Ei venninne kom for litt siden hjem fra Portugal. Hun hadde deltatt på triatlon. Det er så sykt sprekt, det! Svømme, sykle og løpe i timevis.
Hun hadde kjøpt med seg en flaske portvin til meg.
Hun fortalte hvordan hun hadde lagt seg i selen i portvinssjappa for å skaffe den mest spesielle portvinen til venninna hjemme (meg) som drikker portvin hver dag i advent.
Portvinsdama hadde kommet med den ene flaska etter den andre, men Kjersti hadde avvist de gode forslagene etter tur.
“Nei, den har vi på polet hjemme”
“Ikke spesiell nok”
“Nei, den er for simpel”
“Den må være gammel”
Sånn som hun utbroderte seansen for meg da hun kom hjem med flaska, så hørtes det ut som hun hadde holdt på i timevis med å finne en flaske som var spesiell og fin nok til meg.
Jeg ble kjempeglad selvfølgelig og takket overstrømmende i store ordelag. Kom med små gledeshyl og klemte henne lenge og hardt. At hun i det hele tatt tenkte på meg der hun sto på farten hjemover med mørbanka kropp etter å ha fullført Cascais Triathlon var rørende.
Spreke Kjersti har omtanke for tjukkebollefeita hjemme i gamlelandet. Det er ekte kjærlighet, det.
Vi har tross alt vært koner for hverandre i et helt år. Da vi begge ble single omtrent samtidig valgte vi å dele hus for en periode. Et av mine klokeste valg her i livet, tror jeg. Alle skulle hatt en kone, fant vi ut. Iallefall spilte Kjersti og jeg hverandre gode, husarbeid og matlaging gikk som en drøm. Vi kranglet aldri. Det hjalp sikkert at vi hadde hvert vårt bad. Og så er det noe med at vi kvinner jo kjenner hverandres behov ut og inn, og at vi kan lese andres tanker er også velkjent. Det er det som er så bra med oss kvinnfolk. Vi kan alt, vi.
Et vellykket samboerskap på alle vis. Hadde vi vært ørlite tiltrukket av hverandre fysisk også, hadde vi nok vært konemødre fortsatt. Slik gikk det ikke.
Imidlertid sitter det fortsatt igjen et dypt vennskap mellom oss. Så dypt at Kjersti bruker timer i ei portvinssjappe bare for å finne den rette flaska til meg.
Og som sagt, jeg er inderlig rørt og takknemlig for omtanken.
Det er bare det at jeg aldri har likt portvin.
Det er sherry jeg digger og drikker et lite glass av hver kveld i advent…
Det var litt vrient å si det når konemor så stolt kom med den portvinsflaska som hun hadde strevd så lenge med. Ærlighet varer lengst, sies det, og hva er vel bedre enn å starte adventstida med en ren og hvit sjel? Siste mulighet til å få det ut, følte jeg.
Nuvel, sherry er selvfølgelig bestilt på polet og jeg gleder meg vilt til å drikke “den første luka” litt senere i dag.
Sherry, baby. Sherry🖤
Postskriptum: Ikke umulig at det blir portvinsmarinert ribbe i jula!
Postskriptum 2: Jeg synes triatlon i Spania neste år er en glimrende idé, konemor. Der lager de innmari god sherry!
