Jeg har fått enormt mange positive meldinger fra dere på bloggen min, og det synes jeg er helt fenomenalt! At så mange tar seg tid til å skrive noen rosende ord eller bare poste et hjerte til meg er dypt rørende. Det føles jo litt mer meningsfullt å sitte og skrive når jeg vet at det er noen som gidder å lese det. Samtidig som jeg får tømt hodet for tanker og kanskje litt gruff, så har jeg skjønt at andre finner trøst eller kjenner seg igjen i det jeg skriver.
Dere er enestående! Men så vil jeg også si at jeg er veldig glad for ALLE som logger seg inn på miniblogg.no og leser det jeg har brukt litt tid på å skrive, jeg synes dere også er enestående selv om dere ikke tilkjennegir at dere har lest noe. Det er mange grunner til at man ikke ønsker å være så synlig på sosiale plattformer, og det tenker jeg er helt greit. Vi er unike, alle som én, og jo eldre jeg blir, jo mer spennende synes jeg det er med mennesker som er ulik meg selv. Tause eller kommunikative, usosiale eller sosiale, – fy søren, så mange fine folk det er rundt omkring! Og fy søren så mye et smil kan bety, både om man er giver eller mottaker av et. Som regel blir det begge deler, for godhet avler som kjent godhet, da får vi en aldri så liten domino-effekt, der altså. Det er ikke mye som matcher øyekontakt og et godt smil!
I dag ble jeg fremsnakket på Snapchat på en helt fantastisk måte av Jeanette som driver reiseperler.com.
Jeg ble helt satt ut da jeg hørte hvor mye fint hun sa om bloggen min, den ble på en måte veldig virkelig, denne skriblinga. Det ble enda tydeligere for meg at folk virkelig leser bloggen min, – til og med den dyktige og travle dama bak reiselivsportalen Reiseperler.
Jeanette er tidligere kollega av meg fra tiden i Braathens SAFE og hun har jobbet utrolig hardt for sin drøm med å utvikle Reiseperler i mange år. Hun er å finne på både Instagram, Facebook, Snapchat og selvfølgelig på hennes egen blogg reiseperler.com
Om du ønsker deg inspirasjon til hvor du skal reise, eller bare vil drømme deg bort en gråværsdag, så anbefaler jeg å følge Reiseperler! Jeanette byr dessuten på seg selv, hun har også møtt på utfordringer i livet, og nesten hver eneste dag byr hun på seg selv og forteller om spennende planer fremover. Om hun ikke er ute og reiser, da. Det er hun titt og ofte.
Legg til Reiseperler på Snapchat asap, så kan dere selv få høre alt det fine hun sa til meg i dag. Totalt overraskende og derfor så veldig, veldig rørende! Tusen takk for rausheten, Jeanette!
Reiseperler.com – Nydelige bilder og spennende reisemål!
Jeg sitter hjemme alene i kveld. Jeg nyter stillheten, hører på radio. Så mye bra norsk musikk for tiden! Akkurat nå er det “Du er så fin” med Knut Anders Sørum som surrer i bakgrunnen. For en nydelig kjærlighetssang! For en vakker tekst! For en inderlighet! “Du er så fin…Je veit itte å mer je skar si… Ælle orda på rim…” Sukk, kjærligheten er vakker. Og jeg er så heldig som har verdens beste kjæreste og mann. Ny kjærlighet i voksen alder. Kanskje det er noe å skrive om en dag?
Ha en fin kveld, godt folk!
// Nina
P.S. Jeg får ikke betalt for å skrive om Reiseperler. Jeg får ikke en krone for noe av det jeg skriver om, om noen lurer. Men jeg får veldig mye kjærlighet og omtanke. TAKK!
Onsdag allerede! Snart er det helg og plutselig er det jul!
Jeg slutter aldri å forundre meg over hvor fort tida fra sommer til jul går. Ikke før har vi frydet oss over nydelige høstfarger på trærne før vi akker og stønner over evig pøsregn, og snart er det sirupssnipper og kanskje til og med snømåking som står på agendaen om vi er heldige.
Det er kanskje litt tidlig å snakke om jula. Men jeg tror vi regner bare rundt 44-45 dager til den første luka i kalenderen skal åpnes, og de dagene går fort! Just sayin’.
Ikke meningen å skape noen form for stress hos deg, altså. Men av og til må folk realitetsorienteres. De svimer rundt i sin egen sfære, jobber og stresser, enser ikke at dagene flyr før de lørdag 30.november våkner opp i panikk og de innser at ikke en eneste kalendergave er i hus og 1.desember er én dag unna. Jeg har sluttet å stresse med julekalendere. Har voksne barn, bare ei snuppe på 17 som faktisk ikke har de største forventningene lenger. Det er ubeskrivelig deilig. Selvsagt har jeg stresset mye rundt dette med kalendere tidligere, det er jo meg i et nøtteskall å ha store forventninger til meg selv. Det har kostet mye mer (i dobbelt forstand) enn det sikkert har smakt for mottaker.
Jeg burde sikkert ha laget kalender til både mamma og pappa. Det hadde i hvert fall pappa satt pris på. Mamma skjønte ikke greia med kalender i fjor. Men jeg tror jeg rett og slett skal gi beng i det! Vi kan heller skape noen hyggelige stunder sammen i adventstida. Han er på middag hos oss flere ganger i uka, – kanskje vi skal innføre dessert-desember. Noe godt til kaffen etter middag i hele desember.
Hvis man legger på seg fort og komprimert i desember går det fortere av når man setter i gang med nye forsetter i januar, har jeg hørt.
Jeg har et romantisk bilde av desember; lukt av røkelse, tenne adventslys, lage eggelikør, bake svenske skiver, julekonsert i kirken, se film på kino, bake pepperkaker med familien (kan dere komme hit 30.november eller 1.desember, forresten?), gå tur på barfrostede stier idet sola forsvinner bak horisonten og himmelen blir rosa og vakker, lage julekrans, pinnekjøttlag med venner osv. osv.
Når vi kommer opp til denne gamle setra i Valdres er julestemninga på plass på et blunk.
Det blir sjelden så idyllisk som man tenker på forhånd, men jeg forsøker å nyte adventstiden så godt jeg kan. Jeg har nok et barnslig forhold til ventetiden. Ikke noe problem å fremkalle tårene hos fru Tangvik da, i hvert fall. En vakker julesang på radioen, et par glitrende barneøyne fulle av forventninger, for ikke å snakke om Luciadagen! – DA triller tårene hos meg. Selv når voksne går i «tulle-Luciatog» i korridorene på jobben sin, triller tårene. Vet ikke hva det er, om det er de hvite kjolene, bollene, glitteret på hodet eller teksten og melodien til «Svart senker natten seg». Uansett, – sitter her med blanke øyne i skrivende stund bare ved tanken på den dagen.
At Den hellige Lucia fra Sicilia skulle stå så sterkt i norsk juletradisjon, det hadde hun nok ikke trodd da hun drev og viet sin jomfrudom til Gud nedpå den italienske øya i år 283-304. Etter å ha lest meg litt opp på henne, er det en grotesk historie som ligger bak markeringen av Lucia-dagen. Hun ble forfulgt fordi hun var en kristen, hun nektet å gifte seg med en hedning, og ga i stedet bort medgiften bort til de fattige. Historien strides om hva som skjedde med hennes vakre øyne, men én versjon er at hennes påtenkte ektemann (hedningen) beundret hennes øyne, og da rev hun dem egenhendig ut, la dem i hånden og ga dem til han mens hun sa følgende: «Nå, la meg leve med Gud!» Hun ble drept som følge av sin tro og er en av få helgener som vi i Skandinavia feirer.
Å drepe fordi folk tror på det ene eller det andre har foregått i all tid, og bare for å slå fast en mening rundt det her og nå: DET SYNES JEG VI SKAL SLUTTE MED!
Sånn. En liten digresjon der med litt historie. Kanskje var det flere enn meg som lærte noe nytt i dag. (P.S: Etter at jeg skrev dette, kom jeg over flere historier om hvorfor vi markerer 13.desember, blant annet kaller de det Lussinatten i Nord-Norge, dyrene snakker sammen og ingen må gå ut i mørket. Den historien får vi ta en annen gang, kanskje.)
Over til noe heeeelt annet: I går lærte jeg noe morsomt, en aldri så liten funfact som du kan brife med på julebordet: I Litauen kaller de fingrene du har på hånden for fingre, og så kaller de tærne på foten også for fingre!
Hahaha, det et jo kjemperart! Det er visstnok det eneste språket i verden som ikke har et eget ord for tær! Der er det fingre og fingre – ikke fingre og tær. «Hode – skulder – kne og finger – kne og finger…» Den lille barneregla blir ikke helt den samme lenger, kjenner jeg.
Tror jeg skal gi meg mens leken er god, kjenner at det bobler litt over i hodet mitt i dag, og det er jo ikke jul enda, så nå skal jeg la dere få tankene tilbake i hverdagsmodus. Det trenger jeg strengt talt selv også. Kan ikke sitte og fjase hele dagen. Men litt godt var det å ikke tenke så dype tanker i dag. Og så var det godt å kjenne bittelitt på julestemninga denne grå morgenen i oktober.
Krysser fingre og fingre (!) for at dere har en finfin onsdag uten stress, godt folk! (Men husk at det bare er 45 dager igjen til 1.desember, da!)
// Nina
Oktober i Vollen. Visst er det verdt å nyte dagen i dag og ikke hige etter adventstida riktig enda.
Å skrive såpass personlig som jeg gjør, selv for meg uten filter, er litt skummelt og jeg har ekstra høy puls hver gang jeg trykker på «publiser»-knappen.
De doble hjerteslagene roer seg fort når jeg får hauger av hjerter og nydelige ord i retur. Spesielt i går, da jeg skrev om mine følelser rundt mammas Alzheimer, var jeg redd for at jeg hadde vært for ærlig og åpen. Jeg føler meg jo som et troll når jeg går rundt med disse følelsene. Godt da å lese at jeg ikke er alene! Vi er flere innbilte «troll»!
Åpenhet er viktig. Jeg er veldig glad for at jeg selv våger å være åpen. Ikke bare hjelper jeg meg selv, men det virker som jeg kan være til hjelp for andre som har det som meg, men som ikke klarer å rope ut sin fortvilelse eller følelse av håpløshet, ensomhet, sinne eller annen type kjensle av negativ art som dukker opp inni en.
Lukk øynene – åpne alt det andre. Trygve Skaug får sagt det.
Så tusen takk til alle som sender meg hjertevarme, gode ord og som deler bloggen min. Dette å ha en bestemt oppgave hver dag, som er bare for meg selv, gjør meg veldig godt. Å gå sykmeldt med langvarige smerter over mange år er utmattende i seg selv, men det verste er å føle at man ikke bidrar. At man ikke er en del av arbeidslivet. Å miste det kollegiale samholdet, lunsjen, fredagsfølelsen. Å føle at man ikke er verdt noe fordi man bare går hjemme, den følelsen gjør noe med deg. Så klart den gjør.
Å ha en gjeng som heier, løfter og liker det jeg skriver inspirerer meg. Det er kanskje alfa og omega for meg akkurat nå. Ikke at jeg er depressiv eller på vei inn i noe mørke, men det betyr så mye fordi det så lenge har vært en stillstand i hverdagslivet mitt. Der Nina ikke har fått være Nina. Nå er jeg litt mer meg. Det tror jeg var på høy tid. (Kan hende noen synes jeg har vært mye Nina hele tiden. Dem om det ;-p)
Jeg savner den tida da alt var normalt. Jeg savner kollegene mine, latteren på kontoret, morgenkaffen med Erik og Anne Katrine, og jeg savner arbeidsoppgavene mine. Som jeg sa til kollegene mine da avdelingen min hadde avskjedslunsj for meg for noen uker siden; Det er ganske morsomt å gjøre den jobben når man ikke MÅ gjøre den.
Vi er sånn skapt vi, mennesker av vår tid, at det å høre til, er et av de mest grunnleggende behovene vi har. Å stå utenfor må være ekstremt vondt. Heldigvis har jeg enda ikke følt meg utenfor. Jeg har jo en familie som fortsatt trenger meg, jeg har ikke mulighet til å synke ned i en selvmedlidende pøl. Jeg har venner som verdsetter meg, og jeg har en mann som mot alle odds holder ut med meg, mitt tankespinn, mine smerter, tårer og urimeligheter. Og gudskjelov, – jeg har fortsatt trua på meg selv! Jeg har mye å by på, jeg! Foreløpig bare i korte intervaller av gangen, men jeg må jo tro på at jeg kan bli bedre, at det ligger normale dager og venter på meg. Et sted der jeg hører til, utenfor hjemmets fire vegger, utenfor familie- og vennesfæren.
Så inntil da får denne blogginga være min jobb. Jeg tror det var på høy tid at jeg fant noe som kunne gi min hverdag mer innhold enn bare å være til hjelp for pappa og mamma. Jeg kan ligge, stå og sitte om hverandre mens jeg skriver. Det går ikke veldig fort, men det er noe som er mitt, og det kjennes bra.
Hadde jeg kunnet strikke, så hadde jeg kanskje gjort det, men det kan jeg ikke. Ikke fordi jeg ikke kan bruke hendene, men fordi jeg aldri har lært det eller hatt interessen for det. Dessuten er strikka gensere fryktelig varmt for Hetetokt-Nina. Så det sier seg sjæl at det er utelukka, egentlig. Det blir skriving.
Slimhinnene mine har det ganske bra i dag, kan det ha sammenheng med at det er så vått ute, tro?
En våt oktoberdag er også magisk om man åpner sansene.
Jeg elsker mine foreldre over alt på jord. Det er ikke det. Men jeg tror mange kan være enig med meg når jeg sier at det er krevende når foreldre blir gamle og syke.
Mamma fikk Alzheimer for nesten 10 år siden. Vanskelig å tidfeste konkret. Den kommer veldig snikende, den grusomme sykdommen. Jeg oppdaget det ved at hun plutselig sluttet å ringe meg, vi pleide å snakkes nesten daglig. Hun var alltid interessert i å høre om livet til barnebarna sine, og hun likte å kommentere hvordan vi hadde det hjemme. Dessverre var hun ofte litt vel kritisk. “Bildet henger for høyt, blomsten burde stå der, potetene er kokt for mye, er det lenge siden dere støvsugde under sofaen”? I rettferdighetens navn,- hun var veldig god på ros og komplimenter også. Men hun var ganske nådeløs og direkte (mulig det filterløse hos meg stammer fra henne, når jeg tenker meg om).
Så sluttet hun å være kritisk. Og _det_ er vel i grunnen det eneste som gjorde litt godt, – å slippe det evinnelige maset og stresset med at alt måtte se bra ut når hun kom på besøk. På den annen side, heller en mamma som kritiserer litt enn en som ikke bryr seg overhodet.
Da jeg en dag kom hjem til mamma og pappa for å fortelle at jeg skulle skilles fra mannen min, trakk hun bare på skuldrene og lurte på om det ikke snart var lunsj.
Den dagen skjønte jeg for alvor at mamma ikke var frisk. Verst var det naturlig nok for pappa som levde med mammas humørsvingninger hver dag. Hun var veldig mye sint, hun forsto nok selv at hun var i ferd med å bli dement, men hun ville ikke prate om det. Utad skulle ingen få vite noe. Fasaden var viktig, – og det er faktisk den egenskapen ved mamma som fortsatt henger mest igjen. Hun er en mester i å late som alt er i skjønneste orden når hun treffer andre som ikke er hennes nærmeste. Masken har vel falt for de pleierne som jobber med henne på sykehjemmet der hun bor også, men hun smiler og ler når andre «fremmede» (som egentlig ikke er fremmede, men hun husker dem ikke) henvender seg til henne eller kommer på besøk.
Etter som sykdommen skred frem, før diagnosen var satt, ble det mer og mer vanskelig for pappa å la henne være alene hjemme. Hun sluttet å lage seg mat (vi slapp å være redd for at hun skulle glemme å skru av komfyren), hun greide ikke å skru på TV eller radio, hun klarte ikke å gå ut på egenhånd (kanskje like greit, det er mange «vandrere» blant demente), og hun hadde mye uro og angst inni seg.
For at pappa skulle få litt fri innimellom var det naturlig å stille opp for mamma. Og det MÅ jeg presisere; det er en selvfølge å hjelpe sine foreldre når de blir gamle. Jeg gjør det med glede, – det er bare det at når det varer over så mange år, når egen helse begynner å skrante, når man selv har tenåringsbarn, når barnebarna begynner å komme, når man møter kjærligheten på nytt, når man ønsker å være mer med venner, og når jobben krever 100 % innsats, så begynner det til slutt å røyne på.
Det hjalp jo ikke akkurat heller at søsteren min med Downs syndrom utviklet Alzheimer omtrent samtidig som mamma, eller at broren min hadde mer enn nok med seg selv etter utallige mislykkede ryggoperasjoner.
Jeg merker at dette etter hvert høres sytete ut. Og det er det også. Jeg vet det, men det kommer rett fra levra. Jeg kan ikke skuffe følelsene mine bak et teppe. Late som om alt er i skjønneste orden. Poenget mitt er at det gikk helt fint å sjonglere alt dette til å begynne med. Jeg hadde høy arbeidskapasitet. Jeg er et ja-menneske. Vil gjerne hjelpe, vil at alle skal ha det bra. Men mamma har nå hatt Alzheimer i bortimot 10 år, hun er veldig langt unna å være den mammaen som ga meg livet og så uendelig mye kjærlighet og omsorg i alle år
Hun gir meg absolutt ingenting, hun suger energien ut av meg. Ikke fordi hun krever noe av meg, hun forventer faktisk ingen verdens ting. Problemet er at jeg forventer så innmari mye av meg selv, – og det er en stor belastning (som ikke er hennes skyld, stakkars). Å gi så mye over så mange år, har etter hvert gjort at det ikke lenger er en glede å besøke mamma. Det har blitt en plikt. Jeg føler ikke at jeg får noe som helst igjen for det, bortsett fra bedre samvittighet der og da. Mamma smiler når hun ser meg, men etter et minutt er hun sur og mutt. Det hender en sjelden gang hun sier at hun er glad i meg, og jeg ser at hun har det vondt når jeg skal dra fra henne, men likevel er det mer en belastning enn en glede at hun fortsatt lever.
Det kan godt være mange synes det er drøyt å si dette så tydelig. Skrive det ned, svart på hvitt. Egoistisk. Men jeg tror også det er mange som tenker som meg, som har foreldre som er langt unna den forelderen de en gang var. Igjen, – det skulle selvfølgelig bare mangle at vi stiller opp for våre foreldre når de trenger oss. Men det må være lov å si at man er sliten og at man faktisk skulle ønske at nok er nok?
Hva slags liv er det å sitte på et sykehjem, år etter år, med mindre og mindre fysisk bevegelighet uten minne om hva som skjedde forrige kvarter? For mamma dreier det seg også mye om angst og redsel, mye gråt og usikkerhet. Jeg ser at pleiepersonellet er helt fantastiske med de som bor der. Enkelte har en ekstra god kjemi med mamma, og når de er på jobb kan jeg dra derfra med litt lettere hjerte. Likevel vet jeg at hun er mye alene, det kan gå lang tid uten at hun snakker med noen, hun spiser dårlig, hun sover mye fordi det ikke er noe annet å gjøre. Da tenker jeg at det mest rettferdige ville vært om hun fikk slippe nå. Alzheimer er en drittsykdom, både for den som rammes og for pårørende.
Mamma i dag – Et strålende smil da hun så meg komme. Fortsatt vakker.
Når mamma en dag går ut av tiden, kommer jeg til å føle både lettelse og sorg. Jeg har allerede mistet henne én gang. Det var en sorg det tok lang tid å bearbeide. Det var grusomt å miste henne mer og mer dag for dag uten mulighet til å gjøre noen som helst for å stoppe det.
I dag er det mest sorg kombinert med vanskelige følelser jeg kjenner når jeg tenker på henne. HELDIGVIS vet jeg at det vil være de gode minnene om mamma som vil være fremtredende den dagen hun ikke er her mer. Og de gode tankene ser jeg frem til, for det er ikke noe godt å tenke på sin egen mamma som en belastning.
Nydelig søndag! Jeg elsker høsten når trærne skifter farge og lufta kjennes renere og klarere.
Heggedal – I denne vakre bygda bor jeg
I dag har jeg puslet litt ute, fått plantet tulipanløk og gravd litt i jorda. Det er nesten ingenting som er bedre enn å få jord under neglene. Det har vel noe med det litt primitive og enkle å gjøre, jeg er definitivt jordnær, foretrekker hverdager fremfor glitter og glamour. Når man går ute og pusler alene sånn som jeg har gjort i dag, så får man også tid til å tenke. Tankene flyr, og de flyr veldig mye i retning mine nærmeste. Mannen min, barna mine, barnebarna, foreldrene mine, bonussønner, mine barns samboere og så klart til de som ikke er her lenger, mine to søsken.
Jeg tenker på Lars Ove og Sidsel hver eneste dag. I den travle hverdagen går det helt fint å la tankene streife innom dem, men på dager som dette, når hendene graver nedi jorda i et søndagsstille nabolag, har melankolien lett for å sette seg litt fast. Det er plutselig tid til å kjenne etter, la savnet ta litt tak om hjertet, og la tårene som presser på, få renne.
Jeg har ikke grått så veldig mye etter alt som skjedde i vinter, det har liksom ikke vært tid og rom for det. Og kan hende skyver jeg det hele tiden foran meg, det å la sorgen _virkelig_ få slippe til. Å bare gi seg hen til alle følelsene man bærer på, la alt slippe ut, all oppsamlet gruff, bare la det stå til, én gang for alle.
Men det skjer ikke i dag heller. Jeg lar det falle noen få tårer, så rister jeg litt på kroppen, snakker litt høyt til meg selv, jeg gjør ofte det, og så er det bedre å prøve å vinkle tankene over på positive ting. Sette på litt god musikk, ta en kaffe og skrive litt.
Tror det er best sånn. Jeg tror ikke jeg MÅ få ut en kjempereaksjon etter at de begge døde så tett etter hverandre. Jeg tror det er bedre å forsøke å godta at livet skjer. Det er ikke rettferdig eller alltid til å forstå. Gjennom et helt liv skal de aller, aller fleste av oss kjenne på tap og sorg, håpløshet og følelse av å miste kontroll. Livet skjer. Og vi må ta det vi får. Takle det så godt vi kan. Noen faller skikkelig hardt, men de aller aller fleste reiser seg igjen og går videre. Med seg i sekken har de fått en ekstra dose livsvisdom som kan komme til nytte ved neste prøvelse man møter i livet.
“Sånn er livet” sa Sidsel, min søster med Downs, veldig ofte mens hun løftet armene utover og med håndflatene opp. Som om hun på den måten indirekte sa “La livet komme til meg. Jeg tar imot det på godt og vondt. Jeg tåler det og er takknemlig for alt det gir meg”.
Så frydefullt takknemlig kan man bli over å få en is
Vi har så enormt mye å lære av de med et kromosom for mye. Ja visst kan de ha dårlige dager, være sinte og slitne som oss andre, men de er så vidunderlig takknemlige over de små tingene i hverdagen! De er så frydefulle og viser en glede på en måte som ingen andre kan. Man finner ikke maken andre steder. Ikke i vår verden. Men kanskje hos mennesker som ikke eier noen ting, som ikke er preget av materialismen og kynismen i vårt forbrukersamfunn. Jeg var i slummen i Nairobi en gang. Vi besøkte en alenemor til 5 i hennes lille hytte bygget av leire og avispapir. Hun gråt av glede for en fyrstikkeske og en kulepenn…
For 3-4 år siden ønsket Sidsel seg et rødt akebrett til jul. Hennes fysikk tilsa at hun aldri ville klare å ake på et sånt brett, men likefullt var det en drøm, et bilde hun hadde inni seg om at et _sånt_ akebrett ville gjort henne glad. Så klart hun fikk et rødt akebrett. Den enormt oppriktige gleden hun viste da hun pakket opp, har etset seg fast som et av de fineste bildene jeg har i hjertet mitt.
Det er greit å ta frem det bildet innimellom, så jeg får jekket ned meg selv når furteleppa begynner å bevre hvis ting ikke går min vei.
DETTE savner jeg <3
Det ble litt melankoli i skrivingen min i dag. En dag da savnet var litt ekstra fremtredende, da tankene fikk flyte uforstyrret litt for lenge. Noen dager er sånn. Men det er fortsatt mye igjen av søndagen, og jeg har både fått gravd i jorda og sittet i sola, så jeg er glad for denne dagen også, og nå er det på tide å kaste av seg tunge tanker for nå kom mannen min hjem med take away-middag, og da er det ikke lov å furte lenger 🙂
I dag har jeg vært i matbutikken, og på vei inn møtte jeg ei dame som smilte til meg. Koselig. Liker folk som smiler. Jeg smilte selvfølgelig tilbake (hormonene er noenlunde i balanse i dag).
Vel inne i butikken, borte ved druene, kjente jeg noen som prikket meg på ryggen og sa «Unnskyld meg»?
Da tenkte jeg «Gurimalla, i forgårs visste ingen hvem jeg var, og nå kommer fremmede bort til meg og vil snakke, liksom»?
Det var den samme damen som jeg hadde truffet på vei inn.
«Jeg må bare si det til deg, du er så innmari lik dattera mi,- jeg skvatt skikkelig da jeg så deg, og tenkte hva all verden Inger gjorde her i Heggedal»
«Å ja, hahaha. Så gøy! Blogger hun også»? Glapp det ut av meg…
Eh…. Noen ganger dævver jeg av det som kan komme ut fra kjeften min, og noen ganger blir jeg rød i trynet av helt andre grunner enn hetetokter…
Til opplysning,- datteren blogger ikke, men hun bor på Hvaler. Der er det fint,- så da fikk jeg kjapt penset den lille samtalen bort fra blogging til skjærgården rundt Hvalerøyene. Jeg tror jeg fikk glattet greit over, og det er ikke sikkert damen syntes jeg var så veldig rar. Hun var mest opphengt i utseendet mitt.
Nina Tangvik – Ikke Inger fra Hvaler 😉
Når det er sagt, – det er heeelt merksnodig hvordan noe som begynte for 2-3 dager siden plutselig opptar tankene dag og natt. Jeg håper hodet roer seg litt, men samtidig er det himla deilig å være i gang med noe som gir meg så mye glede. Dette er terapi på sitt beste, – få tankene vekk fra konstante smerter som man blir uendelig sliten av å gå og kjenne på. Tusen millioner takk for alle fine og flotte kommentarer på skrivingen min! Dette hadde jeg aldri drømt om!
Et par ekstra kommentarer til gårsdagens innlegg om overgangsalderen:
Jeg bruker hormonplaster med østrogen og i tillegg tar jeg gestagen. Hadde jeg ikke gjort det, tør jeg ikke tenke på hvordan trollet Nina hadde vært! Men jeg synes kanskje ikke det funker like bra som det gjorde det første året, og apotekdama sa at det har kommet mye nytt på markedet nå. Blant annet en spray man visstnok skulle spraye på innsiden av albuen (hvorfor har ikke det punktet på kroppen et eget navn? Det er jo et sted man ofte refererer til. (Ofte og ofte, men ja, dere skjønner)). En liten dusj med østrogen på innsiden av albuen en gang om dagen hadde kanskje ikke vært så dumt? Kanskje det lukter deilig parfyme av den også?
Jeg vet at mange kvinner sliter med sexlivet når de kommer i klimakteriet, pga tørre slimhinner som kanskje har lett for å blø, og pga sårhet i forbindelse med dette. Vit at jeg føler med dere! Jeg håper dere som er mer plaget enn meg møter forståelse hos partneren, og at dere likevel finner andre måter å være nære og intime på. Da skal det være mulig å komme helskinnet gjennom denne overgangen, tror jeg. Og til dere mannfolka; Vi kvinner er så mye mer enn slimhinner når vi er i overgangsalderen! Vi er deilige, trygge, erfarne, rause og kloke. I hvert fall på en god dag!
Ha en glad lørdag, godt folk! Vi skal i min datters og kommende svigersønns 30-årslag i kveld, – det blir stas å feste med ungdommen! Er nok ikke mange tørre slimhinner å spore der!
Dette innlegget ble skrevet dagen etter debuten min på miniblogg.no. Det er der man må begynne å blogge før man evt. får lov til å blogge på hovedplattformen, blogg.no (hvor du sitter og leser akkurat nå).
Jeg hadde jo et håp om at noen ville lese bloggen min etter publisering i går, men at jeg skulle fyke opp til 4.plass etter debuten, det hadde jeg ikke drømt om! Men fy søren så gøy og ikke minst inspirerende!
Nå gjelder det å bare å følge opp med denne vanskelige oppfølgeren, da. Er det ikke det de sier, de som har hatt suksess med den første plata eller bokutgivelsen?
Jeg fikk en overveldende respons på Facebook også. Så mye raushet og fine kommentarer, og til alt overmål,- det virker som de til og med har lest hele innlegget! Det var langt!
Egentlig gjør jeg jo bare det samme som jeg har gjort på face i mange år, men det er likevel litt mer skummelt nå, potensielt kan man jo nå mange flere lesere. Folk som ikke kjenner meg. Og som jeg ikke vet hvem er heller.
Om jeg skal tippe hvem som blir min målgruppe, så er det vel jenter/damer fra sånn 40+ og oppover til godt voksne.Jeg tror også det blir noen “skaplesere” av det motsatte kjønn. Kanskje håper de at de kan finne litt ut av hvordan vi damer i overgangsalderen er skrudd sammen ved å lese her. Og da er det bare å si med én gang: Det finnes ikke noe fasitsvar på hvordan takle kona med ubalanse i hormonene. Annet enn; vær tålmodig, overbærende, forståelsesfull og supermann. Burde være lett for en mann i sin beste alder.
Jeg kan gjerne fortelle mye og mangt om mine utfordringer med overgangsalderen. Jeg skal ikke påberope meg å være et orakel på området. Men jeg vet mye om hvordan den arter seg for meg. Det er ikke veldig mye festlig informasjon å finne på nettet om hva man kan vente seg når østrogennivået faller til kritisk nivå og kroppen og psyken har det hundre ganger verre enn da ting skjedde i puberteten. (Alt var mye lettere før,- det er min påstand, og den blir mer og mer sann jo eldre jeg blir).
Så da blir det “the hard way”, da! Ta hver eneste dag med hetetokter og humørsvingninger som de kommer, prøve å tolke om det kanskje virkelig er veldig varmt i dag, har jeg på meg for mye, eller er det noe feil med ventilen på den indre trykkokeren? Som regel er det den siste årsaken i mitt tilfelle. Jeg elsker store, deilige ullgensere, men har gitt opp å bruke dem. Innendørs og under jakker er det kortermet som gjelder. Barbeint er også fint. Men litt upassende når man skal bort til folk. Da gjelder det å stålsette seg til det man vet kommer.
I mitt tilfelle er det en voldsom varme (jeg blir ikke spesielt synlig rød, gudskjelov), som plutselig brer seg spesielt over føttene og hodet. Topp og tå. Ikke så mye det som er i mellom. Jo, under puppene. Der er det varmt. Men å være gloheit både i toppen og helt nederst er ille nok det. Og jeg blir så grusomt varm i håret, liksom! Jeg må løfte og løfte på manken min for å slippe inn luft, tørker pannen og neseryggen i ett sett.
Min fordel når dette skjer: Det varer ikke så mange minuttene, og jeg får det ikke om natten (bank i bordet). Jeg prøver ikke å skjule det for folk. Jeg forteller de som er i nærheten at det er denne j…. overgangsalderen som kommer på besøk. Og det gjør jeg uten blygsel om det er til den unge gutten i kassa på butikken, eller jeg plaprer i vei til de som står i kø sammen med meg, eller til hjelpepleieren på sykehjemmet til mamma. Jeg tror kanskje de blir forlegne på mine vegne. Men ikke vær redd, jeg lever fint med å være litt rar og å by på meg selv.
Jeg er overhodet ikke flau for å si at jeg er i klimakteriet. Det er jo livets syklus, noe vi kvinner skal igjennom. Eller, – én av fire får ingen plager, visstnok (nei, livet er ikke rettferdig). Men tre av fire får alltid noen plager, hos noen kan de vare i ti år! Mamma mia,- jeg håper inderlig jeg får noen år avkorting.
Så har vi dette med humørsvingninger. Ille plagsomt, det også. Ille for meg, men kanskje verst for de nære rundt meg, Mannen min, spesielt. Det som er bra, er at jeg kan skylde på overgangsalderen når jeg er litt urimelig. Men det er mulig han synes jeg drar det vel langt innimellom. Jeg tenker hver gang at jeg skal skjerpe meg. Må slutte å være et troll. Men det er jaggu ikke lett når ubalansen kommer dundrende før man får tenkt seg om, og den usaklige leksa triller ut av kjeften på meg samtidig som jeg hører så inderlig godt at det jeg sier er kjempeteit! Jeg sier det likevel! Heeelt håpløst!
Min fordel når dette skjer: Jeg er ikke redd for å be om unnskyldning. Eller innrømme feil. Det sitter bare litt langt inne.
Jeg har også opplevd i det siste at jeg blir “litt” urimelig hvis jeg opplever dårlig kundeservice. Skulle f.eks kjøpe et salongteppe her om dagen. Vi hadde akkurat lagt inn bestilling på en sofa da jeg så et teppe som kunne være veldig fint til. Det viste seg at de ikke hadde flere tepper igjen, og det var ikke ventet inn før om 10-12 uker heller.
“Men, dere har jo det teppet der, på utstilling?” sa jeg.
“Ja, men det kan vi jo ikke selge. Men jeg kan undersøke om de har teppet andre steder?” sa kundekonsulenten.
“Nei. Da kan det være det samme. Jeg mistet lysten på det teppet, vil heller gå andre steder og kjøpe et annet teppe” svarte jeg, med tårer i øynene og bevende lepper.
Herregud, så flaut. Jeg hørte jo selv hvor barnslig jeg var, men jeg klarte ikke stoppe meg selv. Jeg burde jo der og da sagt at “sorry, det er overgangsalderen som spiller meg et puss”, men jeg var altfor fornærma og flau på samme tid til at jeg klarte noe annet enn å gå derfra med Bård (mannen min) på slep. De to ansatte bak disken sto bare og måpte, jeg tror de tenkte de hadde hatt ei bortskjemt skrulle på besøk. (Og det stemmer. Bård kom hjem med teppet til meg fra en annen butikk et par dager senere).
Jeg er jo alltid veldig opptatt av å oppføre meg hyggelig og imøtekommende når jeg er ute blant folk. Jeg vil nødig være til bry, og jeg ønsker å bidra til at den som er på jobb der jeg er kunde, får en bedre dag kanskje ved at jeg sier noe hyggelig eller ihvertfall smiler til dem. Men nå om dagen glipper denne intensjonen innimellom. Vil herved be om unnskyldning til de jeg har vært furten mot: Jeg MENTE det ikke! Jeg er egentlig en veldig hyggelig person! Jeg lover å bli en suuupersøt gammel dame når jeg har kommet over til den andre alderen! Beklager at overgangen tar litt tid!
SÅ TIL SLIMHINNER:
Jeg ser at jeg allerede er langt ute på viddene hva angår lengde på teksten min, men jeg håper at du henger med fortsatt,- at de tørre slimhinnene har gjort at du har skumlest helt hit, for det er kanskje de du er mest nysgjerrig på?
Ja, jeg har fått tørre slimhinner i forbindelse med overgangsalderen.
Nei, mannen min lider ingen nød.
Ja, det finnes hjelp!
Igjen da, som med hetetoktene, jeg er kanskje ikke hardest rammet. Jeg opplever at jeg er tørr på utsiden av skjeden, ikke på innsiden (nå kjenner jeg at jeg må beklage til barna mine. Det er kanskje ikke akkurat dette dere vil lese om moren deres, men jeg vet dere tåler det. Og det er faktisk sånn livet til kvinner i min alder er, be prepared!).
Slimhinner er et litt kjipt ord, synes jeg. Det er ikke noe vakkert over slim i kombinasjon med hinner. Ikke når det gjelder de oppi nesa eller de du har i underlivet. Man er litt likegyldig til dem. Helt til man blir dritforkjøla og full av slim i bihulene eller drittørr i de nedre gemakkene. Begge deler er himla plagsomt. Begge deler er helt naturlig.
Løsningen da, når sånt skjer(tørt nedentil, altså), er intimgelé eller olje fra apoteket. Det kan bestilles på nett og kommer i anonym forsendelse, ingen trenger å vite at du tørker opp om du ikke vil. Veldig ironisk at man blir fuktig og våt utenpå huden gjennom hetetoktene, og så skjer det motsatte på innsiden for mange. Akkurat som om fuktigheten blir transportert FRA skjeden til utenpå huden når man driver med disse overgangsgreiene!
Sexlivet går sin vante gang (prøver å jazze opp litt innimellom) hos oss. Jeg liker å stille forberedt og er ferdig “smurt” før jeg legger meg (litt sånn som langrennsutøverene gjør. De smører også alltid på forhånd). Man vet aldri hva som skjer,- plutselig skjer det saker, og da er det jo litt lite sexy å dra frem geltuben midt i heiteste omfavnelsen. Veldig greit! Anbefales! Jeg er helt sikker på at jeg ikke er alene om dette problemet som ikke trenger å være noe problem, og jeg akter ikke på noen måte være flau over det, heller! Vi damer ruler og finner løsninger på det meste!
Jeg tenker dette er nok om overgangsplager for i dag, og greit å få postet dette før dere sitter med tacoen og streamer et eller annet på skjermen. God fredag, godt folk!
// Nina
P.S. Jeg regner med at en eller annen intimgelé-produsent kan sponse meg litt nå, eller? #storforbruker
Ja, de var det! I løpet av 4 snaue uker var begge to borte. Nesten ut av det blå, føltes det som…
Denne bloggen skal jo starte et sted, og for å kjappest innføre lesere som ikke kjenner meg, så er det kanskje like greit å fortelle fra januar og februar i år da den familien jeg ble født inn i forsvant i løpet av bare noen få uker.
Da kjente jeg det røska litt ekstra i grunnvollene av min tilværelse. Da jeg trodde at jeg og mine hadde fått nok prøvelser for en stund, da jeg trodde at nå må det vel snu snart, komme bedre dager: så var det var mer i vente, gitt.
Det rare og fine er at dagene går videre. Vi har et ansvar selv for å fylle de på best mulig måte. Det er ikke lett, jeg sliter fra tid til annen selv (ganske ofte, faktisk), men vi har for pokker bare dette øyeblikket, disse minuttene, timene og dagene her og nå!
Før jeg skriver om da jeg mistet mine eneste søsken vil jeg fylle på med bittelitt bakgrunnsstoff om meg og hvor jeg kommer fra:
Jeg kompletterte min familie ved å ankomme denne verden en februardag i 1967. Fra før hadde mine foreldre fått Lars Ove og Sidsel, åtte og fire år før meg.
Lars Ove var alltid den irriterende storebroren, mens Sidsel aldri ble en storesøster i ordets rette forstand. Sidsel var født med Downs syndrom, og det tok meg ikke lange tiden å passere henne både fysisk og psykisk. Når det gjaldt humør og optimisme slo hun alle.
Jeg var stolt over familien min. Foreldrene mine var sosiale og godt likt, pappa var veldig morsom, han fortalte vitser så fort han hadde anledning, jeg elsket å høre på og gjenfortelle dem til mine venner. Han var pilot av yrke, jobbet som flyger i Braathens SAFE, og vi fikk være med på mange reiser i barndommen.
Mamma var veldig pen, hun var fra Stavanger, og alle vet at kvinner fra Vestlandet er sykt driftige. De er flinke til å lage mat, sy, strikke, vaske hus og i det hele tatt passe på at fasaden er på plass. Så også mamma. Hun var kjempegod på alt det der. Mamma drev også et lite firma sammen med pappa. De solgte hangglidere (ja, jeg vet,- temmelig sært) og pilotvesker. Det trivdes hun med og i mange år tror jeg de solgte ganske godt. Ihvertfall veskene.
Rundt år 2010 forandret mamma seg. Hun sluttet å ringe til meg. Hun var uinteressert i meg og mine barn. Hun var mye irritert. Hun var snarsint. Hun var ikke så nøye med klærne sine lenger. Hun ble usosial. Hun fikk diagnosen Alzheimer i 2013. Fy faen, for en sorg det har vært å jobbe seg gjennom. Det var helt grusomt å miste mammaen sin på den måten. Bit for bit bare forsvant hun. Jeg kommer nok tilbake til den sorgen litt senere.
Så spoler jeg frem til januar og februar 2019:
4.januar: Pappa blir akutt lagt inn på Bærum sykehus, alvorlig syk.
14.januar: Lars Ove dør uventet, 59 år gammel.
15.januar: Pappa skrives ut med flere diagnoser og plenty medisiner.
25.januar: Lars Ove bisettes.
2.februar: Sidsel legges inn på Bærum sykehus med kraftig lungebetennelse.
9.februar: Sidsel dør hjemme i egen seng, 54 år gammel.
19.februar: Sidsel bisettes.
Midt oppi dette opplever jeg samtidig lykken i å bli bestemor for tredje gang. Lille Henrik får en tøff start på livet med kraftig rs-virus og innleggelse på sykehus i hele 8 dager pga flere pustestopp. Starten på dette året var surrealistisk, alt kom dundrende i en voldsom fart, det var som et tog uten brems, som å være i et evig svev uten å vite om det var trygt å lande. Jeg var ikke alene i familien om å kjenne på dette, heldigvis har jeg noen kjempefine barn, en svigersønn og en svigerdatter, og jeg tror vi var der for hverandre så godt vi kunne midt oppi all galskapen. Jeg har også en mann som er min klippe her i livet. Jeg kan ikke få fullrost nok hvor trygg, sterk og god han var og fortsatt er, for meg.
Plutselig var mine eneste søsken borte i løpet av tre og en halv uke. Mamma var allerede borte i sin Alzheimer-sykdom, og pappa var borte i form av å være tydelig preget og redusert av sykdommen og naturligvis sjokket over å miste to barn så brått og nesten samtidig.
Jeg må innrømme at jeg følte meg alene, jeg hadde jo min egen familie rundt meg, men likevel kjente jeg veldig på følelsen over at ansvaret for min fødefamilie (det er kanskje ikke et ord?) nå var mitt alene. Det var ingen andre enn jeg som kunne ordne opp med begravelser, dødsannonser, minnestund, minnetale, ubetalte regninger, oppsigelse av abonnementer, være informasjonskanal til venner og familie osv., osv. Dette føltes som mitt ansvar alene, og jeg er den første til å innrømme at jeg må ha kontroll. Jeg er altfor lite flink til å ta i mot hjelp eller be om det.
Men én ting var uansett sikkert: Det var ingen andre som kunne bære min sorg for meg. Jeg trodde at disse dødsfallene ville bli et vendepunkt etter de siste års hendelser. Jeg trodde de skulle gjøre livet litt enklere å bære bare alt kom litt på avstand. Det kan kanskje høres rart ut, jeg skjønner det for uinnvidde, men da kan jeg fortelle at det har ikke blitt helt som jeg trodde heller. Ihvertfall ikke enda.
Det er ikke til å stikke under en stol at ansvaret (selvpålagte sådan) for min etter hvert skjøre familie ble tyngre å bære de siste årene. Da mamma gradvis ble borte for oss, ble det til at jeg måtte stille opp mer og mer for henne og pappa, for min søster Sidsel (som heldigvis har hatt flotte bosteder og offentlig hjelp i Asker kommune) og til sist også for min bror som dessverre ble syk av for mye alkohol og piller fordi han forsøkte å smertelindre seg selv etter mange, mange års ryggproblemer og operasjoner.
Lars Ove fikk langt i fra all den hjelpen og støtten han burde fått fra meg. Jeg skjønte rett og slett ikke at han var så syk som han var, jeg var mest sint og forbanna over at han ikke stilte opp mer for våre foreldre og for Sidsel. Problemet var at han aldri fortalte oss hvor syk han var, han skammet seg kanskje over at han ikke fikset livet som alle andre. Og jeg, jeg var navlebeskuende og drittlei hele broren min. To dager før han ble funnet bevisstløs hjemme (han døde på sykehuset et døgn senere), ringte han meg. For første gang sa han rett ut til meg:
“Jeg er skikkelig syk, Nina”.
Jeg satt i bilen sammen med pappa. Jeg hadde hentet han på Bærum, han skulle få permisjon i helgen. Jeg husker nøyaktig hvor jeg var da Lars Ove sa disse ordene. på E18, på vei nedover mot Bellevuedumpa, mot Asker.
“Huff da”, svarte jeg. Men klarte ikke å mobilisere noe mer medfølelse enn det.
Jeg hadde mer enn nok med en skikkelig syk pappa ved siden av meg, i tillegg til at jeg også forsøkte meg tilbake på jobb i den perioden, hadde mye vondt og var kjempesliten. Kunne han ikke spørre hvordan det sto til med pappa i stedet?
Jeg ønsket han god bedring og sa “vi snakkes”.
Vi snakket aldri mer. Den fredagen i bilen på E18 var den siste gangen jeg snakket med storebroren min.
Jeg burde ha skjønt, jeg burde ha brydd meg mer. Men jeg maktet ikke. Jeg tenker ofte på om han fortsatt kunne levd i dag om jeg bare hadde tatt en tur ned til han og sjekket hvordan det var med han. Unnskyld, Lars Ove.
Han døde av akutt organsvikt. Lever og nyrer sa “takk for samarbeidet, nå gir vi opp”. Det hadde nok gått for langt allerede. Det er i alle fall den tanken jeg må holde fast ved. For ikke å plage meg selv med for mye skyldfølelse. Det fine er at det er de gode minnene om broren min som sitter igjen nå. Han var fin han, broren min <3
Aller, aller mest savner jeg kjære, kjære Sidsel mi. Jeg tror det er lov å si, at man savner den ene mer enn den andre. Om det ikke passer seg, så gjør jeg det likevel. Sidsel med sin vakre, åpne og frie sjel fylte livene våre med en ekstrem glede og en ekstra dimensjon. At hun skulle dø relativt ung, visste vi. Men det gjorde det ikke mindre vondt da det skjedde. Heldigvis hadde hun pappa, meg og to ansatte-engler fra Oppsjø omsorgsbolig ved siden av seg da hun pustet for siste gang. Jeg tror jeg vil skrive mer om Sidsel og det å vokse opp med et annerledes søsken litt senere. Akkurat nå blir det litt for mange tårer her…
Lars Ove og Sidsel – Jeg savner dere så inderlig.
Jeg har “glemt” å nevne at jeg selv sliter med egen helse. Sammen med tusenvis av andre nordmenn har jeg problemer med ryggen. Jeg har nervesmerter som har ulike årsaker, de sitter i setet og nederst i ryggsøylen. Jeg har problemer med å sitte, stå og gå lenge av gangen, men heldigvis er dette usynlige smerter, så jeg ser ganske normal ut når jeg er i butikken, på besøk på sykehjemmet eller er ute i sosiale sammenhenger. Å gå sykemeldt med langvarige smerter er ingen drømmesituasjon. Det er ingen som frivillig melder seg ut av samfunnet, et normalt hverdagsliv med kolleger, sosialt påfyll og “endelig fredag”-følelsen om de ikke må. Men dette er en annen sak jeg også sikkert vil blogge om senere. Jeg nevner det bare kort, for det er kanskje derfor denne bloggen ser dagens lys nå,- jeg må ha noe å fylle dagene med. Jeg koser meg når jeg skriver, men har vært litt flat i tankene mine de siste månedene, nå har jeg sluttet med en type medisin som kanskje har gjort at kreativiteten har vært fraværende, ihvertfall kjenner jeg nå etter 3 uker uten disse tablettene at jeg bobler litt mer innvendig og at jeg koser meg med skrivingen. Jeg ønsker heller ikke å fokusere på egne smerter, det er dårlig egenterapi, så dette kommer ikke til å bli en sutreblogg over egen helse, håper jeg. Jeg gjør jo dette for å få en gladere hverdag,- da må jeg heller drodle over alle de rare tankene jeg får i hodet om alt mulig rart og skrive mer eller mindre vettugt rundt det.
Til de som skulle ønske jeg skrev litt mer om overgangsalder, tørre slimhinner, humørsvingninger og hetetokter i dette innlegget; Det kommer, det kommer. Vær du sikker!
Takk for at du leste!
// Nina
P.S. Jeg innser nå, etter at jeg har skrevet ferdig og leser korrektur, at ordet “kjappest” nesten helt i begynnelsen av innlegget antakelig er det mest malplasserte ordet i denne teksten. Beklager misvisende innledning. Jeg lover å jobbe mer med å uttrykke meg mer kort og konsist.
