Det er fredag og dette er den siste hele helgen i huset vårt. – I hvert fall om overtakelsen av leiligheten den 10. desember går fint, og det håper vi så klart at den gjør.

Planen er å flytte inn neste lørdag selv om vi mangler både garderobeskap, kjøleskap og lamper som ikke har funnet veien med fraktselskapet ennå.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det blir litt kaotisk, men vi har ordnet oss med midlertidige klesstativ, fått låne et kjøleskap av venner, og diverse lamper har vi nok av så vi klarer oss til det vi har bestilt kommer.

Nå er jeg rimelig sliten. Det er liksom alt på en gang om dagen. Jul, flytting og pakking samtidig som jeg sliter big time med nakke og rygg. Går til kiropraktor to dager i uka nå, synes nakken er litt bedre, så det er håp!

Gjør også avspennings- og pusteøvelser som jeg har lært av tankefeltterapeuten min, – og det kjenner jeg er avgjørende.

Jeg har tidligere skrevet om TRE, Traume & Release Exercises (les mer her om du vil) og jeg fortalte kiropraktoren min at jeg drev med det. Han kjente godt til disse øvelsene, hadde drevet med det selv, og syntes det var en veldig bra metode for å kvitte seg med stress og spenninger i kroppen. Fint å få tilbakemelding fra autorisert fagpersonell om at dette er all right, for det er ikke så mange som gjør avspenningsøvelser på akkurat denne måten, tror jeg.

Så her skal det ristes i ledige stunder fremover, si!

Et annet problem jeg har om dagen er at buksene blir trangere og trangere. Og nå må jeg si at jeg gleder meg sykt til 2021 på så mange måter!

Det er ikke lett å gjøre noe med de trange buksene nå i desember, klementinene er farlig gode, og jeg vet med sikkerhet at hun ene på butikken tenker “der kommer klementin-dama” hver gang jeg kommer inn der. Vi har pludret litt for mange dager på rad over fruktkassene den siste måneden hvor jeg forsyner meg grovt av nevnte frukt.

Jada, uforbederlig jojo-slanker. Trøsten er at det er mange som meg, og til felles har vi at vi aldri mister håpet 🙂

I morgen skal vi være barnevakt for barnebarna noen timer, og jeg gleder meg veldig til å koble av fra flyttesjauen litt. Kan ikke tenke meg bedre selskap enn små, aktive lykkeklumper i julestria❤

// Nina

Desember er i gang, ute snør det. Litt våt snø, men den er hvit. På radioen surrer P7 Jul i bakgrunnen, og jeg kjenner som sedvanlig på desember blues.

Litt nedstemt, ekstremt lettrørt, full av kjærlighet og full av savn.

Desember er en måned fylt med følelser av alle slag. Og kanskje mest av alt, forunderlig nok, er det vemod og savn som er de dominerende følelsene hos meg.

En måned som egentlig er full av farger, glitrende øyne, lys og varme.

Ikke sånn at jeg bare er trist. Jeg gleder meg også enormt over adventstida. Men følelsene ligger ekstra tjukt utapå. Både glede og sorg. Kort vei mellom tårer og latter. Tror mange har det sånn.

Om 8 dager overtar vi leiligheten. Vi rydder og pakker litt hver dag.

I går fant jeg talen jeg holdt i kirken i bisettelsen for broren min i januar i fjor. Da kom det som skjedde veldig nærme igjen. Minnene rundt dagene både før og etter at han gikk bort.

Sinnet jeg følte mot han. Håpløsheten. Følelsen av å ikke strekke til. Lovnadene om å passe på mamma, pappa og søsteren min i fremtiden… Og så døde Sidsel bare 25 dager senere. Nå håper jeg det er han som passer på henne.

Alt kom tilbake. Det var godt å minnes broren min litt ekstra.

Rart hvordan en sang, en tekst, et bilde, en lukt kan trylle frem all verdens minner i løpet av et lite sekund. Det er fint. Tenk om vi ikke hadde hatt evnen til å minnes? Det må være en av de mest verdifulle evnene vi har. Å kunne huske tilbake.

Mamma har mistet den evnen. Så grusomt å tenke på. Hun minnes ingenting.

Men hjertet hennes har ikke demens. Hun føler fortsatt. Det er viktig å tenke på. Når hun sier at hun er så veldig, veldig glad i meg, så er det hjertet hennes som snakker. Selv om hun kanskje ikke vet helt hvem jeg er, så forteller hjertet hennes at hun er glad i meg. Godt å vite.

Nei, nå får det være slutt på melankolien her. Klapper til meg selv litt på kinnene, drar smilebåndene oppover og spiller heller litt Bob Marley på Sonos’en. Det hjelper alltid.

Ha en fin 2.desember❤

// Nina

Følg meg gjerne:

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

Instagram: http://instagram.com/nina_utenfilter

Saken om Mustafa ryster meg.

At et barn som har hatt alle sine skoleår i Norge, skal kastes ut av landet til en ukjent, utrygg og på alle måter en uforutsigbar fremtid, gjør meg usigelig trist.

Mustafa er russ til våren. Han kom til Norge som 6-åring.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg jobbet på barneskolen han gikk på da han kom til landet, og jeg husker den fine, nysgjerrige og glade gutten veldig godt.

At han i dag, etter alle disse årene, skal sendes ut av landet bare et halvt år før han er ferdig med videregående utdanning, bare fordi han pr. definisjon er for voksen å regne siden han akkurat fylte 18 år, er helt absurd!

Jeg har ikke ord for hvor umenneskelig jeg synes dette er.

Mustafa er én av oss. Han hører til. Det finnes ingen god grunn til å kaste han ut av landet. Han er velfungerende, har mange venner, han er flink på skolen, og han kan bidra til fellesskapet.

Hvorfor i all verden skal han straffes for en feil moren hans gjorde for snart tretten år siden?

Om utkastelsen gjennomføres er det en skam for Norge.

Det  kan   rett  og  slett  ikke  skje. 

 

Vær så snill, vis din støtte og signér her: https://www.underskrift.no/signer.asp?Kampanje=8238

La Mustafa bli!

Heldigvis er saken nå utsatt til 28.desember. Jeg håper det betyr at det fortsatt er håp om at Une kan snu i denne saken og at Mustafa får fullføre utdannelsen sin i Norge og aller helst få lov til å bli her så lenge han vil.

// Nina