Jeg har haugevis av hemmeligheter. Tro det eller ei.

Det er noe jeg har gått og tenkt på. Og jeg har vært litt usikker på hvordan jeg skal få budskapet formidlet best mulig.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

For, som jeg skrev i dette innlegget i går; jeg ønsker ikke å blogge om smerter, søvnløse netter og dårlig arbeidsevne. Jeg blir ikke bedre av det. Heller dårligere, faktisk.

Jeg tror alle blir dårligere av å fokusere på egne smerter, eget bedritne humør, eller rett og slett kun ved å fokusere på seg selv og kjenne litt ekstra etter.

Ulempen med å fokusere på det som er bra, eller nei, det blir feil, –  jeg prøver på nytt:

Ulempen ved å blogge om det som er bra, er at de som leser det jeg skriver, kun leser det jeg skriver. Naturlig nok.

Når jeg forteller om en tur jeg har gått, et vennelag jeg har kost meg i, eller en herlig helg i båten, så er det fordi det er akkurat dét inntrykket og minnet jeg ønsker skal dominere i mitt liv.

Og “alle” tror dermed at det er sånn livet til’a Ninautenfilter er. – Herlig, morsomt og bekymringsløst.

Sånn er det naturligvis ikke. Ikke hele tiden.

Jeg lar for eksempel være å skrive at jeg tar en smertestillende før tur, at jeg må gå litt krokbøyd og kanskje legge meg nedpå underveis et eller annet sted på turen, og når vi kommer hjem er horisontalen et must for ikke å irritere illsinte nerver mer enn nødvendig. Kanskje én time på sofaen er nok på en god dag, kanskje resten av dagen må til på en dårlig dag.

Skal jeg på fest er det mest mulig hvile i forkant som gjelder. Egentlig vil jeg ikke gå i det hele tatt. Føler meg aldri opplagt til fest. Det er slitsomt å gå med kroniske smerter og å sove dårlig i flere år. Bare det å finne ut what to wear og how to behave i de ulike settingene sliter meg ut på forhånd. Stress øker smertene mine.

Jeg har funnet ut at alkohol demper smerter effektivt, og er jeg heldig, kan jeg få en kjempefin kveld i gode venners lag så lenge jeg har et glass med vin eller bobler tilgjengelig. Enkelte ganger virker ikke alkohol som medisin. Da er det bare å kaste inn håndkleet å komme seg hjem.

Sosialt sett har pandemien vært en gave for meg. Færre eventer og fester, mindre å grue seg til.

Men, og det er et stort MEN:

Det er viktig å sosialisere seg. Samvær med venner og å få nye impulser er viktig for selvfølelsen og for sjela. Så jeg går selv om jeg i utgangspunktet ikke føler at jeg orker. Og med et glass i hånden blir det som regel veldig, veldig hyggelig.

Prisen for å ha det hyggelig betales de påfølgende dagene.

Ikke pga fyllesyke (joda, det hender jeg går på en smell der også), men fordi det ble for mye for kroppen. Kanskje jeg var så dum å danse, kanskje jeg sto for lenge og pratet, eller satt for lenge ved bordet. Da blir det mye ligging på sofaen fordi “alt” gjør vondt. Jeg skriver sjelden om “bivirkningene” av et sosialt lag på bloggen.

Også tur med Katta, da. Båten vår. Én ting er sikkert, mitt legeme i min forfatning er ikke skapt for båtlivet. Om det er bølger mens vi kjører, må jeg legge meg ned i lugaren for å stabilisere ryggen så nervene på en måte jobber med bølgene og ikke mot.

Det er trangt ombord i en båt, mye opp og ned, att og frem når mat skal lages eller det skal ryddes. Ryggen min er ikke glad i det. Jeg har mye smerter når vi er på båttur.

Det går mer smertestillende, jeg får et økende behov for hvile/søvn fordi jeg mobiliserer så mye, og jeg har ikke optimale muligheter til å hvile ryggen når jeg trenger det.

Jeg skriver lite om det ovennevnte, tror jeg.

Bård elsker båtlivet, og når han har det bra, har jeg det bra.

“Når du har en glad mann, slipper du å ha en ny i bakhand”

(Nytt ordtak helt gratis fra meg i dag😉)

Dessuten har jeg jo mulighet til å legge meg i lugaren ved behov. Det er ingen andre som trenger meg når vi er utpå.

Poenget med dette innlegget er å fortelle at selv om det virker som jeg forteller om hele livet mitt, så gjør jeg langtfra det.

Jeg skriver utdrag fra en dag eller om tanker og følelser jeg sitter med der og da.

Denne bloggen er ikke minutt for minutt med Ninautenfilter, selv om det sikkert kan virke sånn for mine kritikere.

(Snakk om å bable mye før jeg kommer til budskapet. Sorry, kjære leser. Jeg har en tendens til å skli litt ut).

Joda, jeg skriver også om de mindre gode dagene. Når jeg er lei meg og syk av savn etter de jeg har mistet, om sorgen over at livet ikke ble som jeg håpet. Men jeg tror jeg som oftest holder en positiv tone. Mest fordi det er bra for meg, men også fordi jeg synes det er hyggeligere å lese en glad blogg fremfor en trist blogg.

Vet ikke om jeg får frem poenget her (antakelig ikke), men jeg tror at folk generelt dømmer bloggere basert på det de leser på bloggen. Og det er  ikke så rart om de ikke kjenner vedkommende ellers.

Men husk da at livet er så mye mer nyansert enn som så. Om jeg skriver at jeg hadde en fantastisk dag i går, så kan det hende at det stemmer, men det kan også hende at sannheten var en ganske annen store deler av dagen.

 

Kanskje jeg krangla med Bård så busta føyk, kanskje hadde jeg syke strålinger ut i beinet som ikke ga seg før langt utpå dagen, og kanskje var jeg bare kjempelei meg fordi jeg følte at livet fløy av gårde uten at jeg fikk være med?

Jeg synes selv at jeg byr på ulike fasetter av mitt liv i denne bloggen, men jeg vil gjerne minne om at mine skriblerier sjelden er en blåkopi av virkeligheten.

De fleste av dere vet vel sikkert det også, dere er jo rimelig oppegående, tror jeg. Likevel vil jeg gjerne si det “høyt” også, for sikkerhets skyld.

Jeg er ikke som du tror, sier overskriften. Eller, det kan godt hende jeg er det. Jeg vet jo ikke hva du tror.

Men, – jeg har mine hemmeligheter. Tro det eller ei.

// Nina