Å skrive såpass personlig som jeg gjør, selv for meg uten filter, er litt skummelt og jeg har ekstra høy puls hver gang jeg trykker på «publiser»-knappen.

De doble hjerteslagene roer seg fort når jeg får hauger av hjerter og nydelige ord i retur. Spesielt i går, da jeg skrev om mine følelser rundt mammas Alzheimer, var jeg redd for at jeg hadde vært for ærlig og åpen. Jeg føler meg jo som et troll når jeg går rundt med disse følelsene. Godt da å lese at jeg ikke er alene! Vi er flere innbilte «troll»! 

Åpenhet er viktig. Jeg er veldig glad for at jeg selv våger å være åpen. Ikke bare hjelper jeg meg selv, men det virker som jeg kan være til hjelp for andre som har det som meg, men som ikke klarer å rope ut sin fortvilelse eller følelse av håpløshet, ensomhet, sinne eller annen type kjensle av negativ art som dukker opp inni en.

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til vår- og sommersesongen

Så tusen takk til alle som sender meg hjertevarme, gode ord og som deler bloggen min. Dette å ha en bestemt oppgave hver dag, som er bare for meg selv, gjør meg veldig godt. Å gå sykmeldt med langvarige smerter over mange år er utmattende i seg selv, men det verste er å føle at man ikke bidrar. At man ikke er en del av arbeidslivet. Å miste det kollegiale samholdet, lunsjen, fredagsfølelsen. Å føle at man ikke er verdt noe fordi man bare går hjemme, den følelsen gjør noe med deg. Så klart den gjør. 

Å ha en gjeng som heier, løfter og liker det jeg skriver inspirerer meg. Det er kanskje alfa og omega for meg akkurat nå. Ikke at jeg er depressiv eller på vei inn i noe mørke, men det betyr så mye fordi det så lenge har vært en stillstand i hverdagslivet mitt. Der Nina ikke har fått være Nina. Nå er jeg litt mer meg. Det tror jeg var på høy tid. (Kan hende noen synes jeg har vært mye Nina hele tiden. Dem om det ;-p)

Jeg savner den tida da alt var normalt. Jeg savner kollegene mine, latteren på kontoret, morgenkaffen med Erik og Anne Katrine, og jeg savner arbeidsoppgavene mine. Som jeg sa til kollegene mine da avdelingen min hadde avskjedslunsj for meg for noen uker siden; Det er ganske morsomt å gjøre den jobben når man ikke MÅ gjøre den. 

Vi er sånn skapt vi, mennesker av vår tid, at det å høre til, er et av de mest grunnleggende behovene vi har. Å stå utenfor må være ekstremt vondt. Heldigvis har jeg enda ikke følt meg utenfor. Jeg har jo en familie som fortsatt trenger meg, jeg har ikke mulighet til å synke ned i en selvmedlidende pøl. Jeg har venner som verdsetter meg, og jeg har en mann som mot alle odds holder ut med meg, mitt tankespinn, mine smerter, tårer og urimeligheter. Og gudskjelov, – jeg har fortsatt trua på meg selv! Jeg har mye å by på, jeg! Foreløpig bare i korte intervaller av gangen, men jeg må jo tro på at jeg kan bli bedre, at det ligger normale dager og venter på meg. Et sted der jeg hører til, utenfor hjemmets fire vegger, utenfor familie- og vennesfæren. 

Så inntil da får denne blogginga være min jobb. Jeg tror det var på høy tid at jeg fant noe som kunne gi min hverdag mer innhold enn bare å være til hjelp for pappa og mamma. Jeg kan ligge, stå og sitte om hverandre mens jeg skriver. Det går ikke veldig fort, men det er noe som er mitt, og det kjennes bra. 

Hadde jeg kunnet strikke, så hadde jeg kanskje gjort det, men det kan jeg ikke. Ikke fordi jeg ikke kan bruke hendene, men fordi jeg aldri har lært det eller hatt interessen for det. Dessuten er strikka gensere fryktelig varmt for Hetetokt-Nina. Så det sier seg sjæl at det er utelukka, egentlig. Det blir skriving.

Slimhinnene mine har det ganske bra i dag, kan det ha sammenheng med at det er så vått ute, tro?

Glad tirsdag, godt folk!

// Nina