Husker dere den rørende dokumentar-serien Søsken som gikk på TV2 i 2017?

Der var bl.a. Martin og storebroren Markus med. Markus ble nominert til Gullruten for “Årets deltaker”.

Martin hadde downs syndrom og som 10-åring fikk han kreft, akutt lymfatisk leukemi.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Martin hadde vært kreftfri i halvannet år da han døde for 5 måneder siden.

Behandlingen han fikk for å bli frisk fra kreftsykdommen ble en stor belastning for kroppen. En dag i april ble Martin syk og vitale organer sviktet.

Superhelten Martin ble bare 15 år gammel og gikk ut av tiden 2.mai i år❤

Jeg er venn av mamma’n og pappa’n til Martin og Markus. Vi jobbet sammen i Braathens SAFE på 90-tallet.

På torsdag var jeg på besøk hjemme hos dem i Drammen. Det var lenge siden vi hadde sett hverandre.

Jeg husker godt at Monica ringte meg for ca. 15 år siden. Hun hadde fått vite at babyen hun bar i magen hadde Downs syndrom, og hun ville veldig gjerne snakke med mamma om hvordan det var å få et barn med et kromosom for mye.

Og nettopp fordi min søster også hadde Downs, føler jeg en ekstra forbindelse til familien i Drammen. Vi vet hvordan et liv med en med Downs har beriket livene våre, hvilke gleder de har gitt oss, og hvor stor sorg det er når de forlater oss.

Vi var så heldige å ha Sidsel hos oss helt til hun døde 56 år gammel i fjor vinter. Vi fikk ha en solstråle hos oss veldig lenge , og da hun gikk bort hadde hun levd livet til fulle.

Martin fikk ikke det. Han fikk knapt startet på ungdomslivet.

Han tilbrakte masse tid på sykehus fra han var 10 år. Til tross for sykdommen og de lange og tøffe behandlingene han måtte igjennom, var Martin en ukuelig optimist med et fantastisk syn på livet som kanskje bare er de med et kromosom for mye forunt å ha.

Mamma’n til Martin, Monica, brukte Facebook til å oppdatere alle rundt om hvordan det gikk med Martin fra han ble syk og til han døde.

Hun skildret åpent om en hverdag som må ha vært utrolig tøff. Martin ble frisk og fikk tilbakefall flere ganger, han fikk mange følgesykdommer og plager pga medisiner og behandlingen han gjennomgikk.

Monica visste like mye om kreft som legen selv, hun lærte seg å bruke ulike apparater som Martin trengte til behandlingen så han kunne være mest mulig hjemme.

Totalt sett har hele familien vært under et umenneskelig press i flere år, og det er beundringsverdig hvordan de har stilt opp for hverandre hele veien.

Jeg tror det er umulig for oss som ikke har opplevd det å skjønne hva de egentlig har gått gjennom.

Det er umulig for meg å fatte hvor inderlig vondt det må være å miste sitt eget barn.

Det eneste jeg vet, er hvor inderlig tomt det er uten våre små søsken med litt ekstra bagasje i livene våre.

Monica og Håkon gråter hver eneste dag fortsatt. De er fortsatt i dyp sorg og jeg er ganske sikker på at de fortsatt er i en slags boble der de bare eksisterer mens verden raser forbi utenfor.

Om man ikke hadde visst hva de hadde opplevd, ville man aldri gjettet det. De både ser normale ut og de oppfører seg normalt.

Da jeg kom hjem til dem på torsdag får jeg blomster, nydelige roser, når jeg kommer inn døra. “Gratulerer med hussalget!”

Altså! Hvor omtenksomt er ikke det? Har ikke de nok med sitt eget, liksom?

Og så varter de opp med nydelig lunsj, kaffe og cider og nybakt kake med gullstøv på. Alt dette fordi jeg kom på besøk mens de selv befinner seg i livets tøffeste fase?!

Jeg tar av meg hatten for styrken, rausheten og hjerterommet de viser❤

Det ble en god torsdag for oss alle hvor de tunge tankene ble satt på pause for en stund.

Og hvem vet? Kanskje satt Martin og Sidsel oppi himmelen og så ned på oss mens de koste seg med “rulle-pølse” (Martin) og Pepsi Max (Sidsel)?

Jeg tror det❤

// Nina

Instagram: http://instagram.com/nina_utenfilter

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

Du kjenner sikkert den følelsen, når du ikke klarer å lande etter at det har skjedd mye en dag.

Uansett hvor mange dype åndedrag du tar, uansett hvor mye du prøver å roe ned én og én muskel i kroppen, så har du spent en annen muskel i kroppen når du omsider klarte å roe ned den første.

Hodet med alle spinnville tanker slutter aldri å svirre oppi topplokket. Du teller sauer og biler og fandens oldemødre, – ingenting hjelper.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Sånn hadde jeg det i natt. Har ligget over madrassen, ikke oppå. Regner med du ser forskjellen.

Men det er greit, jeg klager ikke. For hei! Vi solgte jo endelig huset vårt i går!

Vanvittig deilig! En total utladning som kulminerte i et glass hvitvin og take away Thai street food i går kveld. Og googling. Nå klarer jeg endelig å tenke fremover og hva vi trenger av lys og lamper i leiligheten.

Mye fint på lampefronten, altså! Og dyrt.

Om knappe to uker skal vi få komme inn i leiligheten for aller første gang og se! Hittil har vi bare hatt tegninger å forholde oss til, så det blir utrolig spennende å se hvordan den er å være i.

Vi prøver å forberede oss på at det er lite. Vi får 92 kvm med gulvflate fordelt på 2 etasjer. Det er skråtak i den øverste etasjen, men også 4,6 meter på det høyeste der oppe. Tror det blir kjempekult.

Så da blir det å ta kontrollmål av ting og tang. Stoler ikke på at tegningene er 100 %, og det er viktig å ha nøyaktige mål når vi skal planlegge garderobeløsninger. Hver millimeter teller. All plass må utnyttes.

Vi er vant til å ha masse lagringsplass. Nå handler det om å eie mindre og kun ta med oss det vi faktisk bruker. Ser frem til å ha mindre ting! Tror det blir ryddigere i hodet også da. Ikke dumt.

Vi har allerede ryddet en god del hjemme, men vi må rydde enda mer. Dette blir så bra! Jeg gleder meg sånn til å flytte inn i noe splitter nytt! Og så gleder jeg meg veldig til utsikt mot det vakre Gjellumvannet som er perla midt i bygda vår.

Kjørte snuppa mi til Sandvika i dag tidlig og tok meg samtidig en liten morgentur i fargeprakten langs Sandvikselva.

Og så fikk jeg plukket med meg en bukett med høstblader som pynter opp i vinduskarmen, helt gratis.

Ække så farlig med lite søvn når det er så mange gleder å finne i de nære og enkle ting, si!

God fredag, alle!

// Nina

Fy flate, som jeg har lengtet etter å si de ordene! SOLGT!

Og det er ikke fordi jeg er så himla glad for å være kvitt huset, for akkurat nå kjenner jeg også på tristhet og vemod ved tanken på at vi skal flytte herfra.

Nei, jeg er glad fordi det er kjempeslitsomt å være i en salgsprosess som tværer ut i tid. Vi har hatt utallige privatvisninger, møtt mye rare folk, men også folk som var kjempesøte og som vi gjerne skulle sett som nye eiere av huset vårt.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

De aller fleste har digga huset, men har syntes at naboen sitt hus ligger litt for nærme hagen vår. Det har vært gjennomgangsmelodien. Ikke så mye vi kunne gjøre med det, si.

Gudskjelov kom det nå et ungt par på banen som forelska seg helt på visningen her på søndag (det var nok bollene mine som gjorde susen), og vi ble enige om pris og ikke minst dato for overtakelse som blir i slutten av januar.

Vi krysser fingre for at vi har fått overtatt leiligheten i god tid før det, for da har liksom alt ordnet seg perfekt!

Nå kan vi begynne å glede oss ordentlig til å flytte. Har liksom ikke hatt helt ånden over meg til å planlegge så mye. Hva om vi ikke fikk solgt huset? Måtte vi kanskje selge leiligheten i stedet?

Med så mye usikkerhet har det ikke vært så gøy å planlegge på detaljnivå.

Men nå! Nå skal jeg kikke på lamper og garderobeløsninger! Det blir gøy!

Juhu! Nå venter et helt nytt liv i urbane sentrum av Heggedal. Det blir knallbra på Heggedal Torg . Rundt 120 leiligheter under oppføring og ingen er like. Kult!

Jeg kommer garra til å savne kveldene på terrassen her hjemme. Det blir nok en overgang til liten balkong på 9 kvm… Tror likevel vi skal klare å skape en liten oase der også, jeg.

Bare vi er sammen, kan vi bo hvor som helst❤

// Nina