I dag lå det et brev til meg i postkassen. Det var rosa – på selveste Kjærlighetsdagen.

Riktignok så det litt formelt ut, siden det ikke var håndskrift, men jeg var likevel spent da jeg tok det med inn.

Annonsørinnhold

Dette er årets fineste sommerkjoler

Tok meg god tid. Kokte meg en kopp te og tenkte det var en koselig overraskelse, kanskje?

Ikke for det, Bård har ikke for vane å være altfor oppfinnsom på den romantiske fronten, så jeg skjønner ikke helt hvor de sommerfuglene kom fra.

Men jeg åpnet konvolutten pent, og brettet ut det rosa papiret. Det lå ingen roseblader inni der… I stedet sank hjertet litt da jeg så hvem det var fra:

GYNEKOLOGEN!

Gynekologen som slet en halvtime med å få ut en fastgrodd spiral sist jeg var der. Hun måtte tilkalle kollegaen sin for å få det til. De røsket og rev, pustet og peste, det kjentes ut som alt av livmødre og eggstokker skulle ut der jeg lå med sprikende ben, gråt og blødde. “Vi prøver en siste gang, hvis ikke det går blir det narkose på sykehus i stedet”, peste gynekologen med sammenbitte tenner. De klarte det den siste gangen. Og ut kom det en bitteliten hormonspiral på noen få gram. Jeg rakk aldri å se kjønnet.

Denne innkallelsen på rosa papir fremkalte en dose dårlige minner, gitt!

Trøsten er at det bare er en vanlig rutinekontroll med celleprøver. En sikkerhet og forsikring om at alt står bra til.

Jeg er ikke overbegeistret over å gå til gynekologen. Å kle av seg og legge seg ned i den stolen med beina i bøyler, blottlagt i et grelt lys, det finnes mange ting som er kulere enn det. Men det er bare akkurat der og da. Når jeg først har lagt meg ned og gynekologen står og vurderer og sier ” du har et vakkert underliv”, så slapper jeg av og tenker at jeg er glad jeg gikk.

Nå har jeg hørt at hun sier det om “alles” underliv, men det later jeg som jeg aldri har hørt. Liker å leve i trua om at jeg duger. Jeg har jo født tre barn – det er klart det er vakkert!

Ønsker alle kvinns en vaginal aften og en oppfordring om å bestille en kontrolltime. Det går helst bra! #Sjekkdeg

// Nina 

Jeg har ingen Valentin som dukker opp den 14.februar hvert eneste år. Én som kommer med roser, hotellopphold og små diamanter, én som disker opp med den mest romantiske middagen kun iført tangatruse og six-pack.

Men jeg har mannen min, og det er en million ganger bedre enn en Valentin som dukker opp som troll av eske én gang i året.

Mannen min kommer stadig med blomster, hele året gjennom, han kjører meg trygt opp til det vakreste sted på jord, setra, mange ganger i året. Han lager til stadighet gode hverdagsmiddager, gjerne iført jeans og t-skjorte. Han trener flere ganger i uka og har en sunn og flott kropp. Han lager kaffe til meg om morgenen, han ordner opp i alle praktiske problemer som dukker opp i et hus. Han støtter og trøster. Han stiller opp for egne barn og mine barn og for pappaen min. Han hisser seg aldri opp. Han er tålmodigheten selv. Rolig, reflektert og klok. Han er så stabil at jeg aldri trenger å lure på hvilket mood han er i. Jeg vet hvor jeg har han hundre prosent. Han heter Bård. Ikke Valentin.

Jeg har ofte fått blomster på Valentinsdagen, men ikke hvert år, tror jeg. Vi er begge skjønt enige om at å vise hverandre kjærlighet hele året igjennom er langt viktigere enn handelstandens forsøk på å hype opp kjøpelysten hos oss og få oss til å tro at roser og gaver på kjærlighetsdagen er det eneste riktige å gjøre, og stakkars dem som ikke har sin egen Valentin.

Ikke vær lei deg om du ikke får roser i dag. Det er ikke så viktig, skjønner du. Noen i livet ditt elsker deg likevel. Noen bryr seg om deg. Noen tenker på deg. Vissheten om dét, er det som betyr noe. Ikke de jævla blomstene.

Og til deg som er ensom, som blir deppa av dager som dette, som savner en kjæreste; Ring en venn, gjør noe hyggelig for deg selv. Kjøp en bunt deilige tulipaner og se en skrekkfilm, alt annet enn en romantisk suppefilm. I morgen er en ny dag, og denne dagen er historie.

God fredag!

// Nina

Følg meg gjerne på:

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

(Husk å skru på varsler om du vil få et hint om nye innlegg fra meg)

Hei på dere!

Da har 5 uker med ny livsstil uten sukker og mel gått unna som en virvelvind!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg har ikke blogget siden søndag, og det skyldes rett og slett sykdom i heimen.

På mandag hadde jeg bursdag. Hurra! Fjorårets feiring ble ganske traurig, jeg husker den egentlig ikke. Søsteren min døde dagen før, og broren min hadde dødd knappe 4 uker før det (du kan lese om dette HER) , så ikke rart at bursdagen var tåkelagt.

Etter å ha tilbrakt hele sist helg i Bergen med feber, hoste og muskelvondt, jeg var ikke utenfor leiligheten mens jeg var der, våknet jeg også opp ganske slapp og utafor på bursdagen min. Jeg hadde invitert familien på middag, men skjønte vel ikke helt hvordan jeg skulle kunne gjennomføre etter nok en natt med hoste og diverse innvoller spredd utover (føltes det som). Men formen steg utover dagen, familien kom på middag laget av Bård. En koselig stund, ble det!

Noen venninner hadde i løpet av dagen sagt at de ville komme innom en tur på kvelden, og i og med at formen ble bedre, slang jeg i hop en kake laget av søtpotet, bananer, epler, linfrø, mandelmelk, kanel, nellik, valnøtter og pekannøtter. Servert sammen med frukt og bær ble den knallgod, om jeg må si det selv! Gøy å oppdage sukker- og melfrie godsaker som er vel så godt som mye annen bakst! Venninnene mine ble veldig positivt overrasket også, – gøy!

Alt i alt ble årets bursdag sååå mye bedre enn jeg hadde forestilt meg, – jeg føler meg heldig!

Da tirsdagen opprant, merket jeg at boosten en bursdagsfeiring gir (det er fortsatt greit å bli et år eldre), bare var forbigående.

Våknet opp ved siden av en gubbelure som hadde blitt smittet av konemor, så plutselig var vi to som hanglet hjemme. Bård var hakket dårligere enn meg med høy feber og forkjølelse i tillegg til muskelvondt og kraftig hosting. Ulempen hans er selvfølgelig også at han er mann…

Gud bevare meg vel, – at to voksne går hjemme sammen er ikke bra. Når den ene slutter å hoste, begynner den andre. Jeg blir smårar av å ha han “strødd” rundt i huset på dagtid, er vant til å være alene, jeg.

I går ettermiddag følte jeg meg frisk nok til å se eldste barnebarnet på hockeytrening i Askerhallen. Det var fint❤

I dag rømte jeg både fra huset og fra gubben, så godt som frisk igjen. Sola skinte, kaffe med venninne og besøk hos mamma. Bilen fikk seg en vask. Og så kom nye salongbord i hus. Siden vi skal flytte i leilighet må vi ha litt nettere møbler, og jeg ble veldig, veldig fornøyd med disse fra Ask i Heggedal!

Fint, eller hur?

Og så var det oppdatering på min vei til et lettere liv, da. Fortsatt går det kjempefint, – utfordringen er å spise nok mat. Jeg blir veldig fort mett nå som magesekken har blitt mindre, og ikke blir jeg spesielt sulten om jeg går lenge uten mat heller.

Men jeg er obs på dette, og passer på å spise jevnt og trutt tre ganger om dagen, og jeg veier maten så jeg er sikker på at jeg får i meg all næringen fra proteiner, karbohydrater og fett som kroppen trenger hver dag.

Resultat siden forrige uke:

– 1,0 kg.

Totalt: – 7,6 kg. på 5 uker.

Hurra!

Jeg vandrer videre på min nye vei, og fryder meg over bedre mage, bedre søvn og gamle klær som passer igjen. Diggeste følelsen, altså!

Glad torsdag, folkens!

// Nina

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Så var det deg, da, Sidsel❤

Som jeg savner deg!

I dag er det ett år siden du forlot oss.

Et helt år siden det siste smilet. Selv den dagen du gikk bort, smilte du litt.

Du lå i sengen hjemme i leiligheten din og trakk ditt siste pust mens pappa og jeg holdt deg i hånden.

Det var vakkert og smertefullt på én gang.

Du hadde et godt liv de nesten 56 årene du levde. Du var solstrålen i familien. Ekte glede og ekte sorg uten forestillelse. Så dønn ærlig og upåvirket av hva andre måtte mene. Et forbilde på så mange måter.

Du elsket mannfolk, som du kalte dem. Gjerne med bart. Få har vel skrevet flere kjærlighetsbrev enn deg.

Du elsket musikk. Åge Aleksandersen og Bjørn Eidsvåg, og en haug med andre (mannlige) artister. I timevis satt du på rommet ditt og skrev om kjærlighet mens kassettspilleren gikk varm. Beat for beat med Ivar Dyrhaug var favorittprogrammet på tv.

Det var de enkle gledene som satte standarden for hvordan du levde livet ditt. Et smil, en trillende latter, den første hestehoven, et kryssord og en kortstokk i gave, et rødt akebrett, knekkebrød med brunost, bananer, Pepsi Max og ostepop.

Du var ikke bare solskinn og glede hele tiden. Du hadde også følelser som kunne gjøre at dagen noen ganger var litt grå, du var av og til lei deg, for du forsto at du var annerledes. Da vi sa at du hadde Downs syndrom, svarte du alltid kjapt “Nei, jeg har slutta”. Du ville helst være som alle andre. Men stort sett var din verden preget av optimisme og pur glede og begeistring over de små tingene her i livet.

Verdens søteste storesøster❤

Jeg savner at du fins, Sidsel.Jeg savner din frydefulle tilstedeværelse. Jeg savner dine faste uttrykk;

“Det passer fint”

“Sånn er livet”

“Så koselig å se deg”

“Takk for sist”

“Glad i deg, jenta mi”

“Vi snakkes”

Tusen takk for en uforglemmelig oppvekst med deg, Sidsel. Takk for at du viste meg at det er de enkle gledene som er de beste. Tusen takk for alle inderlige øyeblikk med deg. Takk for alle kyss.

Jeg elsker deg❤

// Nina

Follow my blog with Bloglovin

Alternativt kan du like og følge siden min på Facebook også:

https://www.facebook.com/ninautenfilter

Bergen next!

Heldigvis er det ingen begravelse som er årsaken til at turen går vestover denne helgen, – kun kos og hygge på besøk hos sønnen til Bård og kjæresten.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Gleder meg til å dra på tur med mannen min, det blir aldri feil uansett hvor ferden går, og Bergen er en fin by selvom det bor litt mange bergensere der. Jeg elsker dialekter, men bergensk blir litt voldsomt til tider 😉

Neida. Joda 😅

Jeg hadde en fantastisk kollega i flere år da jeg jobbet i Braathens, hun var fra Solstrand utenfor Bergen, og hun er som sola selv, så sprudlende og vakker. Med henne ved min side var arbeidsdagene alltid gøyale. Vi dro det beste ut av hverandre, og hadde fenomenale år sammen på Interline & Staff Travel-kontoret på Gardermoen. Elsker den dama! Hun lærte meg at bergensere også er bra folk. De kan jo ikke noe for at de snakker som de gjør, stakkars.

Har du en favorittbergenser i livet ditt?

Ha en finfin fredag, folkens! Heeelg er fint!

// Nina

Follow my blog with Bloglovin

Alternativt kan du like og følge siden min på Facebook også:

https://www.facebook.com/ninautenfilter

Det har vært en del (mildt sagt) debatt om influenseres påvirkningskraft i det siste, og især blusset debatten opp i forbindelse med Vixen-kåringene sist fredag.

Og det har jo gjort at jeg også har tenkt litt på dette. Jeg ser ikke på meg selv som en influenser, – jeg skriver jo bare om livet mitt, sorger og gleder, og nå de siste ukene, om min egen omlegging av livsstil.

Jeg har en meget begrenset leserskare i forhold til toppbloggerne. Å blogge er helt nytt for meg. Jeg har tenkt at jeg gjør det samme som jeg alltid har gjort på Facebook, skriver om ting som for meg er viktig i mitt liv, er åpen om meg selv til folk som kjenner meg på et eller annet vis. Nå har imidlertid det endret seg litt, i og med at jeg deler min hverdag på blogg.no der Hvermansen har full tilgang om de klikker seg inn og leser.

Før jeg selv begynte å blogge i oktober 2019, hadde jeg knapt lest en blogg før. Jeg hadde selvfølgelig hørt om Sophie Elise, men bortsett fra det, var de fleste bloggerene som ligger på topp fullstendig ukjente for meg.

Likevel da, så skjønner jeg nå at det er uhorvelig mange som leser blogginnlegg hver eneste dag, kanskje aller mest ungdommer og unge voksne. At tusenvis av dem klikker seg inn for å lese om Isabel Raads glansbilde-liv i sus og dus er for meg ganske rart (men så er jo jeg bare en gammel kjerring, så hva vet vel jeg), og dessverre tror de jo (ungdommen) også at livet hennes må være helt perfekt når hun ser så vakker ut og lykkes så godt som hun gjør.

Vi som har levd en stund vet at det ikke er helt sånn. Alle har vi våre problemer og utfordringer i hverdagen, de løses sjelden med dyre klær og vesker, luksusreiser og partyparty med de kuleste folka.

Mine lesere er stort sett godt voksne mennesker som meg selv. Jeg tror det er svært få unge som leser bloggen min fast, så jeg tror jeg er innafor med mine tanker rundt dette med vektnedgang og egen helse, og jeg håper virkelig ikke at jeg påvirker noen i feil retning med tanke på dette.

Mitt fokus er ikke å bli den baben hvor lavest mulig vekt er målet. Fokuset ligger på å bli kvitt sukkertrangen min og å spise mer av de riktige tingene oftere enn av de dårligere. Ved å gjøre det, vil jeg som overvektig, gå ned i vekt og få en sunnere helse og forebygge livsstilssykdommer.

Så om jeg ikke ser på meg selv som influenser, så ser jeg at kanskje noen kan bli påvirket av det jeg skriver, men jeg håper jo at flere blir inspirert heller enn trigget til å starte med en usunn vektnedgang.

Jeg har skrevet at målet mitt er minus 15 kg innen påske. Det tallet er tatt litt ut av løse lufta, men ikke bare det, for jeg vet at jeg er (var) minst 15 kg for tung. Så selvom jeg uttrykker at en spesiell vekt ikke er målet, så er målet å komme meg ned på en vekt som er helsemessig forsvarlig, dere vet BMI, fettprosent og det der. Men mest av alt ønsker jeg å komme inn i en kropp jeg føler meg vel i, og altså ikke være en skinny rabbit.

Når DET er sagt, så vil jeg nok fortsette å blogge om prosessen, for jeg mener at å kutte sukker og mel er smart, og smarte råd skal man ikke spare på, tenker jeg.

Siden forrige oppdatering kan jeg melde om minus 1,7 kg, totalt nå på 4 uker: 6,6 kg.

Det er jeg sabla fornøyd med! Føler meg i fin form og spiser masse god mat hver eneste dag!

Innimellom livsstilsendring-blogging kommer jeg til å fortsette å skrive om livet i sin enkelhet, for det er dét livet mitt er. Et enkelt, vanlig liv med opp- og nedturer, gode opplevelser, tanker og meninger om litt av alt.

Tusen takk for at dere følger meg, – jeg streber ikke etter klikk, tjener ikke ei krone på dette, men når jeg først har begynt å skrible litt her, så er det jo hyggelig å vite at noen synes det er litt koselig å lese det 🙂

// Nina 

Follow my blog with Bloglovin

Alternativt kan du like og følge siden min på Facebook også:

https://www.facebook.com/ninautenfilter

Hei på deg!

Har hatt skrivetørke i et par dager, jeg! Kan ikke bare blogge for å blogge, heller, liksom.

Men nå tar jeg meg selv i å plutselig sitte og skrible litt. Får se om det blir noe innlegg ut av det til slutt.

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Denne bloggingen skal være lystbetont, jeg må føle at jeg har noe å meddele før jeg poster noe. De siste par dagene har vært litt leie. Skituren på lørdag som gikk så bra underveis, var kanskje ikke så smart når det kom til stykket, – har hatt ekstra vondt etterpå. Samtidig tenker jeg at jeg rett og slett må ut og bevege meg innimellom, selv om det betyr mer smerter i etterkant. Å være ute i naturen gir sjelelig påfyll som gjør meg så godt, – å gi opp det ville vært rene sorgen. Så joda, konklusjonen er at det var verdt det. Lever lenge på den fantastiske dagen i Valdres!

I dag har jeg vært på bye & bekk og spist lunsj med en god venninne. Ultrakoselig å skravle med henne igjen, – altfor lenge siden sist. Bye & bekk serverte den diggeste lunsjen jeg har spist på lenge; Pokebowl med salmalaks, quinoa, avocado- og mangosalat og chilimajones. Nam nam, altså! Sunt, og heeelt nydelig! Er du i nærheten av Heggedal i Asker, – ta turen og nyt!

Etter lunsj gikk vi innom Ask en tur. Elsker den butikken, så mye fint interiør og mye inspirasjon å finne. Med splitter ny leilighet i vente kribler det i kjøpelysten på interiørfronten, men drømmer er billigere enn å handle, så i dag kom jeg tomhendt ut igjen (halleluja!). For en gang skyld skal jeg ikke handle på impuls, men heller tenke litt mer på hva vi virkelig trenger når vi overtar leiligheten om 10-12 måneder. Lamper og lyssetting kommer til å koste litt, tenker jeg. Her må det spares om drømmer og ønsker skal bli oppfylt!

Ellers er jeg still going strong med ny livsstil. Den siste uka har jeg cravet litt mer enn de første tre ukene, har nok spist litt for lite. Har likevel styrt unna alle fristelser! Jeg gjemte meg ikke i kjøleskapet og smugspiste is😅

Offisiell veiing i morgen. Har jo et mål om minus 15 til påske, men vil gjerne presisere at det ikke er antall kilo som er målet, men heller prosessen mot en sunnere livsstil. Om jeg klarer å legge vekk dårlige uvaner, kommer gevinsten av seg selv. Å veie minst mulig er ikke så viktig bare kroppen har det bra på vei inn mot alderdommen. Å forebygge livsstilssykdommer er greia. Så håper jeg at jeg denne gangen har funnet en metode jeg kan leve med på lang sikt. Hvor vanskelig kan det være, da? Misunner alle dere der ute som aldri strever spesielt med vekta, altså! Skulle gjerne fått litt av hjernemassen deres,  for det er vel der løsningen på gåten sitter, ikke sant?

Jaja, litt intetsigende småsludder en onsdag er vel greit nok. Jeg publiserer og håper at noen titter innom og slår i hjel litt tid sammen med meg 🙂

Ha en fin kveld!

// Nina 

P.S. Det finnes visst et nettsted, Bloglovin’, der man kan gå inn og følge blogger man ønsker å lese, alle samlet på én plattform, så jeg har registrert min der. Gå gjerne inn og få oppdateringer om når jeg og andre bloggere du liker å lese skriver nye innlegg:

Follow my blog with Bloglovin

Alternativt kan du like og følge siden min på Facebook også:

https://www.facebook.com/ninautenfilter

Jeg er helt sikkert ikke alene om å ha det sånn:

Når man minst venter det, – kanskje aller mest når man kjenner på en intens lykkefølelse, så kommer et blaff av sorg seilende, ut av ingenting.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det skjedde meg i går da vi var på skitur. Jeg gikk bak Bård i løypa. Tenkte at nå, nå kan det ikke bli stort bedre.

Solen varmet i de silkemyke skisporene i skogen med snøkledde trær og med mannen min som jeg deler så mange gode opplevelser og stunder med.

Alle hormoner var i balanse, kroppen kjentes sterkere enn på lenge, og øyeblikket der og da var så usigelig godt.

Da kom tankene kastet over meg. Plutselig kjente jeg at øynene ble fulle av tårer og i hodet mitt ble det spilt bilder fra da vi var hos broren min på sykehuset den siste dagen han levde.

Jeg så han ligge der i sykesengen, så tynn og ugjenkjennelig og langt borte. I koma og med pustehjelp. Hånden hans som ikke ga respons da jeg holdt den og strøk den. Ingen reaksjon på ordene jeg hvisket, “jeg er så glad i deg”.

Tankene som raste gjennom hodet. “Skal vi aldri mer snakke sammen”? “Er dette slutten”?

Alle ordene som måtte sies i tilfelle han hørte meg, i tilfelle han visste at vi var der. Stillheten rundt, selv om rommet var fullt av leger og sykepleiere som effektivt jobbet for å redde broren min.

Legen som informerte om at han mest sannsynlig ikke ville greie seg. Alle indre organer hadde kollapset. Men de ville forsøke en liten stund til. Mirakler har skjedd før, sa han.

Men det skjedde ikke noe mirakel denne dagen.

Dette blaffet av sorg varte ikke lenge. Bård rakk ikke å registrere at jeg gråt engang. Men jeg blir like forundret hver gang det skjer når jeg har det som best.

Samtidig tenker jeg også at det er fint.

Disse blaffene av sorg blir på en måte som himmelbrev fylt med kjærlighet som sendes opp til søsknene mine med jevne mellomrom.

De blir aldri glemt, heller ikke på de fineste dagene❤

// Nina

Følg meg gjerne på:

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

(Husk å skru på varsler om du vil få et hint om nye innlegg fra meg).

Lørdagen oppsummert:

Det er ikke alle dager som er like gode, men det er ingen tvil om at man selv er sterkt ansvarlig for å gjøre egen dag best mulig!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Formen var ganske fin da vi våknet til strålende vær, minus fem og vindstille i dag. Jeg har erfart tidligere at å gå langrenn er en ganske skånsom måte å bevege seg på med tanke på nervesmertene mine, så jeg gledet meg til å gå på tur med Bård i dag.

Videre er det å komme seg ut i naturen selve definisjonen på indre ro og lykkefølelse for meg.

Og FOR en dag! Bare å spenne på seg skiene utenfor hytteveggen og traske ut i silkemyke skispor. Ingen tunge motbakker eller skumle utforkjøringer, – terrenget her oppe er helt ideelt.

Nesten ingen mennesker i løypene, bare lyden av stavtak og glidende ski, egen pust og fuglekvitter. Altså, jeg vet ikke om noe bedre, jeg. Det gir sånn ro!

Tiden med Kvikk Lunsj i sekken er en saga blott, men en god kopp kaffe i en grop utenfor løypa er nesten like digg.

Med sol som varmet, blodsukker helt på det jevne og tid helt alene med kjæresten – da trenger jeg ikke noe mer!

Anorakken fikk jeg til jul i 2018. Den var for trang i påsken i fjor. Nå passer den perfekt. Til å bli glad av det også😊👍

Finfin lørdag. Ett glass vin (ok, to da) og chill på sofaen i kveld setter punktum for en dag som gjemmes dypt i lykkelomma.

Jeg visste at humøret ville snu når vi kom opp til setra. Selv om det hverken er strøm eller vann her, så finnes det jo så mange muligheter likevel, og vi har en sånn “Ring hytta varm”-parafinovn som vi ringer til om morgenen før vi kommer opp.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Da er det bare å låse seg inn i ei lun hytte, sette på kjøleskapet, tenne opp i vedovnene på kjøkkenet og i stua og pakke ut mat mens man kjenner at skuldrene blir lavere og lavere.

Men aller først satte jeg gryta med kylling-og grønnsakssuppe til oppvarming. Det ble litt mange timer uten mat i går, – ikke bra for hverken meg selv eller gubben.

Når mat var pakket ut, middag var spist og idyllen igjen var gjenopprettet, hadde naboen tent opp bålpanna, og vi ruslet ut i den stjerneklare kvelden for å skravle litt skit. Det er alltid trivelig!

Bård har hatt en challenge gående på treningssenteret sitt om å ta 1000 push-ups i januar. De siste 100 ble tatt ute. Naboen joina. Mission completed!

De gærne har det godt!

Etter en liten fotosafari ute er nå frokosten spist og kaffen drukket. Nå er det på med klær og jeg skal forsøke meg på en liten skitur i vakkert vinterlandskap. Lykke i andre potens, dette her!

Hei, lørdag!

// Nina