Det er ingen som lever et helt liv uten å gå på trynet noen ganger.
For noen er hele livet en eneste lang kamp, for andre er det snakk om noen runder underveis. Men jeg tror ingen danser seg gjennom fra dag én og helt til St.Peter hilser deg velkommen i Perleporten.
Jeg følte jeg danset ganske bra veldig lenge. Jeg snublet en rekke ganger, men jeg reiste meg, børstet av meg støvet, og danset videre.
Videre må man jo gå. Alternativet har heldigvis aldri vært i mine tanker.
Så traff jeg Bård, på akkurat denne dagen for 8 år siden. Vi “danset” sammen i ca.2 år, så smalt det i ryggen min, og livet ble aldri helt det samme.
Utfordringene med familien eskalerte samtidig. Mamma sin Alzheimer som ble verre og verre, søsteren min med Downs syndrom begynte å merke alderen og andre sykdommer på kroppen, broren min slet med ryggsmerter og dertil pille- og alkoholmisbruk.
Samtidig var jeg også mamma og bestemor og arbeidstaker. Det var mye å håndtere på én gang.
Om jeg ikke hadde hatt Bård ved min side, vet jeg ikke hvordan det hadde gått. Jeg tror jeg hadde gått langt inn i et mørke, og blitt der lenge.
I stedet har jeg fått så enormt med støtte og kjærlighet fra Bård. Han har vært lyset mitt i hverdagen. Barn og barnebarn også, selvsagt, men som voksen trenger man også en annen form for kjærlighet og ikke minst en bestevenn man kan snakke med alt om.
Bård har vært stø som fjell. Han har hjulpet meg, trøstet, gitt råd, vært rasjonell da jeg ikke tenkte klart, fått meg til å smile og le, holdt meg oppe, om og om igjen. Han har tålt og tålt. Han har blitt. Hos meg.
De seks siste årene har blitt noe ganske annet enn vi så for oss da vi startet vår reise sammen for åtte år siden.
Likevel har vi hatt fantastiske opplevelser også, han og jeg. Vi har giftet oss, vært på uforglemmelige seilferier i Adriaterhavet, skaffet oss ei sjarmerende seter i Valdres på åremål, kjøpt en gammel båt vi koser oss glugg i, og vi har pusset opp huset vi er så glad i.
Vi har felles drømmer og mål. Vi er like impulsive, begge to. Er sjelden uenige ved innkjøp. Vi liker de samme tingene. Vi har det veldig fint, bare vi to. Og det er kanskje noe av hemmeligheten for par som holder sammen til evig tid? At man ikke alltid må være sammen med venner hver eneste helg, men nyter hverandres selskap når skuldrene skal senkes på fritiden.
Å bruke tid med den andre, være interessert, oppdage nye sider (for det skjer fortsatt), tror jeg er alfa og omega for et varig forhold.
Og misforstå meg rett, – jeg synes det er veldig, veldig viktig å dele tid med venner også. Vennskap er livets vann i tillegg til kjærlighet. Jeg digger sammenkomster med vennene våre, – det er aldri feil.
Det er opplagt at det ikke bare har vært glory days, det tar på å leve i et forhold når det stormer på alle kanter. Og jeg har vært, og er, til tider i ganske lumskt humør når smertene er som verst. Ikke alltid like lett å være fru Positiv da.
Og da broren og søsteren min døde og pappa ble alvorlig syk nesten på samme tid i fjor, da tenkte jeg at nå, nå får han vel nok?
“Orker han virkelig å stå i dette sammen med meg?”
Han orket. Han sto støtt. Han ble.
Nå har livet roet seg betraktelig rundt oss. Vi har fortsatt litt å stå i, men det er på et håndterbart nivå. Vi har det litt mer som de fleste andre, tenker jeg. Alle har sitt.
Så her, på den andre siden av helvetesåret 2019, er vi tryggere enn noen gang på at det er du og jeg for alltid, Bård.
Gratulerer med åtte-årsdagen for vårt første møte.
Tusen takk for at du orker meg.
Du er det fineste komplimentet jeg noen gang har fått❤
// Nina
Vil du følge bloggen min på Facebook? https://www.facebook.com/ninautenfilter/
(Om du er ny leser: Les gjerne bloggen min forfra, i det minste mitt aller første innlegg. Bare å finne det frem i arkivet mitt. Da forstår du lettere hvem jeg er og kanskje hvorfor jeg skriver blogg).
