I dag har jeg truffet flere grepa kvinnfolk. Den verbale definisjonen på et grepa kvinnfolk for meg er damer med bein i nesa og som har både hodet og hjertet på rett sted.

Bildet som dukker opp i hodet mitt av et ‘grepa kvinnfolk’, er av ei dame med skaut, et bredt, litt tannløst glis, og som flekser muskler til alle som går forbi. De damene jeg traff i dag så langtifra sånn ut, men de er jaggu beintøffe på hvert sitt vis likevel.

Jeg hadde noen ærend før en legetime i dag, og på runden min møtte jeg først den ene, så den andre, og til sist den tredje flotte dama. Jenter jeg ikke kjenner så godt, men som jeg alltid har hatt sansen for. Varme, glade klemmer ble raust utdelt, og så begynte de på forskjellig vis å fortelle at de likte bloggen min så godt, at jeg burde ha begynt å skrive for lenge siden. Jeg ble litt brydd, kanskje til og med litt flau, har ikke hatt så høye tanker om skrivingen min i det siste. Begynner å bortforklare og tøyse det bort litt.

Men likevel: For en boost å få på en værmessig og mentalt grå torsdag! Det skal ikke så mye til, gitt, før sinnsstemningen snur!

Det er en litt ensom greie å skrive blogg, jeg sitter jo her og skriver til mange jeg ikke kjenner (hei og tusen takk for at du leser, forresten!), og det er litt vanskelig å vite om folk synes jeg er helt på trynet teit med denne bloggen eller om de fleste som leser synes den er ok.

Derfor blir det litt som å skrive en dagbok, at jeg skriver mest for meg selv. Og det er kanskje litt av nøkkelen for å klare og bjuda på; Ikke tenke så mye på dere som leser, men bare lukke meg inn i bobla og gønne på med følelser og tanker. Skite i hva folk vil tenke, det vil alltid være noen som dømmer meg, uansett. Alle kan ikke like alle. Det har jeg skjønt omsider.

Jeg har så klart fått mye positiv respons via siden min på Facebook. Jeg vet at mange liker det jeg skriver, men innimellom kommer usikkerheten krypende, selveste Styggen på ryggen, og jeg tar meg selv i å plutselig tenke negativt og at jeg må jo være steingææren som holder på med dette her. Det er det sikkert noen av dere som tenker allerede. Helt av dere selv, uten at jeg trenger å lufte idéen om det her og nå, faktisk.

Men så tenker jeg også, da, at det må da være greit? Å være steingææren, mener jeg? Noen er lukka og noen er åpne. Noen byr på “alt”, andre sier ikke et kvekk.

 

Vi trenger dette mangfoldet i samfunnet. Jeg må lære meg til å bli enda mer glad i meg selv, tenke at det jeg gjør er all right. Om vi gjør så godt vi kan, hver og en av oss, så synes jeg at vi skal klappe oss selv på skulderen og tenke at vi er bra nok.

Og så må vi slutte å jage hele tiden. Å alltid føle at vi må prestere mer og mer. Kanskje nok faktisk er nok? Om nok aldri blir nok, når skal vi ellers kunne begynne å nyte og elske livet?

Av og til er det nyttig å stoppe opp og fundere litt på hvor man er på vei. Om vi kun ser fremover glemmer vi livsreisen vi er på. Først og fremst er vi jo her, – akkurat nå. Da er det litt dumt å ikke være til stede, er det ikke?

I dag er det akkurat 10 måneder siden Lars Ove døde. Han tenkte helt sikkert ikke at han var bra nok de siste årene han levde. Jeg skulle veldig gjerne hatt muligheten til å fortelle han at så lenge han gjorde sitt beste, så var han mer enn bra nok. Jeg så det ikke da han levde. Da var jeg bare sint på han. Men jeg ser det klart nå i ettertid. Du var mer enn bra nok, Lars Ove (kanskje leser du blogg.no i himmelen).

Tusen takk til dere fine grepa kvinnfolk jeg traff på min ferd ute i dag! Dere snudde en litt dårlig dag til en veldig fin dag, og ikke minst: Jeg fikk tilbake trua på at jeg er bra nok som jeg er!

Det er ikke sikkert hverken Skavlan eller Lindmo får glede av mitt selskap på grunn av denne bloggen, og ikke tror jeg hverken Kokkejævel eller Sophie Elise skjelver så innmari i buksene heller (tror neppe de vet at jeg eksisterer, forresten), men så lenge jeg har det fint med skriblinga mi, så er det godt nok for meg.

Ha en koselig kveld, folkens! Kvelden her tilbringes i horisontalen med tente lys og en visshet om at jeg ikke er så verst, tross alt. Husk at du er bra nok, du også!

// Nina