Ta deg en bolle!

(Les gjerne bloggen min forfra, i det minste mitt aller første innlegg fra 10/10 2019. Da forstår du lettere hvem jeg er og kanskje hvorfor jeg skriver blogg).

God kveld fra Valdres!

Her oppe finner jeg en ro jeg ikke finner noe annet sted.
Alle bekymringer blir lagt igjen hjemme, skuldrene blir lave og det å være til stede i øyeblikket er mye enklere enn hjemme.

Vi har hverken vann eller strøm på denne gamle setra, likevel mangler vi ingenting. Jeg elsker det enkle livet her oppe. Å stå opp og fyre i ovnen, tenne lys, ta en kopp kaffe, kikke ut av de rutete, gamle vinduene for å se om reven eller elgen tusler forbi idet det lysner av dag, – det er himmel på jord.

På vei oppover til setra i dag hadde jeg god tid til å tenke fordi jeg kjørte alene. Har ikke kjørt så langt på egenhånd på mange år pga ryggen, men med en del stopp underveis gikk det fint.

På Hallingby stoppet jeg på bensinstasjonen. På vei inn tenkte jeg at jeg skulle kjøpe noe sunt, jeg skulle ihvertfall ikke ha boller, tenkte jeg.
Jeg lagde meg en kaffe på automaten, sto foran den store disken og stirret litt uinspirert og tomt foran meg.

“Værsågod! Kan jeg hjelpe deg?” spurte den søte ansatte.

“Ja takk! Jeg tar to boller med rosiner” glapp det ut fra intet. Altså fra min munn. Jeg skjønte ikke helt hva som skjedde. Alt gikk så fort. Nå vet jeg hva det vil si å være bevisstløs i gjerningsøyeblikket. (Og idet jeg skrev forrige setning innså jeg at jeg har vært bevisstløs i utallige gjerningsøyeblikk gjennom hele livet).

“To boller koster 40 kroner, men du får tre stykker for 38 kroner” blunket hun lurt.

Å, nei. Du lurer ikke meg, jeg er ikke sååå dum, tenkte jeg.
“Vet du, jeg betaler heller 2 kroner ekstra jeg, og så sparer jeg meg heller for de kaloriene,” sa jeg skinnhellig.

Smart du, Tangvik. Men det hadde kanskje vært smartere å kjøpe ingen?

Uansett da, kjøpt er kjøpt og spist er spist. Kan ikke gråte over spiste boller, si!

En liten prompepause ved vakre Sperillen etter at bollene var fortært. 

 

 

Da jeg omsider kom til Bagn måtte jeg igjen bevege ryggen og jeg gikk inn på Nille for å se om jeg kunne gjøre noen kupp. Jada, kubbelys på tilbud (nei, jeg er ikke sponsa). Har et tonn med stearinlys på setra fra før, men er det noe man aldri får nok av, så er det lys.
Plukket med meg noen og gikk til kassa for å betale.
“Vil du kjøpe med deg sjokolade til helgen? Fire store plater til niognitti kroner” kvitret butikkdama.

“Nei, nå skal jeg ikke la meg friste mer,” sa jeg, og fortalte om hvor lite standhaftig jeg hadde vært på Hallingby for litt siden.
“Så sjokolade skal jeg ihvertfall ikke ha!”

“Ok, men du må huske at du faktisk sparte deg for de kaloriene i den bolla du ikke kjøpte da,” sa Nilledama.

Og DET er jo sant! Jeg føler meg rent slank, nesten innhul, her jeg sitter og skriver! 
Godt det straks er middag. Og jeg tror jaggu Bård har noe sjokolade på lur også.

God fredag og ta dere en bolle, godt folk!

// Nina

Edit etter publisering: Lenger opp her skriver jeg at jeg hadde god tid til å tenke fordi jeg kjørte alene. Det var vel egentlig meningen å fortsette å skrive _hva_ jeg hadde tenkt, men så kom historien om bollene i veien, og jeg glemte å skrive noe mer om mine dype tanker underveis. Ikke sikkert du la merke til at det liksom manglet noe i teksten, men sånt forstyrrer petimeteren i meg, så derfor påpeker jeg det selv før noen andre gjør det. Så kan jeg heller dele mine dype tanker en annen dag. Om _det_ var en trøst.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg