(Les gjerne bloggen min forfra, i det minste mitt aller første innlegg. Da forstår du lettere hvem jeg er og kanskje hvorfor jeg skriver blogg).

En historie helt på siden av alt det virkelig alvorlige som rammet oss i januar og februar i år: 
 

Mandag 7.januar 2019: 

Jeg: «Hei, det er Nina Tangvik som ringer. Du, jeg har time hos dere førstkommende onsdag for å sette i gang med dette implantatet, men så har det seg sånn at pappa ble akutt innlagt på Bærum på fredag, og … (stemmen min brister, og jeg begynner å gråte litt) … det er mulig han har fått kreft, og nå skal de ta sånn beinmargprøve, og det er ingen andre i familien som kan være hos han, og hvis han skulle få svar på noen prøver på onsdag som kanskje ikke er så veldig oppløftende så vil jeg være hos han, så altså, jeg må nesten utsette timen min. Beklager det, altså, dere hadde sikkert satt av litt ekstra tid til denne operasjonen, og jeg vet det er sen avbestilling, sorry (Jeg babler enda litt mer ukontrollert, hulker frem ordene og er skikkelig lei meg). 

Tannlegekontoret: «Neimen, kjære deg! Huff da, det høres ikke bra ut. Ikke noe problem, vi finner en ny time til deg, så klart. Nå må du passe på pappaen din, ingen hast med denne timen. Kan du komme onsdag 16.januar kl.10 i stedet? Ta vare på deg selv nå da, og så krysser jeg fingre for at det går fint med pappaen din!» 

Mandag 14.januar 2019: 

Jeg: «Hei, det er Nina Tangvik som ringer. Jeg vet det antakelig høres helt sprøtt ut, men jeg må dessverre avlyse timen min en gang til. Jeg har time nå på onsdag. Broren min ligger for døden på Drammen sykehus, han ble funnet bevisstløs hjemme hos seg selv i går kveld, og han har ligget i respirator siden. Legene tror ikke han vil overleve.” (Jeg er ganske rolig når jeg forteller dette til tannlegesekretæren. Jeg tror jeg var i en slags sjokktilstand. Lars Ove døde samme kveld). 

Tannlegekontoret: “Ok. Det høres jo ille ut. Men da får vi sette opp en ny time igjen da. Jeg setter deg opp onsdag 13.februar kl.14:00. Ha det bra.» 

Mandag 11.februar 2019: 
Jeg: «Hei, det er meg, Nina Tangvik. Du husker kanskje at jeg har avbestilt et par timer tidligere fordi faren min ble alvorlig syk og fordi broren min plutselig døde? Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal si dette, jeg vet det høres helt sprøtt ut, dere tror sikkert at jeg har tannlegeskrekk eller noe, men jeg har ikke det, altså. Men saken er at jeg må utsette timen enda en gang fordi søsteren min døde i forgårs og det er altfor mye som må ordnes med prest, og salmer og dødsannonser, og jeg må passe på pappa som har mistet 2 barn i løpet av noen få uker, og …» 

Tannlegekontoret avbryter taleflommen min: “Mm.  Jaaaah. Jaja. Skal vi sette opp en time i mars da, eller…?»

Jeg hørte ar hun ikke trodde på meg overhodet, men jeg hadde ikke krefter til å overbevise henne noe mer, så jeg takket ja til timen mandag 4.mars og la på røret.  
Da datoen nærmet seg, kjente jeg på hele kroppen at jeg gikk og ventet på at noe forferdelig skulle skje. Den var i katastrofeberedskap. Men helgen gikk og mandagen kom. Jeg troppet opp som avtalt kl.11:00. 
Jeg smilte litt tappert og prøvde å si noe om hvor uvirkelig alt hadde vært, men at livet må gå videre, bla bla bla.  
Men de hadde nok bestemt seg på forhånd. De trodde jeg var en løgnhals og ble behandlet litt deretter, følte jeg. Det var no mercy, ingen smil, de bare durte på og trakk den jekselen i en fart. Som om de var redde for at jeg skulle avlyse mens jeg satt der.

3.desember skal jeg tilbake for å sette inn implantatet. Håper jeg slipper å avlyse. 
 

Jeg glemmer nok aldri disse telefonsamtalene. Det var jo veldig spesielt å snakke med noen man ikke kjenner om så private ting, gang på gang. Jeg hadde jo knapt snakket med venner og familie. Jeg hadde ikke trengt å fortelle årsaken til avbestillingene heller, men det er nå meg i et nøtteskall, da – Nina uten filter.

Snart helg, godt folk!

// Nina