en dag uten tørre slimhinner, en time for meg selv når sjelen er fri, eller rett og slett en skikkelig værmelding levert av favoritt-meterologene mine, Arild Mentzoni (_som_ jeg grååååt da han gikk av med pensjon og fikk blomster på direkten foran værkartet!) og Vidar Theisen (hvil i fred. Vil aldri glemme deg).
Til alt overmål er jeg så heldig at jeg har møtt mannen i mitt liv nok en gang! Jeg har ment det de to andre gangene også, jeg gjør aldri noe halvhjertet, men alle gode ting er tre, sies det. Satser beinhardt på at Bård er den jeg skal bli gammel med og dele de gylne øyeblikkene underveis sammen med.
Om han holder ut med pupper som peker nedover og slimhinner som innimellom må ha litt smørehjelp, da. Det er kanskje noen andre småting han må tåle også, men han er tross alt Supermann, så jeg har trua.
Rull inn puppa og ha en finfin lørdag, godt folk!
// Nina