I går var jeg på kart- og kompasskurs med min gode venninne Kjersti og en del andre turglade mennesker. Arrangør DNT Drammen og Omegn.
Jeg er gammel speider, men kunnskapen om orientering på kart og med kompass var blitt temmelig rusten, så dette var artig å gjenoppfriske!
Ingen tvil om at koronaviruset har gjort noe med det norske folk, i positiv retning. “Alle” skal på tur, gjerne med telt eller hengekøye. Og det er så fint! Ingenting er som å bevege seg ute i naturen, – den er spekket med skatter overalt, som åpenbaringer i form av trær, blomster, bær, småkryp og større dyr.
Å gå på skogsstier er helt nydelig. Kjenne lukta av granbar og rett og slett bare være.
Kart og kompasskurset var et lavterskeltilbud, ingen forkunnskap nødvendig og heller ikke krav om å være i toppform.
Først litt innføring i å lese kart, høydekurver og myrer, stier og små koller. 
Så skulle vi ut og finne poster. Det er en fordel å vite hvor man er på kartet før man starter, men heldigvis for oss var det flere andre der som skjønte kartet bedre enn oss, så vi listet oss bak dem i smug og latet som vi hadde peiling.
Det hadde også vært lurt å legge en plan for rekkefølgen vi skulle plukke de ulike postene, men sååå smarte var vi ikke. Vi gikk derfor glipp av én post, men hei, vi var da mest med fordi det var gøy å lære noe nytt! Og så var det én post vi ikke fant fordi vi skravla for mye. De beste samtalene får man uten tvil ute i friluft 🙂
Etter orienteringsturen fikk vi innføring i bruk av kompasset. Jeg tok ut kursen fra der vi var mot Lierkroa, der får man jo kjempestor softis! Nyttig å kunne sette riktig kurs mot alt av livets goder, ikke sant?
Dessverre suste bilen til Kjersti strake veien forbi Lierkroa uten stopp, og softis med krokanstrøssel er fortsatt en våt drøm.
Tusen takk for at du tok meg med, Kjersti!❤
