Ferdig! Jeg må si jeg gruet meg noe innmari til å sette nerveblokade gjennom halebeinet i dag. Nesten like mye som når jeg går og venter på regninga med kommunale avgifter.

Jeg har satt utallige nerveblokader i ryggen det siste halvannet året, og det har vært vondt, men ikke verre enn at pulsen har økt og hver muskel i kroppen har spent seg i stram giv akt. Det er vel de få gangene i livet jeg kan si jeg har vært “fast i fisken”…

I slutten av november fikk jeg en såkalt sakral nerveblokade. Den var forferdelig vond. Jeg knuste nesten hånden til sykepleieren som var dum nok til å tilby meg å holde i den, og jeg skrek så høyt at de andre pasientene på venterommet tok halen mellom beina og forsvant mens de fortsatt hadde livet i behold. Neida. Men du skjønner greia.

Derfor var det ikke rart at jeg gikk litt som katten rundt grøten utenfor huset der Helvete skulle bryte løs til i dag.

Jeg var vel forberedt. Jeg var nydusjet og nyskrubbet, nybarbert både her og der, og hele kroppen fikk en svær porsjon med  velduftende bodylotion. Ikke at det vil hjelpe mot smertene, men det hjelper sikkert på selvtilliten, tenkte jeg.

Jeg vet at jeg skal kle av meg når jeg kommer dit. Og at jeg får beholde truse og behå på. Jeg føler meg likevel ganske naken når jeg kler av meg inne på det lyse, store kontoret til legespesialisten.

 

Spesielt når jeg føler meg litt stutt og tjukk. Magen er fortsatt god og myk, rumpa henger og puppestellet kan minne om airbags som luften har gått ut av. Nybarbert og velluktende eller ei – jeg sto der bleikfeit midt i rommet, et pussig syn med truse, behå og sokker(!) og følte meg ganske liten sammen med den mannlige spesialisten, hospitanten fra Rikshospitalet og den snertne sykepleieren. De hadde klær på seg alle tre. Hadde det vært noen rettferdighet her i livet, og om de hadde hatt et snev av empati, så hadde de kledd av seg de også. Så hadde vi vært litt mer likeverdige, liksom.

 

Jaja, det er som hos gynekologen. Det er bare å sprike og la det stå til. Når du først ligger der, er det ingen vei tilbake. Jeg skulle riktignok ikke sprike her. Nei, da handler det om å klatre så elegant som overhodet mulig med den hengende magen, de dissende låra og airbagsa (jeg hadde ikke begynt å spenne muskler enda) opp på gardintrappa som står ved siden av operasjonsbenken, trekke inn magen når du plutselig befinner deg på alle fire oppå der, og legge deg sakte ned så du ikke risikerer overvekt til den ene eller andre siden sånn at benken går over ende med dunder og brak.

Det gikk fint. I hodet beveget jeg meg som en gaselle. Viktig å ha positive bilder i hodet, det styrker selvtilliten.

Og hva skjer når jeg ligger der og kroppen knyter alle små og store muskler sammen samtidig, uler litt som en ulv “for sikkerhets skyld” mens sprøyta fortsatt er på trygg avstand, og så når nåla begynner å stikke seg gjennom tre lag hud, fett og bindevev før den til slutt går gjennom halebeinet og ut i nervesystemet?

Jo – Det går kjempefint! Bittelitt vondt, ikke i nærheten av tidligere blokader. Kjenner litt på ekstra mye adrenalin etterpå, skjelver litt, ligger i rommet ved siden av i 20 minutter, kler på meg og drar hjem.

Nok en gang et bevis på at de fleste bekymringer ikke blir noe av.

I kveld derimot, er det skikkelig vondt. Økte smerter etter blokade er jeg vant til. Jeg gjenkjenner dem og aksepterer dem. Nå er det bare å krysse fingre for at dette var det som skulle til for å endelig starte veien mot et smertefritt liv!

I morgen er det offisiell veiing igjen – nesten så jeg gruer meg like mye som jeg gjorde før i dag. Men bekymringer skal visst ikke tas på forhånd, har jeg lært. Så det blir som det blir, ikke sant?

// Nina

Følg meg gjerne på:

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

(Husk å skru på varsler om du vil få et hint om nye innlegg fra meg).

Instagram: nina_utenfilter