Onsdag allerede! Snart er det helg og plutselig er det jul!
Jeg slutter aldri å forundre meg over hvor fort tida fra sommer til jul går. Ikke før har vi frydet oss over nydelige høstfarger på trærne før vi akker og stønner over evig pøsregn, og snart er det sirupssnipper og kanskje til og med snømåking som står på agendaen om vi er heldige.
Det er kanskje litt tidlig å snakke om jula. Men jeg tror vi regner bare rundt 44-45 dager til den første luka i kalenderen skal åpnes, og de dagene går fort! Just sayin’.
Ikke meningen å skape noen form for stress hos deg, altså. Men av og til må folk realitetsorienteres. De svimer rundt i sin egen sfære, jobber og stresser, enser ikke at dagene flyr før de lørdag 30.november våkner opp i panikk og de innser at ikke en eneste kalendergave er i hus og 1.desember er én dag unna. Jeg har sluttet å stresse med julekalendere. Har voksne barn, bare ei snuppe på 17 som faktisk ikke har de største forventningene lenger. Det er ubeskrivelig deilig. Selvsagt har jeg stresset mye rundt dette med kalendere tidligere, det er jo meg i et nøtteskall å ha store forventninger til meg selv. Det har kostet mye mer (i dobbelt forstand) enn det sikkert har smakt for mottaker.
Jeg burde sikkert ha laget kalender til både mamma og pappa. Det hadde i hvert fall pappa satt pris på. Mamma skjønte ikke greia med kalender i fjor. Men jeg tror jeg rett og slett skal gi beng i det! Vi kan heller skape noen hyggelige stunder sammen i adventstida. Han er på middag hos oss flere ganger i uka, – kanskje vi skal innføre dessert-desember. Noe godt til kaffen etter middag i hele desember.
Hvis man legger på seg fort og komprimert i desember går det fortere av når man setter i gang med nye forsetter i januar, har jeg hørt.
Jeg har et romantisk bilde av desember; lukt av røkelse, tenne adventslys, lage eggelikør, bake svenske skiver, julekonsert i kirken, se film på kino, bake pepperkaker med familien (kan dere komme hit 30.november eller 1.desember, forresten?), gå tur på barfrostede stier idet sola forsvinner bak horisonten og himmelen blir rosa og vakker, lage julekrans, pinnekjøttlag med venner osv. osv.
Det blir sjelden så idyllisk som man tenker på forhånd, men jeg forsøker å nyte adventstiden så godt jeg kan. Jeg har nok et barnslig forhold til ventetiden. Ikke noe problem å fremkalle tårene hos fru Tangvik da, i hvert fall. En vakker julesang på radioen, et par glitrende barneøyne fulle av forventninger, for ikke å snakke om Luciadagen! – DA triller tårene hos meg. Selv når voksne går i «tulle-Luciatog» i korridorene på jobben sin, triller tårene. Vet ikke hva det er, om det er de hvite kjolene, bollene, glitteret på hodet eller teksten og melodien til «Svart senker natten seg». Uansett, – sitter her med blanke øyne i skrivende stund bare ved tanken på den dagen.
At Den hellige Lucia fra Sicilia skulle stå så sterkt i norsk juletradisjon, det hadde hun nok ikke trodd da hun drev og viet sin jomfrudom til Gud nedpå den italienske øya i år 283-304. Etter å ha lest meg litt opp på henne, er det en grotesk historie som ligger bak markeringen av Lucia-dagen. Hun ble forfulgt fordi hun var en kristen, hun nektet å gifte seg med en hedning, og ga i stedet bort medgiften bort til de fattige. Historien strides om hva som skjedde med hennes vakre øyne, men én versjon er at hennes påtenkte ektemann (hedningen) beundret hennes øyne, og da rev hun dem egenhendig ut, la dem i hånden og ga dem til han mens hun sa følgende: «Nå, la meg leve med Gud!» Hun ble drept som følge av sin tro og er en av få helgener som vi i Skandinavia feirer.
Å drepe fordi folk tror på det ene eller det andre har foregått i all tid, og bare for å slå fast en mening rundt det her og nå: DET SYNES JEG VI SKAL SLUTTE MED!
Sånn. En liten digresjon der med litt historie. Kanskje var det flere enn meg som lærte noe nytt i dag. (P.S: Etter at jeg skrev dette, kom jeg over flere historier om hvorfor vi markerer 13.desember, blant annet kaller de det Lussinatten i Nord-Norge, dyrene snakker sammen og ingen må gå ut i mørket. Den historien får vi ta en annen gang, kanskje.)
Over til noe heeeelt annet: I går lærte jeg noe morsomt, en aldri så liten funfact som du kan brife med på julebordet: I Litauen kaller de fingrene du har på hånden for fingre, og så kaller de tærne på foten også for fingre!
Hahaha, det et jo kjemperart! Det er visstnok det eneste språket i verden som ikke har et eget ord for tær! Der er det fingre og fingre – ikke fingre og tær. «Hode – skulder – kne og finger – kne og finger…» Den lille barneregla blir ikke helt den samme lenger, kjenner jeg.
Tror jeg skal gi meg mens leken er god, kjenner at det bobler litt over i hodet mitt i dag, og det er jo ikke jul enda, så nå skal jeg la dere få tankene tilbake i hverdagsmodus. Det trenger jeg strengt talt selv også. Kan ikke sitte og fjase hele dagen. Men litt godt var det å ikke tenke så dype tanker i dag. Og så var det godt å kjenne bittelitt på julestemninga denne grå morgenen i oktober.
Krysser fingre og fingre (!) for at dere har en finfin onsdag uten stress, godt folk! (Men husk at det bare er 45 dager igjen til 1.desember, da!)
// Nina
