Sist torsdag hadde jeg min aller første time med en psykiater.
Jeg var spent. Og grua meg skikkelig. Samtidig følte jeg meg letta over å ha tatt det første skrittet.
Jeg vet dette ikke blir noen quick fix. Og jeg vet at det kommer til å gjøre vondt fordi jeg faktisk må la realitetene synke inn. Jeg må ta meg tid til å bearbeide alt det vonde. Hittil har jeg vært ekspert på å styre unna de vonde tankene når de har kommet. I mange år har jeg gjort det. Helt til nå de siste månedene (eller er det år?) og de vonde tankene har tatt større og større plass. De dominerer i hverdagen, og sånn kan vi ikke ha det. Hverken jeg eller de som er rundt meg.
Bårdis har vært min samtalepartner. Det er han jeg har åpnet opp mest for om de vondeste og tyngste tankene.
Jeg er full av kjærlighet til han som tåler og tåler. Han er rett og slett fantastisk, og jeg vet ikke hvor jeg hadde vært i dag uten han.
Jeg snakker også med venner innimellom om noe av dette. Men jeg vil helst ikke være til bry, være den som skaper dårlig stemning, så jeg har ikke åpnet meg skikkelig for noen av dem. Holdt tilbake de aller tyngste og mørkeste tankene.
Det har vært lettere å trekke seg unna, eller iallefall å ikke snakke for mye om meg og mitt når vi har vært sammen. Jeg føler jo det er noe hele tiden, og det er mye Nina, jeg vet det.
Og nå tror jeg at mine venninner kanskje tenker “What? Hun har jo grått og vrengt sjela si hver gang vi har sett hverandre!”
Til det må jeg i så fall bare svare: “Tro meg, det kunne vært sååå mye mer! Jeg har tatt meg sammen noe så innmari.”
Men tusen takk for at dere fortsatt tåler meg. Jeg er så glad i dere.
Noe av det som har rørt meg mest etter at jeg publiserte innlegget Bak fasaden, er de hjertevarme tilbakemeldingene jeg har fått fra mine nærmeste venner, og alle dere bekjente og venner fra gamle dager, nye bloggvenner og totalt ukjente som har skrevet til meg.
Det gjør godt, sånn skikkelig langt inni hjerterota, det! Så igjen, kjære venner, både kjente og ukjente, – jeg setter umåtelig stor pris på det.
Virkelig. Tusen millioner takk.
Noe jeg er veldig god på, om man ser bort fra å prate om meg selv og alle mine sorger, er å skrive meg helt bort. Som nå.
Tilbake til min første time med psykiateren.
Pga smittesituasjonen måtte vi ta samtalen på Skype. Ble skuffa da hun sa det, kjente jeg. Jeg hadde helt klart foretrukket å snakke med henne mens vi var i samme rom.
Etter påske satser hun på å ha timer som vanlig på kontoret sitt.
Eller, hun sa faktisk i kontoret. Sånne detaljer henger jeg meg opp i. I kontoret? Det heter da på kontoret? Beklager, nok en digresjon.
Men heldigvis gikk det overraskende fint på Skype. Jeg kjente umiddelbart at det var en dame jeg kunne like, at vi pratet lett sammen.
Tårene kom allerede da hun bare skulle ha grunnleggende personalia, som navn, adresse, sivilstatus og sånn.
47 sekunder ut i samtalen spurte hun om jeg hadde søsken…
Da åpnet slusene seg.
Ja, jeg har en søster og en bror, men de døde nesten samtidig for to år siden.
Så ja, jeg har søsken, men så har jeg det ikke likevel, liksom.
Hallo! Det er to år siden! Skjerp deg, jente. (Mine tanker).
Ok. Det gjør fortsatt vondt. De ukene i januar og februar i 2019 har definitivt gjort noe med meg. Så mye annet skjedde samtidig også. Mye skal prosesseres fra den perioden.
Vi rakk å gå gjennom grovdetaljene fra da, psykiateren og jeg.
Men det er så mye mer. Jeg tror jeg såvidt har rispa borti overflaten. Det er mye som ligger fortrengt inni meg, og jeg gruer meg til å grave det frem.
Jeg fikk to oppgaver fra psykiateren til neste gang vi skal snakke, og det var å rangere dagen på en skala fra 1 – 10 hver kveld, sånn at hun skal få en viss idé om hvor jeg ligger over en periode.
I går var jeg oppe på en 7’er!
Bård og jeg dro impulsivt til setra på fredag, begge to slitne etter en tøff uke.
Vi har ikke fått vært der oppe så mye det siste året. Korona og andre faktorer har spilt inn, men gudene skal vite at det er stedet der jeg har hatt det aller best i sjela de siste åra.
Denne helgen intet unntak. På setra slipper alle bekymringer og problemer på mirakuløst vis taket, og jeg klarer å være mer i øyeblikket. Det er så digg, det!
Den andre oppgaven er å skrive ned alle vonde og negative tanker som dukker opp inni meg. Skulle tro det var lett, men etter å ha skrevet ned de åpenbare vonde tankene, kjenner jeg det er vanskelig å la de andre slippe til. Jeg er god på å skyve dem unna, vil ikke la dem komme frem fra underbevisstheten, for da må jeg jo føle.
Og jeg er sliten av å føle så mye allerede. Men nå må jeg. Om jeg skal få det bedre, må jeg gjøre denne jobben. Jeg tror det blir bra til slutt.
Foreløpig er det ikke snakk om medikamenter. Hun må kartlegge litt mer, men jeg ble glad for å høre at hun helst ser at jeg klarer å jobbe meg gjennom dette uten medisiner. Jeg er ikke glad i piller som skal fucke med hodet mitt, jeg vil helst bare være meg, men i en bedre versjon enn nå, selvsagt.
Likevel kan det hende jeg må ta noe for en periode. Jeg håper ikke det, men om det er det som skal til for å få meg ut av denne hengemyra, så skal jeg gjøre det som må til.
Veien blir til mens jeg går. Jeg drømmer om å føle glede når jeg står opp om morgenen, å le på ordentlig og å være en bedre mamma, kjæreste og bestemor enn jeg er nå. Det er klart de dagene kommer, jeg kjenner håp inni meg nå.
Det er en god begynnelse.
// Nina
