Hei godt folk!

Tusen takk til alle som har sendt meg melding og lurt på om alt er bra med meg siden jeg ikke har blogget på så lenge!

Først vil jeg bare si at det er rare dager nå, egentlig helt surrealistisk at vi som er så vant til forutsigbarhet og trygghet plutselig ikke aner hva fremtiden vil bringe og hvor lenge vi må leve uten all den sosiale kontakten vi er vant til å ha med venner og familie.

Helgen før “alt” braket løs var jeg på jentetur til Uvdal, – den helgen er jeg så glad for at jeg fikk med meg! Nydelig vær, mye latter, vin og god stemning med åtte andre fine og hjertegode venninner. Gode minner jeg koser meg med nå.

Så rart det enn høres, så har dette viruset også bragt mye positivt med seg. Vi bryr oss mer om hverandre, vi får mer familietid med våre aller nærmeste, vi får tid til å senke skuldrene, rydde i skuffer og skap og lese mer, vi går mer på tur, og jeg tror ikke det bare er jeg som tenker at vi her i gode, gamle Norge tross alt har trukket lykkeloddet når vi ser at myndighetene har mulighet til å hjelpe til med krisepakker for alle de tusenvis som blir rammet økonomisk av dette. Det er mange land som ikke er i nærheten av å kunne tilby liknende tiltak.

Samtidig vet jeg også at det er veldig, veldig mange som har fått langt mindre fritid, en enda mer stressende hverdag der logistikken ikke helt går opp i opp fordi de jobber i samfunnskritiske posisjoner. Det er mange som er usikre på fremtiden; Hvordan skal jeg få betalt regningene mine? Har jeg en jobb når alt dette er over?

Og så tenker jeg mye på barna som vokser opp i utrygge hjem. De barna som har mistet fristedet sitt, på skolen eller i barnehagen. Jeg håper ikke disse blir glemt. At det settes inn ressurser for å følge opp disse fortsatt. Og at de som ikke allerede er fanget opp i noe system, vil bli sett av naboen som videre kan melde fra til helsetjenesten. Varsle heller én gang for mye enn ikke i det hele tatt. Alle barn fortjener å bli sett.

Det er også en potensielt gedigen katastrofe som kan utspille seg i alle flyktningleirene om viruset ikke lar seg overvinne, – tanken på det får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Jeg frykter for hva som kan komme for disse menneskene som overhodet ikke har noe annet sted å reise til, som ikke har rent vann, og som ikke har et helsevesen som kan ta seg av dem om pandemien skulle bryte ut i full skala…

Jeg trengte en pause fra bloggingen, men hadde ikke tenkt at den skulle bli så lang. Å blogge om meg og mitt har føltes veldig lite viktig når hele verden er i krise. Jeg har sett på nyheter, hørt på radio og lest nettaviser nesten døgnet rundt. Akkurat som deg.

Samtidig har jeg forsøkt å leve livet som jeg alltid har gjort. Å holde på en så normal hverdag som mulig har vært viktig. Jeg legger meg og står opp til omtrent samme tid hver dag. Forskjellen på mine dager nå og før koronaviruset, er at jeg ikke besøker mamma på sykehjemmet lenger. Er det lov å si at det har vært litt deilig å ikke få lov? Å besøke en mamma som jeg egentlig mistet for mange år siden, som er så langt unna den mammaen jeg helst vil beholde minnene om fra tiden før Alzheimer, er mer en plikt enn en glede. Så dette har vært en litt kjærkommen pause. Jeg vet at hun har det fint på sykehjemmet. Pappa og jeg ringer av og til, og intet nytt er godt nytt. Det er stabil og god bemanning på sykehjemmet, og da jeg spurte en av pleierne om de merket en endring på beboerne nå som det ikke er besøkende der, at det er flere uker siden de så familien sin, så svarte hun at hun ikke hadde merket noe som helst på dem. Der går dagene som de alltid har gjort, og en pandemi er en like fjern tanke for de demente som hyttepåske er for oss.

Jeg ser ikke pappa like ofte lenger heller. Vi prates på telefonen flere ganger om dagen, jeg drar noen dager i uka ned med litt ordentlig middag, men tror det er lurt å holde så god avstand som mulig da man ikke kan vite om man plutselig er bærer av smitte, og det vil pappa tåle dårlig. Men en kaffe på terrassen på god avstand er hyggelig, så ja takk, litt sol og vindstille bestilles til helgen!

Julie har bodd her hos oss på permanent basis siden nyttår, og nå kommer jeg til det jeg faktisk synes er noe av det beste med pandemien. Før 12.mars var det farting hit og dit, alltid venner som skulle besøkes, alltid en fest eller en bursdag, jobb og trening flere dager i uka osv osv. Vi så henne nesten ikke selv om hun bodde her. Nå er det andre boller, og det er ultrafint! Å få en så fin gevinst ut av dette skal jeg aldri glemme. Å få en tenåring til å roe ned og ta seg tid til samtaler er ingen selvfølge, så å få lov til å være en større del av livet til en tenåring er en bonus jeg kjenner jeg er veldig glad for i disse tider.

Bård er heldigvis fortsatt i jobb, og han drar til kontoret hver dag. Der er det nesten ingen andre, og de som er der, har mange meters avstand mellom seg, så foreløpig foretrekker han på sitte der med større og flere skjermer å jobbe på. Og det må jeg si jeg er glad for. Ja visst elsker jeg mannen min, men noen timers avstand hver dag er fint og sunt. Så all kudos til dere som sitter hjemme med gubbe og unger dagen lang og som fremdeles holder ut med hverandre. Ta én dag av gangen og pust med magen:)

Jeg holder fortsatt på med min nye livsstil. Kjenner at det er litt vanskeligere nå. Tanker som “nå i disse spesielle tider kan jeg like så godt spise en sjokolade eller en vaffel” kommer oftere nå enn før korona. (Utrolig kjekt å kunne skylde på koronaviruset for alt som skjer). Men de aller fleste dagene går som planlagt, heldigvis. Jeg er langt unna å falle tilbake til gamle synder med småspising og snoking i skapene.

På søndag lanserte vår lokale kafé bye & bekk en høykarbodiett bestående av kanelsnurrer, vaniljeboller med solbær og sjokoladecroissanter som de tilbød deg å kjøre ut til folket. Jeg er opptatt av å støtte våre lokale bedrifter når jeg kan, og tenkte at resten av familien sikkert ville sette pris på litt ekstra godt til kaffen på søndag.

Altså… HVEM i all verden kan motstå noe sånt? Jeg er ikke noe overmenneske, heller. Ja, jeg lurte meg selv noe så inn i granskauen da jeg trodde jeg bare skulle sitte med en gulrot i hånden og fryde meg over at de andre koste seg så innmari med fersk bakst som både luktet og så himmelsk ut. Det ble en kvart kanelsnurr og en bit av vaniljebolla. Og jeg fikk IKKE bolleskam! Bare så det er sagt.

Det var dessuten vaffeldagen på onsdag. I disse tider må vi lage små lommer av fine øyeblikk, og da “alle” andre lagde vafler, så kunne ikke vi være dårligere. En koselig kveld med vafler, te, stearinlys og prat rundt spisebordet. Ja, jeg spiste tre hjerter med syltetøy uten sukker. Nydelig!

Likevel, – jeg har tatt av nøyaktig 11 kilo siden 8.januar. Jeg føler jeg har kontroll på ny livsstil, selv om disse tidene er litt mer utfordrende, så prøver jeg å tenke litt mer langsiktig. Og jeg vil fortsatt ned noen kilo til, selv om jeg ikke helt vet hvor mange. Så enn så lenge står jeg på videre, føler ikke jeg savner noe som helst, og selv om jeg burde ha avstått fra både boller og vafler, så var det MITT valg, og jeg lever godt med det. Kunsten er å ikke fortsette i samme leia, det blir lenge til neste gang. Vi har fortsatt mye vaffelrøre igjen, den overlater jeg glatt til de andre i husstanden.

Neste fredag skulle jeg ha reist til Praha med kjæresten. Som jeg hadde sett frem til det! Palmehelgen og tidlig vår i en av Europas vakreste byer hadde vært helt fantastisk. Påskedager på setra i påskesol blir heller ikke noe av. Det er trist, men jeg har ingen problemer med å akseptere det. Dette er tiden for å ta ansvar sammen. Vi må alle bidra, og det gjør vi aller best ved å holde oss hjemme.

Derfor er det hårreisende at selv etter forbudet mot å dra på hytta kom, så er det LIKEVEL folk som bestiller rom på hotellet som ligger i hyttekommunen for å kunne være på hytta på dagtid og sove på hotellet på natta. Hva er det de IKKE har forstått? Kommunene vil ikke ha flere innbyggere enn de allerede har i disse tider. Tror du at å sove på hotell er noe bedre enn å sove på hytta? At belastningen på kommunehelsetjenesten blir mindre om du blir syk på hotell og ikke på hytta? Jeg er helt sjokkert over enkelte individers evne til å tenke først meg selv og så meg selv, selv etter flere uker med oppfordring om å bidra i dugnaden og å ta en for laget. BLI HJEMME!!!

Så midt oppi denne absurde og rare hverdagen kloden vår nå opplever, så har jeg det personlig veldig fint om dagen. Innimellom lager også jeg meg bekymringsfulle tanker, og jeg er redd for at venner og bekjente som er i risikogruppen skal bli smittet, men disse tankene kan ikke få for mye plass. Jeg tenker at det viktigste vi ALLE nå kan gjøre er å følge alle råd og gjøre så godt vi kan. Ta vare på deg selv og dine og lag deg selv gylne øyeblikk.

God helg <3

// Nina 

Jeg blir hoppende glad om du vil følge meg:

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

(Husk å skru på varsler om du vil få et hint om nye innlegg fra meg).

Hei og hopp!

Det har absolutt ikke vært meningen å vente sååå lenge med et nytt blogginnlegg, det har bare blitt sånn, rett og slett.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Ikke at dagene har vært travle, akkurat. Faktisk har jeg hatt et hav av tid. Jeg var gressenke i helgen. Julie tilbragte lørdagskvelden i sofakroken med meg. Mor, datter og Netflix-bonanza. Kjempekos! Ikke så ofte det skjer lenger, – digger å ha tid sammen med den fine jenta mi som straks er for voksen å regne.

Hun jobber ved siden av skolen, og i dag fikk hun en telefon fra sjefen som kunne fortelle at en ung kollega av henne er lagt inn på Ullevål med mistanke om Koronaviruset. Han er tungpustet og syk.

Litt i villrede hvordan vi skal opptre nå. Han har jo ikke testet positivt enda, så da blir det vel vel overilt å isolere oss?

Vi får ha is i magen og vente på resultatet. Vaske hender ofte og kanskje ikke ha altfor mye nærkontakt med andre mens vi venter. Om Julie har blitt smittet, er det kanskje sannsynlig at vi her hjemme også er det.

Jeg synes det er litt guffent med dette viruset vi vet så lite om. Jeg er ikke engstelig for å bli syk, men jeg ser jo konsekvensene klart om dette blir en pandemi. Samfunnet vårt og næringslivet blir hardt rammet, – jeg håper at verden klarer å få kontroll på dette.

Det er torsdag og veiedag! Mulig jeg burde leve (og spise) som om hver dag var min siste pga viruset, men jeg har ikke mistet helt fatninga enda, og kjører videre med “Spis deg fri”-metoden. Null sukker, null mel.

Må dog tilstå at jeg spiste 20 gram popcorn på lørdag. Det gikk ikke så gæærnt selv med den utskeielsen:

I dag viste vekta at jeg har tatt av ytterligere 800 gram den siste uka. Nå totalt 9 kg!

Helt rått!

Jeg er kjempefornøyd med egen innsats, og ser i speilet at ansiktet har blitt mindre. Eller er det hjernen som har skrumpet?

På lørdag var jeg ute og gikk tur på kyststien her i Asker. En tur jeg fortsatt kjenner på kroppen. Ekstra vondt og litt mer sliten pga det. Men som sagt tidligere, – det gjør så godt for sjela.

De siste par dagene har det vært kaldt og uggent ute. Da er det bare å bringe våren inn.

Denne ventetiden på våren er litt magisk, synes jeg. Forventninger om varmere dager og at naturen våkner til liv, – det gir positive vibber.

Ønsker dere fortsatt fine vinterdager!

Husk å vaske hender ofte, og IKKE ring 113!

// Nina

Torsdag og veiedag, allerede!

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Dagene bare flyr, – jeg synes ikke det er lenge siden jeg giftet meg for første gang. Eller for andre gang, for den saks skyld.

Det er 3,5 år siden jeg giftet meg for tredje gang. Det føles som det var i går, det også, gitt!

Sånn går nu dagan. Gift, skilt, gift, skilt, gift. Det holder nå. Må lære meg nye metoder for tidsregning. Kan ikke holde på sånn!

Skjønner ikke helt hvor de tankene kom fra, forresten. Noen ganger bare popper det opp setninger fra ingensteds som finner sin plass på papiret. Bla, bla, bla…

Rart, det der. Jeg setter meg ned for å skrive uten å ane hva jeg skal skrive om, og så bare er tankene der, plutselig.

Dagen i dag har vært en stor kontrast til gårsdagen, regn og vind. Kroppen betaler for turen i går i form av mer vondt, – men igjen føler jeg det var verdt det. Jeg elsker dager ute i fint vær!

Ny livsstil, ja! Det er jo derfor jeg skriver på bloggen på torsdager.

Det er litt vanskeligere om dagen. Jeg har ikke skeiet ut en éneste gang siden 7.januar. Inntil i dag. Jeg røyk på en smell. Fant tre lakriskarameller. Jeg var sulten. Før jeg visste ordet av det, hadde alle tre funnet veien inn i munnen og ned i magen. Frydefulle munnfuller. Det verste (eller beste?) er at jeg ikke skammer meg en gang. Det skjedde, ferdig med det.

Kan ikke tenke at alt er ødelagt, for det er det jo ikke. Jeg må bare ta én dag av gangen. Eller det kan hende jeg må ta et kvarter om gangen akkurat nå. Kjenner at motivasjonen er litt dalende om dagen. Trenger å jobbe litt med hodet, få riktig fokus og ikke la Sabotøren forsøke å ødelegge for meg.

Jeg vet noe av årsaken til litt sviktende motivasjon, – det er fordi jeg har vært dårligere til å lage spennende mat i det siste. Jeg har heller ikke spist nok. Så nå må jeg ta grep, bli flinkere til å lage smakfulle måltider og planlegge bedre.

Kjenner ikke så mange andre som elsker sardiner like mye som meg. Jeg digg digger det! Det gjorde mamma også. Håper ikke sardiner er årsaken til Alzheimer ;-p

Hørte forresten på nyhetene nå at ekteparet Moser ved NTNU i Trondheim har mottatt mange millioner fra en stiftelse for å få fortgang i forskningen på årsaken til Alzheimer. Det er et kjempeviktig område å forske på, det blir flere og flere eldre her i landet, og flere og flere får demens. Om gåten Alzheimer hadde blitt løst, ville kanskje ikke så mange bli rammet av den forferdelige sykdommen. Jeg ønsker the Moser’s lykke til!

Avsporing igjen…

Vekta, da? Joda, – den går sakte men sikkert nedover.

Resultat siden forrige uke:

– 0,6 kg.

Totalt: – 8,2 kg. på 6 uker.

Jeg kjenner det på klærne. Det føles godt. Må tviholde på godfølelsen av å være underveis, se for meg målet der i det fjerne. Og med tanke på hvor fort tida går, så er jo målet slett ikke langt unna. I can do it!

// Nina 

Følg meg gjerne på:

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

(Husk å skru på varsler om du vil få et hint om nye innlegg fra meg).

Hei på dere!

Da har 5 uker med ny livsstil uten sukker og mel gått unna som en virvelvind!

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Jeg har ikke blogget siden søndag, og det skyldes rett og slett sykdom i heimen.

På mandag hadde jeg bursdag. Hurra! Fjorårets feiring ble ganske traurig, jeg husker den egentlig ikke. Søsteren min døde dagen før, og broren min hadde dødd knappe 4 uker før det (du kan lese om dette HER) , så ikke rart at bursdagen var tåkelagt.

Etter å ha tilbrakt hele sist helg i Bergen med feber, hoste og muskelvondt, jeg var ikke utenfor leiligheten mens jeg var der, våknet jeg også opp ganske slapp og utafor på bursdagen min. Jeg hadde invitert familien på middag, men skjønte vel ikke helt hvordan jeg skulle kunne gjennomføre etter nok en natt med hoste og diverse innvoller spredd utover (føltes det som). Men formen steg utover dagen, familien kom på middag laget av Bård. En koselig stund, ble det!

Noen venninner hadde i løpet av dagen sagt at de ville komme innom en tur på kvelden, og i og med at formen ble bedre, slang jeg i hop en kake laget av søtpotet, bananer, epler, linfrø, mandelmelk, kanel, nellik, valnøtter og pekannøtter. Servert sammen med frukt og bær ble den knallgod, om jeg må si det selv! Gøy å oppdage sukker- og melfrie godsaker som er vel så godt som mye annen bakst! Venninnene mine ble veldig positivt overrasket også, – gøy!

Alt i alt ble årets bursdag sååå mye bedre enn jeg hadde forestilt meg, – jeg føler meg heldig!

Da tirsdagen opprant, merket jeg at boosten en bursdagsfeiring gir (det er fortsatt greit å bli et år eldre), bare var forbigående.

Våknet opp ved siden av en gubbelure som hadde blitt smittet av konemor, så plutselig var vi to som hanglet hjemme. Bård var hakket dårligere enn meg med høy feber og forkjølelse i tillegg til muskelvondt og kraftig hosting. Ulempen hans er selvfølgelig også at han er mann…

Gud bevare meg vel, – at to voksne går hjemme sammen er ikke bra. Når den ene slutter å hoste, begynner den andre. Jeg blir smårar av å ha han “strødd” rundt i huset på dagtid, er vant til å være alene, jeg.

I går ettermiddag følte jeg meg frisk nok til å se eldste barnebarnet på hockeytrening i Askerhallen. Det var fint❤

I dag rømte jeg både fra huset og fra gubben, så godt som frisk igjen. Sola skinte, kaffe med venninne og besøk hos mamma. Bilen fikk seg en vask. Og så kom nye salongbord i hus. Siden vi skal flytte i leilighet må vi ha litt nettere møbler, og jeg ble veldig, veldig fornøyd med disse fra Ask i Heggedal!

Fint, eller hur?

Og så var det oppdatering på min vei til et lettere liv, da. Fortsatt går det kjempefint, – utfordringen er å spise nok mat. Jeg blir veldig fort mett nå som magesekken har blitt mindre, og ikke blir jeg spesielt sulten om jeg går lenge uten mat heller.

Men jeg er obs på dette, og passer på å spise jevnt og trutt tre ganger om dagen, og jeg veier maten så jeg er sikker på at jeg får i meg all næringen fra proteiner, karbohydrater og fett som kroppen trenger hver dag.

Resultat siden forrige uke:

– 1,0 kg.

Totalt: – 7,6 kg. på 5 uker.

Hurra!

Jeg vandrer videre på min nye vei, og fryder meg over bedre mage, bedre søvn og gamle klær som passer igjen. Diggeste følelsen, altså!

Glad torsdag, folkens!

// Nina

Det har vært en del (mildt sagt) debatt om influenseres påvirkningskraft i det siste, og især blusset debatten opp i forbindelse med Vixen-kåringene sist fredag.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Og det har jo gjort at jeg også har tenkt litt på dette. Jeg ser ikke på meg selv som en influenser, – jeg skriver jo bare om livet mitt, sorger og gleder, og nå de siste ukene, om min egen omlegging av livsstil.

Jeg har en meget begrenset leserskare i forhold til toppbloggerne. Å blogge er helt nytt for meg. Jeg har tenkt at jeg gjør det samme som jeg alltid har gjort på Facebook, skriver om ting som for meg er viktig i mitt liv, er åpen om meg selv til folk som kjenner meg på et eller annet vis. Nå har imidlertid det endret seg litt, i og med at jeg deler min hverdag på blogg.no der Hvermansen har full tilgang om de klikker seg inn og leser.

Før jeg selv begynte å blogge i oktober 2019, hadde jeg knapt lest en blogg før. Jeg hadde selvfølgelig hørt om Sophie Elise, men bortsett fra det, var de fleste bloggerene som ligger på topp fullstendig ukjente for meg.

Likevel da, så skjønner jeg nå at det er uhorvelig mange som leser blogginnlegg hver eneste dag, kanskje aller mest ungdommer og unge voksne. At tusenvis av dem klikker seg inn for å lese om Isabel Raads glansbilde-liv i sus og dus er for meg ganske rart (men så er jo jeg bare en gammel kjerring, så hva vet vel jeg), og dessverre tror de jo (ungdommen) også at livet hennes må være helt perfekt når hun ser så vakker ut og lykkes så godt som hun gjør.

Vi som har levd en stund vet at det ikke er helt sånn. Alle har vi våre problemer og utfordringer i hverdagen, de løses sjelden med dyre klær og vesker, luksusreiser og partyparty med de kuleste folka.

Mine lesere er stort sett godt voksne mennesker som meg selv. Jeg tror det er svært få unge som leser bloggen min fast, så jeg tror jeg er innafor med mine tanker rundt dette med vektnedgang og egen helse, og jeg håper virkelig ikke at jeg påvirker noen i feil retning med tanke på dette.

Mitt fokus er ikke å bli den baben hvor lavest mulig vekt er målet. Fokuset ligger på å bli kvitt sukkertrangen min og å spise mer av de riktige tingene oftere enn av de dårligere. Ved å gjøre det, vil jeg som overvektig, gå ned i vekt og få en sunnere helse og forebygge livsstilssykdommer.

Så om jeg ikke ser på meg selv som influenser, så ser jeg at kanskje noen kan bli påvirket av det jeg skriver, men jeg håper jo at flere blir inspirert heller enn trigget til å starte med en usunn vektnedgang.

Jeg har skrevet at målet mitt er minus 15 kg innen påske. Det tallet er tatt litt ut av løse lufta, men ikke bare det, for jeg vet at jeg er (var) minst 15 kg for tung. Så selvom jeg uttrykker at en spesiell vekt ikke er målet, så er målet å komme meg ned på en vekt som er helsemessig forsvarlig, dere vet BMI, fettprosent og det der. Men mest av alt ønsker jeg å komme inn i en kropp jeg føler meg vel i, og altså ikke være en skinny rabbit.

Når DET er sagt, så vil jeg nok fortsette å blogge om prosessen, for jeg mener at å kutte sukker og mel er smart, og smarte råd skal man ikke spare på, tenker jeg.

Siden forrige oppdatering kan jeg melde om minus 1,7 kg, totalt nå på 4 uker: 6,6 kg.

Det er jeg sabla fornøyd med! Føler meg i fin form og spiser masse god mat hver eneste dag!

Innimellom livsstilsendring-blogging kommer jeg til å fortsette å skrive om livet i sin enkelhet, for det er dét livet mitt er. Et enkelt, vanlig liv med opp- og nedturer, gode opplevelser, tanker og meninger om litt av alt.

Tusen takk for at dere følger meg, – jeg streber ikke etter klikk, tjener ikke ei krone på dette, men når jeg først har begynt å skrible litt her, så er det jo hyggelig å vite at noen synes det er litt koselig å lese det 🙂

// Nina 

Follow my blog with Bloglovin

Alternativt kan du like og følge siden min på Facebook også:

https://www.facebook.com/ninautenfilter

Hei på deg!

Har hatt skrivetørke i et par dager, jeg! Kan ikke bare blogge for å blogge, heller, liksom.

Men nå tar jeg meg selv i å plutselig sitte og skrible litt. Får se om det blir noe innlegg ut av det til slutt.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Denne bloggingen skal være lystbetont, jeg må føle at jeg har noe å meddele før jeg poster noe. De siste par dagene har vært litt leie. Skituren på lørdag som gikk så bra underveis, var kanskje ikke så smart når det kom til stykket, – har hatt ekstra vondt etterpå. Samtidig tenker jeg at jeg rett og slett må ut og bevege meg innimellom, selv om det betyr mer smerter i etterkant. Å være ute i naturen gir sjelelig påfyll som gjør meg så godt, – å gi opp det ville vært rene sorgen. Så joda, konklusjonen er at det var verdt det. Lever lenge på den fantastiske dagen i Valdres!

I dag har jeg vært på bye & bekk og spist lunsj med en god venninne. Ultrakoselig å skravle med henne igjen, – altfor lenge siden sist. Bye & bekk serverte den diggeste lunsjen jeg har spist på lenge; Pokebowl med salmalaks, quinoa, avocado- og mangosalat og chilimajones. Nam nam, altså! Sunt, og heeelt nydelig! Er du i nærheten av Heggedal i Asker, – ta turen og nyt!

Etter lunsj gikk vi innom Ask en tur. Elsker den butikken, så mye fint interiør og mye inspirasjon å finne. Med splitter ny leilighet i vente kribler det i kjøpelysten på interiørfronten, men drømmer er billigere enn å handle, så i dag kom jeg tomhendt ut igjen (halleluja!). For en gang skyld skal jeg ikke handle på impuls, men heller tenke litt mer på hva vi virkelig trenger når vi overtar leiligheten om 10-12 måneder. Lamper og lyssetting kommer til å koste litt, tenker jeg. Her må det spares om drømmer og ønsker skal bli oppfylt!

Ellers er jeg still going strong med ny livsstil. Den siste uka har jeg cravet litt mer enn de første tre ukene, har nok spist litt for lite. Har likevel styrt unna alle fristelser! Jeg gjemte meg ikke i kjøleskapet og smugspiste is😅

Offisiell veiing i morgen. Har jo et mål om minus 15 til påske, men vil gjerne presisere at det ikke er antall kilo som er målet, men heller prosessen mot en sunnere livsstil. Om jeg klarer å legge vekk dårlige uvaner, kommer gevinsten av seg selv. Å veie minst mulig er ikke så viktig bare kroppen har det bra på vei inn mot alderdommen. Å forebygge livsstilssykdommer er greia. Så håper jeg at jeg denne gangen har funnet en metode jeg kan leve med på lang sikt. Hvor vanskelig kan det være, da? Misunner alle dere der ute som aldri strever spesielt med vekta, altså! Skulle gjerne fått litt av hjernemassen deres,  for det er vel der løsningen på gåten sitter, ikke sant?

Jaja, litt intetsigende småsludder en onsdag er vel greit nok. Jeg publiserer og håper at noen titter innom og slår i hjel litt tid sammen med meg 🙂

Ha en fin kveld!

// Nina 

P.S. Det finnes visst et nettsted, Bloglovin’, der man kan gå inn og følge blogger man ønsker å lese, alle samlet på én plattform, så jeg har registrert min der. Gå gjerne inn og få oppdateringer om når jeg og andre bloggere du liker å lese skriver nye innlegg:

Follow my blog with Bloglovin

Alternativt kan du like og følge siden min på Facebook også:

https://www.facebook.com/ninautenfilter

Så sitter man her, da. Deilig januarsol skinner inn på det støvete tastaturet (gjennom vinduer som definitivt ikke skinner), Julie fikser seg frokost på kjøkkenet (all den tid man kan kalle det frokost klokka tolv), og Bård er ute på joggetur (han er nesten irriterende flink til å trene om dagen).

Radiomannen pludrer i bakgrunnen om håndball, Grand Prix og andre, egentlig uviktige ting. Akkurat som meg. Det er ikke de store, viktige spørsmålene her i verden som preger tankespinnet mitt i dag. Mer sånn “å for en skikkelig fin dag, jeg har lyst til å bare kose meg i dag-dag”.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Og da tenker jeg ikke på mat, i hvert fall ikke sånne usunne greier. Det er så befriende å merke at suget etter sukker er helt fraværende etter 11 dager uten sukker og mel. Det gikk ganske fort å bli kvitt søtsuget, faktisk. De første dagene var det selvfølgelig motivasjonen som var støttespiller nummer én, og den spiller helt sikkert inn nå også, men nå er det også velværet jeg kjenner i kroppen etter å kun ha spist rene råvarer uten tilsetningsstoffer som også hjelper meg på veien videre.

Jeg føler meg aldri oppblåst, ringene mine (på fingrene, altså) sitter løst, buksene begynner å slenge (ok, de sitter mindre stramt, da), jeg sover godt, humøret er lettere, og jeg går ikke rundt og fyser overhodet. Nå vet jeg at jeg skal spise mine tre måltider hver dag. Punktum. Ikke noe å lure på liksom.

En annen “bivirkning” av min nye livsstil; Vi kaster mye mindre mat. Vi har aldri hatt så enormt mye grønnsaker i kjøleskapet før, eller jo, det har vi hatt, men forskjellen nå er at det blir SPIST. Det rekker ikke å bli gammelt og uspiselig der det ligger. Nå brukes det mengder hver dag, – og det smaker dødsgodt!

Før, når kroppen var infisert med sukker og mel, smakte ikke grønnsakene like digg. Favoritten min nå er spirer. Det er så digg til pålegget på proteinrundstykkene mine og i salaten til lunsj og/eller middag. At de små sædcellene (det er jo det det ser ut som) kan smake så mye, er jo helt ubegripelig. Men det gjør de, altså.

Savner overhodet ikke brød når disse proteinrundstykkene er så gode. Kjapt og enkelt å lage!

Noe av det beste med Spis deg fri-metoden er at frukt er innafor. Riktignok kun som følge til frokost og lunsj, men det er jo også en erfaring, å ikke spise mellom måltidene. Funker prima!

Jeg går og tenker på å skrive et innlegg om dagen, et som jeg har tenkt å skrive en lang stund, men det er et vanskelig og personlig tema, så jeg kjenner jeg kvier meg hele tiden. Imidlertid tror jeg at det nærmer seg, at jeg begynner å bli klar. Utfordringen blir å ikke skrive for langt, men likevel uttrykke meg tydelig. Jeg har helt klart et forbedringspotensiale!

Ha en finfin søndag, folkens!

// Nina

God dag, godt folk!

Jeg må for det første bare si, – dette opplegget med å kutte ut sukker og mel har virkelig gått helt smertefritt hittil.

Jeg hadde oppriktig trodd at jeg skulle bli sur, hissig og trist. Og i hvert fall at jeg skulle få hodepine, gå og fyse på noe og nesten dø av sult med bare tre måltider pr.dag.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Ingen av mine bekymringer har blitt noe av! Jeg må innrømme at jeg har forsøkt å drøye middagen så lenge som mulig, for jeg har tenkt at det ville bli vanskelig å ikke spise noe som helst mellom middag og frokost neste dag.

Men i går spiste vi middag kl.17:00, og jeg var mett hele kvelden. Tok en kopp te, drakk den ikke opp en gang. Savnet ingenting. Magisk deilig å ikke crave på noe!

Det eneste ankepunktet, som nevnt tidligere, er at det av og til blir litt vel mye grønnsaker. Spesielt om de er wokede eller kokte. Da liker jeg bedre å spise dem rå, eller så velger jeg heller en salat.

Her om dagen var det bare meg til middag, og da var jeg ikke sen om å bruke kikerter som proteinkilde og mikse sammen en skikkelig digg salat med en deilig vinaigrette bestående av olivenolje, eplecidereddik, hvitløk, chili, spisskummen, litt salt og pepper. Yummy! Jeg simpelthen elsker kikerter og linser! Vet ikke om resten av familien synes det er et fullverdig måltid, men for meg er det så absolutt det, og i høyeste grad ernæringsmessig også.

Så når vi er flere rundt bordet går det i kylling, kjøtt, fiskekaker, scampi, suppe og rød eller hvit fisk. Altså helt normal middagsmat som alle andre spiser. Ikke noe hokus pokus. Veldig enkelt og greit.

Er klar over at jeg er i første fase fortsatt, – jeg er supermotivert. Det er meningen at jeg skal leve uten sukker og mel for resten av min levetid, og det er ingen skremmende tanke i det hele tatt. Ja visst kan det hende at det vil komme unntak. Som datteren min sa: “Du kan for eksempel ikke la være å spise bryllupskake i din egen datters bryllup”?

Jo,- det kan jeg. De blir jo gift uansett om jeg spiser den kaken eller ei, og jeg tror faktisk ingen legger merke til om jeg tar en bit av den eller ikke. Og OM de ser det? So what? Det er MITT valg, MIN kropp.

Det er sikkert ikke så farlig om jeg spiser et kakestykke heller, men siden det ikke er bestemt dato for bryllupet enda engang, så er det fint lite å bruke energi på nå, kjenner jeg.

Én dag av gangen!

Fin leveregel!

Hvor mye har jeg tatt av etter én uke uten å sulte meg?

2,7 kg.

Jeg har tatt av mer den første uka på andre dietter, men da har jeg vært både sulten og fysen. Dette føles veldig riktig! Fokuset nå er heller ikke hva tallet på vekta sier. Jeg veier meg ikke hver dag, en gang. Tidligere spratt jeg oppå den vekta flere ganger om dagen. Mye mer avslappet forhold til det nå. Jeg er på vei mot en sunn livsstil hvor jeg forebygger Alzheimer, diabetes 2, hjerte- og karsykdommer, fettlever og andre dødelige sykdommer. Det er verdt en klapp på skuldra og applaus i stua for meg selv!

Kroppen kjennes mer i balanse, jeg tror til og med jeg er mindre hissig. Slimhinnene er kjempefine. Men idet jeg skrev det, så kom jeg på at jeg står på penicillin, og da får man (ihvertfall virker det sånn på meg) naturlig smurning av slimhinnene. Kan jo ikke stå på penicillin til evig tid, så intimgeleen kommer nok til sin rett ganske snart! (Men om endret kosthold har permanent virkning på slimhinnene, så får dere nok høre det. Jeg lover).

Ha en glad dag!

// Nina

Følg meg gjerne på:

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

(Husk å skru på varsler)

Instagram: nina_utenfilter