Regnbue
Sukkerspinn
Pikekyss
Såpebobler
Solskinn
Sjelefred
Frydefull
Sommerbris
Sjøsprøyt
Sommerfuglhjerte
Kjærlighet
Snøkrystaller
Hugleik
Grammofonmusikk
Marmelade
Snøfnugg
Dette er noen av mine favorittord. Elsker lyden av dem og betydningen av dem.
Men det vakreste ordet i hele verden er for meg uten tvil:
SIDSEL
To år siden du gikk bort♡ 09/02 2019.
Og alle de andre vakre ordene var du, Sidsel. På én gang.
Savner deg ufattelig mye❤
// Nina
Jeg har egentlig blogget litt gjennom helgen, men ingenting har blitt publisert, bortsett fra min anbefaling om å se Rådebank på NRK.
Ting skjer på privaten, alt kan ikke skrives om, og da er det litt vanskelig å skrive “som om ingenting har hendt”.
Fikk også en veldig, veldig trist nyhet om en tidligere kollega på fredag. Ble litt lei meg, føler med alle som er ekstra berørt og som opplever tunge stunder nå.
På fredag så vi litt på Lindmo, og da la jeg merke til at Anne Lindmo og Ane Dahl Torp hadde like halssmykker på seg. Veldig fine! Anne sitt i gull og Ane sitt i sølv, tror jeg.
Noen som har peiling på hvor de er fra?
Jeg tror ihvertfall at de er like?
Lørdag:
Fint og kaldt.
Er vel ikke helt innafor å si det, men jeg er litt lei av både kulda og sola, jeg. Det er sååå vakkert ute, men så er det liksom ikke så lett å nyte det i timesvis fordi det er så kaldt med mindre man beveger seg hele tiden.
Og siden jeg ikke klarer å bevege meg i timesvis, så blir det ut og gå en times tid, og resten av dagen blir man værende inne og glo på finværet ute. Og det blir jeg litt grinete av, kjenner jeg.
I dag:
Sov lenge! Altfor lenge. Hadde problemer med å sove i natt pga smerter. Måtte stå opp igjen etter å ha ligget og vridd meg og forsøkt all verdens teknikker i et par timer.
Satt og glante på intetsigende tv til kl.05:00 i dag morges. Da hadde kroppen roet seg såpass at det gikk an å legge seg igjen, og jeg lå og drunta til kl.11:00. Er ikke fan av å nesten snu døgnet på den måten, håper jeg er i normal gjenge igjen til i natt.
Vi har fått oss litt luft i dag også, – deilig at det ikke var så himla kaldt. På balkongen vår var det faktisk litt “lunt”, så vi lånte et lite sett med bord og stoler av pappa så vi fikk sitte og kjenne litt på sola.
Vi må ha nye utemøbler, de vi hadde fra før er for store. Nå må vi ha noe som er mer tilpasset til en liten balkong.
Flott utsikt utover vannet den ene veien,
og så får jeg litt Aristokatt-feelingen den andre veien. Får litt lyst til å hoppe bortover takene. Tror ikke det hadde blitt like grasiøst som jeg har bilder av i hodet mitt.
Kommende uke er planen å bikke ett år til, klippe litt hår på skallen, og trene litt hos fysioterapeuten. Om jeg klarer å skjerpe inn litt på kaloriinntaket også, vil det bli en bra uke, tror jeg.
Bortsett fra tirsdag. Det blir nok en sår dag. Storesøster Sidsel døde den dagen for to år siden. Jeg kjenner jeg er litt ekstra følsom nå om dagen. Det popper opp minner på Snap og på Face fra de siste dagene hun levde. Selv om jeg takler sorgen og savnet veldig godt nå, så kan jeg ikke noe for at tårene presser seg frem i tide og utide om dagen.
Hun var innlagt på Bærum noen dager den siste uka hun levde pga lungebetennelse. Jeg sov hos henne noen av nettene. Det var tøft. Hun var mye angstpreget, og jeg er så takknemlig for at hun fikk komme hjem de siste dagene til sin egen seng og avslutte livet der med pappa og meg hos seg.
Til alle dere som tenker “må hun til stadighet skrive om de søsknene som døde?”
Svaret er nei. Jeg må ikke det. Men jeg kommer til å nevne dem igjen og igjen så lenge traumene fra to år tilbake rører ved nervene og følelsene mine. Dette er min historie. Og spesielt Sidsel var en stor del av mitt liv.
Og akkurat nå, i disse februardagene, forbeholder jeg meg retten til å dra frem minnene om Sidselmor som jeg savner så veldig, veldig, veldig sterkt.
Ha en fin kveld, godtfolk❤
// Nina
Følg meg gjerne:
Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/
Instagram: http://instagram.com/nina_utenfilter
Veldig, veldig rart å fjerne bildet av meg og Sidsel fra headingen til bloggen min.
Bildet der hun kysser meg på pannen er et minne fra et besøk hos henne som jeg husker veldig godt.
Det er et bilde som fyller meg med kjærlighet og varme tanker for søsteren min hver eneste gang jeg ser på det.
Men det er på tide å gå videre må.
Bloggen min startet jo opp mye pga alt som skjedde så fort i begynnelsen av 2019.
Det er nå to år siden. Sorgen og savnet har fått nye farger. Fremdeles tenker jeg på søsknene mine hver eneste dag, men tårene kommer sjeldnere, jeg kan prate om dem uten at tårene sprenger på, det er lettere å legge den til side.
Det føles godt. Lettere å puste når sorgen er lettere å bære.
Så derfor er Sidsel borte fra headingen. Men hun kommer garantert til å dukke opp i bloggen med jevne mellomrom. Sidsel er tross alt det mennesket som har formet meg mest her i livet, tror jeg.
Hun er med meg i hjertet, overalt og hele tiden❤
// Nina
Tanker fra i går, som jeg aldri fikk omformulert til et blogginnlegg før i dag:
* Thomas Alsgaard er en fantastisk flott person! Jeg elsker at han er åpen om sin frykt for dansegulvet, at han trosser frykten og er så ydmyk og beskjeden som han er, hver eneste lørdag. Enda han i alles øyne er Supermann og Norges nasjonalhelt!
* At det var utrolig fint å komme på kafeen Den Glade Baker i Asker og se et bilde av den fineste storesøstra i hele verden henge på veggen der. Sidsel, fra før hun ble syk og med verdens vakreste smil.
Jeg hadde en stille stund borti hjørnet der, med søsteren min smilende mot meg fra veggen. Ja, det rant noen tårer.
* Jeg har debutert med munnbind. Det var uvant og jeg følte meg litt rar i 2 minutter. Etter det var det jeg som så rart på de som gikk uten.
* Selv om smitten har økt her i landet, så er det fortsatt lov å være blid. Synes på en måte mange har blitt strammere i maska de siste dagene. Ja, ikke sånn at munnbindet har blitt for lite eller no’, for de færreste bruker maske enn så lenge.
Nei, folk har brått fått mer strekmunn og glemmer at vennlighet er en væremåte som gjør dagen bedre for både deg og meg.
Smil og vær blid – så blir du koronafri!
Kanskje. Skader ikke å prøve, jaffal.
* Helgens beste sitat fra en dement mann jeg kjenner som er bosatt i Asker sentrum: “Vi bor så sentralt at vi ikke trenger å gå ut engang”.
Da bor’u sentralt, da!😂😅👍
* Det var vakkert å gå på kirkegården og tenne lys i går. Mange, mange hadde gjort det samme. Fin stund i ettermiddagsmørket.
* Vi har endelig funnet ny farge til loftstua og til soverommet. Og det takket være at vi begynte å prate med en av driverne i en interiørbutikk, viste litt bilder av den nye daybeden, og vips, så hadde vi fått et tips! Brikkene falt på plass, tror det blir megafint!
* Jeg er også litt ekstra stolt av barna, bonusbarna og svigerbarna mine om dagen! Fy søren, så fine de er, alle som én. Jeg drømmer om en hyttehelg et sted med hele hurven, små og store. Få tid sammen, alle sammen. Ikke sikkert de drømmer om det samme, men jeg håper vi kan klare å få til det når pandemien har roet seg.
* Det var litt deilig å slippe små hekser og troll på døren i går kveld, men også litt trist. Jeg hadde ikke kjøpt inn noe som helst, så det hadde vært krise om de hadde kommet, forresten…
* Mamma har fått en skikkelig bra rullestol på sykehjemmet der hun bor! Hun satt som en dronning i den, og det var helt nydelig å se hvor mye mer komfortabelt det er for henne å sitte i den. Julekvelden kom tidlig i år, føler jeg.
* Jeg har fortsatt følelsene litt tjukt uttapå om dagen, og dagen i dag er også en dag for å minnes de døde.
Vil derfor sende en god klem til alle dere som savner noen sånn at det river litt ekstra hardt i hjerterota om dagen.
Marita Bjørke Ådland er en fantastisk sokneprest som skriver nydelige dikt og salmer. Jeg vil gjerne avslutte med dette diktet som hun har skrevet og som traff meg midt i hjertet i går:
Med ønske om en fredfull og vennlig søndag,
// Nina
God fredag, folkens!
I går var jeg i tankefelt- og traume releaseterapi (TFT = tankefeltterapi, TRE = Trauma Release Exercises)
Det høres sikkert litt rart ut for de som ikke vet hva det er, men egentlig er det bare helt enkle og naturlige metoder som skal få kroppen til å lege seg selv ved å frigjøre den fra stress og spenninger som har fått bli i kroppen altfor lenge.
Jeg tror at mine smerter i rygg/sete/bein og nå senere både hofte og skulder, har blitt forsterket av stresset og presset jeg har hatt over meg i mange, mange år.
Jeg er uhyre sensitiv. Om Bård f.eks forsøker å massere meg litt forsiktig, gjør det kjempevondt og nervene “eksploderer” på en måte når de blir “aktivert”. Smertene blir enda verre i etterkant.
Nervene sender signaler til hjernen om at man har vondt, og så er det opp til hjernen å tolke hvor høy grad av smerte man opplever.
Det er ikke noe som er feil her. Vi tolker alle smerte ulikt. At jeg får mer vondt av massasje enn deg, betyr ikke at jeg innbiller meg smerten. For meg er den høyst reell.
Når et menneske blir utsatt for langvarig stress eller alvorlige traumer, kan det utløse andre sykdommer som depresjon, hjerte- og karsykdommer, diabetes, høyt blodtrykk, overvekt, migrene, dårlig hukommelse, mage- tarmproblemer, kreft etc etc.
Stress er mao ikke sunt. Kjenner du på stress, at du føler at omgivelsene dine forventer mer av deg enn det du klarer å prestere, da er det bare å få snakket med noen om det, sier jeg bare.
Ikke gå for lenge med den følelsen, det er ikke bra for deg.
Tilbake til tankefeltterapien.
Under behandlingen fikk jeg en voldsom tristhet over meg. Den satte seg i brystet. Kom overraskende på, jeg trodde jeg bare var litt “pling i bollen” i går. Følte bare at det var litt kaos i tankene mine uten at jeg kunne peke på noe konkret.
Og så, ut av intet, kom søsteren min Sidsel frem i tankene mine.
Savnet kom over meg. Jeg savner henne ikke så veldig mye fra da hun var syk, som på dette bildet fra 2018. Hun har antakelig falt ut av sengen under et epileptisk anfall på rommet sitt, ingen så hva som skjedde, og så har hun slått seg kraftig.
Ironisk nok var det på den tiden en panda som var yndlingsbamsen hennes. Hun var utrolig søt, da❤
Nei, jeg savner det helt spesielle søsterbåndet vi hadde mellom oss da hun var frisk og levde godt med sitt Downs syndrom. Jeg savner den dype kjærligheten vi hadde for hverandre “i gamle dager”.
Kjærligheten var selvfølgelig der da hun ble syk de siste årene også, men den kom ikke like godt til uttrykk da hun utviklet Alzheimer og fikk andre sykdommer som gjorde henne veldig redusert.
Jeg var så uendelig glad i den lille, fine storesøsteren min, og jeg vet at Sidsel var uendelig glad i meg.
Jeg savner latteren vi delte, kosestundene sammen på kafé eller hjemme, og ikke minst savner jeg de millioner av små kyss som hun delte ut hver eneste dag.
Hun var vår naturlige lykkepille.
Det var godt å bli bevisst det savnet gjennom terapien, for da fikk jeg gråte litt, og det hjelper alltid. Følte meg mye lettere (og sykt trøtt!) etterpå og savnet etter Sidselmor ble litt mindre.
Jeg tror denne formen for terapi hjelper meg til å takle smertene mine bedre. Terapien vil jo ikke gjøre meg frisk fra de fysiske plagene mine, men kanskje kan den hjelpe meg til å oppfatte smertene som mindre ille enn i dag, og det hadde vært gull.
Om ikke annet, så har jeg lært å fokusere på pusten og å puste med magen, og det er jaffal ikke feil!
Nå er det helg! Juhu! Vi skulle ha dratt på setra, men dårlig vær gjør at vi utsetter det til neste helg. Så da blir det rydding og kasting og planlegging her hjemme i stedet. Blir bra det!
// Nina
Husker dere den rørende dokumentar-serien Søsken som gikk på TV2 i 2017?
Der var bl.a. Martin og storebroren Markus med. Markus ble nominert til Gullruten for “Årets deltaker”.
Martin hadde downs syndrom og som 10-åring fikk han kreft, akutt lymfatisk leukemi.
Martin hadde vært kreftfri i halvannet år da han døde for 5 måneder siden.
Behandlingen han fikk for å bli frisk fra kreftsykdommen ble en stor belastning for kroppen. En dag i april ble Martin syk og vitale organer sviktet.
Superhelten Martin ble bare 15 år gammel og gikk ut av tiden 2.mai i år❤
Jeg er venn av mamma’n og pappa’n til Martin og Markus. Vi jobbet sammen i Braathens SAFE på 90-tallet.
På torsdag var jeg på besøk hjemme hos dem i Drammen. Det var lenge siden vi hadde sett hverandre.
Jeg husker godt at Monica ringte meg for ca. 15 år siden. Hun hadde fått vite at babyen hun bar i magen hadde Downs syndrom, og hun ville veldig gjerne snakke med mamma om hvordan det var å få et barn med et kromosom for mye.
Og nettopp fordi min søster også hadde Downs, føler jeg en ekstra forbindelse til familien i Drammen. Vi vet hvordan et liv med en med Downs har beriket livene våre, hvilke gleder de har gitt oss, og hvor stor sorg det er når de forlater oss.
Vi var så heldige å ha Sidsel hos oss helt til hun døde 56 år gammel i fjor vinter. Vi fikk ha en solstråle hos oss veldig lenge , og da hun gikk bort hadde hun levd livet til fulle.
Martin fikk ikke det. Han fikk knapt startet på ungdomslivet.
Han tilbrakte masse tid på sykehus fra han var 10 år. Til tross for sykdommen og de lange og tøffe behandlingene han måtte igjennom, var Martin en ukuelig optimist med et fantastisk syn på livet som kanskje bare er de med et kromosom for mye forunt å ha.
Mamma’n til Martin, Monica, brukte Facebook til å oppdatere alle rundt om hvordan det gikk med Martin fra han ble syk og til han døde.
Hun skildret åpent om en hverdag som må ha vært utrolig tøff. Martin ble frisk og fikk tilbakefall flere ganger, han fikk mange følgesykdommer og plager pga medisiner og behandlingen han gjennomgikk.
Monica visste like mye om kreft som legen selv, hun lærte seg å bruke ulike apparater som Martin trengte til behandlingen så han kunne være mest mulig hjemme.
Totalt sett har hele familien vært under et umenneskelig press i flere år, og det er beundringsverdig hvordan de har stilt opp for hverandre hele veien.
Jeg tror det er umulig for oss som ikke har opplevd det å skjønne hva de egentlig har gått gjennom.
Det er umulig for meg å fatte hvor inderlig vondt det må være å miste sitt eget barn.
Det eneste jeg vet, er hvor inderlig tomt det er uten våre små søsken med litt ekstra bagasje i livene våre.
Monica og Håkon gråter hver eneste dag fortsatt. De er fortsatt i dyp sorg og jeg er ganske sikker på at de fortsatt er i en slags boble der de bare eksisterer mens verden raser forbi utenfor.
Om man ikke hadde visst hva de hadde opplevd, ville man aldri gjettet det. De både ser normale ut og de oppfører seg normalt.
Da jeg kom hjem til dem på torsdag får jeg blomster, nydelige roser, når jeg kommer inn døra. “Gratulerer med hussalget!”
Altså! Hvor omtenksomt er ikke det? Har ikke de nok med sitt eget, liksom?
Og så varter de opp med nydelig lunsj, kaffe og cider og nybakt kake med gullstøv på. Alt dette fordi jeg kom på besøk mens de selv befinner seg i livets tøffeste fase?!
Jeg tar av meg hatten for styrken, rausheten og hjerterommet de viser❤
Det ble en god torsdag for oss alle hvor de tunge tankene ble satt på pause for en stund.
Og hvem vet? Kanskje satt Martin og Sidsel oppi himmelen og så ned på oss mens de koste seg med “rulle-pølse” (Martin) og Pepsi Max (Sidsel)?
Jeg tror det❤
// Nina
Instagram: http://instagram.com/nina_utenfilter
Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/
I november i fjor skrev jeg et innlegg jeg tilfeldigvis kom over igjen i dag. Det er ikke så ofte jeg går tilbake og leser det jeg har skrevet, prøver å skåne meg selv for det, hehe.
Det er rart å lese om den bobla jeg fortsatt befant meg i etter at søsteren og broren min døde så brått.
Innlegget hadde overskriften “Om selvmord og livsglede”. Du kan lese det innlegget om du trykker her.
Det gjør litt vondt å lese det igjen, men mest av alt gir det meg håp om at alt blir bra igjen.
Annerledes, men bra. Sorgen over tapet av de jeg er glad i vil alltid være i dypet av hjertet mitt, men nå kjenner jeg at påkjenningene i årene før og tiden etter at de gikk bort begynner å lette for alvor og jeg er ordentlig i gang med å finne tilbake til meg selv igjen.
“Livet blir til mens man snubler.”
Det er en god måte å skildre livets gang på, synes jeg. Vi feiler, vi retter opp, vi ramler, vi reiser oss, vi taper og vi vinner.
Noe av det verste med å være så inni hampen langt unna det virkelige liv som jeg følte jeg var i lang tid (det vil si, livet var så absolutt høyst virkelig), – å være i en hverdag innhyllet av en tåkete saus, – var følelsen av at livet passerte uten at jeg selv hadde del i det.
Jeg var redd for at jeg aldri skulle klare å karre meg ut av tåkehavet. At den Nina jeg hadde blitt, var den Nina jeg kom til å være resten av livet.
At jeg ikke skulle komme meg ut av den smørja med konstant slitenhet, tiltaksløshet, fantasiløshet og nedstemthet.
Det er ikke så lett å tenke rasjonelt når man gisper etter luft og har mer enn nok med å gjøre normale hverdagslige ting.
Men jeg klarte etter hvert å ta grep underveis. Spiste riktig, kom meg ut i naturen, snakket om det, gikk til behandlinger, i det hele tatt gjorde jeg ganske mye for å finne veien ut av tåka, å bli mer levende, om jeg kan si det sånn. Finne meg sjæl igjen.
Men så viste det seg at det var det ikke det som manglet! Tiltakene hjalp så klart litt. Det er alltid godt å komme seg ut i naturen, det er bra å spise riktig, det er godt å snakke om problemene med noen.
Men det jeg ikke har skjønt, før nå, er at jeg også rett og slett trengte tid!
Det tar tid å bearbeide sorg og traumer. Særlig når man har vært utsatt for langvarig stress kombinert med kroniske smerter i mange år.
Jeg er utålmodig av natur, vil gjerne fikse alt med én gang. Men nå har jeg omsider skjønt at man må la kropp og sinn få bearbeide et langvarig kjør i eget tempo.
Alt. Blir. Bra.
Jeg kjenner det nå. At ting begynner å bli bra. Jeg føler meg mer til stede, er mer våken, har mer energi. Takler smertene mine på en annen måte. Jeg har bare måttet la tiden jobbe litt for meg. Trim, riktig mat og samtaler er ikke nok. Tiden er kanskje den viktigste faktoren.
Det tok litt tid, men nå har jeg skjønt det 🙂
Så da møter jeg helgen med et smil om munnen og i visshet om at livet blir til mens jeg snubler meg videre. Alt blir bra❤
God fredag, godtfolk!
Vil du ha litt bakgrunnsstoff om meg, så finner du det blant annet i dette innlegget: “Du har født en idiot” sa legen
// Nina
Følg meg gjerne på Facebook:
Jeg vakler imidlertid veldig når det kommer til tidlig ultralyd og blodprøven NIPT som kan gi svar på bl.a. kromosomfeil hos fosteret.
Å tenke tanken at jeg skulle ha vokst opp uten søsteren min Sidsel om en sånn blodprøve hadde vært mulig på 60-tallet, er vanskelig. Sidsel med sitt ene ekstra kromosom var en helt unik perle på denne jord, og at hun ikke skulle hatt livets rett er rett og slett ubegripelig.
Jeg tror samfunnet trenger mangfold og alle typer mennesker. Når det nå blir mulig å sortere vekk de som “ikke passer inn”, så tenker jeg at verden blir enda litt mer kald og kynisk.
Det er et stort spørsmål, – jeg vet det er familier som føler de kanskje ikke vil kunne mestre å ta seg av et utviklingshemmet barn. Men i stedet for muligheten til å velge det bort, så hadde jeg ønsket at samfunnet heller la bedre til rette for familier og barn med ekstra behov. Mer ressurser, avlastning og hjelp. Det ER plass til alle. Alle som blir født til jorda vår har et hjerte som slår. Hvordan kan det ene være mer verdt enn det andre?
Jeg håper at vi også i fremtiden vil se barn med litt ekstra bagasje i samfunnet vårt. At ikke alle velger det bort når de nå lettere får muligheten. Jeg ville aldri vært foruten solstrålen i familien vår. Hun var mye mer en ekstra berikelse enn en belastning i vår familie, selv om det kanskje var noen ekstra utfordringer underveis.
Men hvem har sagt at livet skal være enkelt?
Det passer vel bra å avslutte med Kolbein Falkeids dikt “Hvem har sagt…”
Hvem har sagt at dagene våre
skulle være gratis?
At de skulle snurre rundt på lykkehjulet
i hjertet vårt og
hver kveld stoppe på gevinst?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi det fra?
Hvem sa at livet vårt skulle være lett
å bygge ferdig?
At mursteinene var firkantete ballonger
som føk på plass
av seg selv?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi det fra?
Det var piller for alt
nerver, vedvarende hoste og anemi.
Men hvem sa at snarveiene
støtt var kjørbare
at fjellovergangene aldri snødde til
og at nettopp vi skulle slippe
å sitte fast i tunnelen?
Ja, hvem sa det?
Hvor i all verden hadde vi det fra?
Så var det deg, da, Sidsel❤
Som jeg savner deg!
I dag er det ett år siden du forlot oss.
Et helt år siden det siste smilet. Selv den dagen du gikk bort, smilte du litt.
Du lå i sengen hjemme i leiligheten din og trakk ditt siste pust mens pappa og jeg holdt deg i hånden.
Det var vakkert og smertefullt på én gang.
Du hadde et godt liv de nesten 56 årene du levde. Du var solstrålen i familien. Ekte glede og ekte sorg uten forestillelse. Så dønn ærlig og upåvirket av hva andre måtte mene. Et forbilde på så mange måter.
Du elsket mannfolk, som du kalte dem. Gjerne med bart. Få har vel skrevet flere kjærlighetsbrev enn deg.
Du elsket musikk. Åge Aleksandersen og Bjørn Eidsvåg, og en haug med andre (mannlige) artister. I timevis satt du på rommet ditt og skrev om kjærlighet mens kassettspilleren gikk varm. Beat for beat med Ivar Dyrhaug var favorittprogrammet på tv.
Det var de enkle gledene som satte standarden for hvordan du levde livet ditt. Et smil, en trillende latter, den første hestehoven, et kryssord og en kortstokk i gave, et rødt akebrett, knekkebrød med brunost, bananer, Pepsi Max og ostepop.
Du var ikke bare solskinn og glede hele tiden. Du hadde også følelser som kunne gjøre at dagen noen ganger var litt grå, du var av og til lei deg, for du forsto at du var annerledes. Da vi sa at du hadde Downs syndrom, svarte du alltid kjapt “Nei, jeg har slutta”. Du ville helst være som alle andre. Men stort sett var din verden preget av optimisme og pur glede og begeistring over de små tingene her i livet.
Verdens søteste storesøster❤
Jeg savner at du fins, Sidsel.Jeg savner din frydefulle tilstedeværelse. Jeg savner dine faste uttrykk;
“Det passer fint”
“Sånn er livet”
“Så koselig å se deg”
“Takk for sist”
“Glad i deg, jenta mi”
“Vi snakkes”
Tusen takk for en uforglemmelig oppvekst med deg, Sidsel. Takk for at du viste meg at det er de enkle gledene som er de beste. Tusen takk for alle inderlige øyeblikk med deg. Takk for alle kyss.
Jeg elsker deg❤
Alternativt kan du like og følge siden min på Facebook også:
https://www.facebook.com/ninautenfilter
Det har ikke vært så mange tårevåte innlegg fra meg de siste dagene (ikke for meg, i hvert fall), og jeg må jo si at det er godt å ikke gå og tenke triste tanker så altfor ofte.
Jeg kjente det sved litt bak øynene noen sekunder i dag tidlig, da det dukket opp et 6 år gammelt minne på Facebook om at søsteren min Sidsel, som døde i februar, skulle komme på middag den dagen. Jeg hadde postet et barndomsbilde av henne, og med det bildet fremkalles mange, mange minner.
Å vokse opp i en familie der et av barna har spesielle behov er… i mangel av et annet ord, spesielt, rett og slett.
Jeg tror ingen som lever i en litt annerledes familie er uenige i det, selv om man prøver å tilrettelegge en så normal hverdag som mulig.
Heldigvis går verden fremover. Da Sidsel ble født for 56 år siden, i 1963, var det vanlig å “gjemme” bort disse “idiotene/åndssvake” på institusjon. Det fantes ingen tilbud der de kunne integreres i barnehager og skoler med såkalte “normale” barn.
Sidsel var hjemme de første barneårene, og begynte så på Emma Hjorth i Bærum. Det var Norges største institusjon for psykisk utviklingshemmede, etablert på begynnelsen av 1900-tallet.
Det handlet ikke om å gjemme henne bort for mine foreldre. Sidsel var fremme i lyset fra den dagen hun ble født. Jeg antar at idéen var at hun skulle utvikle seg, lære mer språk, være mer med andre barn, bli stimulert. Hun bodde der i ukedagene, var hjemme i helgene.
Jeg ble vel født omtrent samtidig som Sidsel dro til Emma Hjorth, det kan godt hende at mamma også trengte litt avlastning. Pappa var pilot og mye borte i perioder.
I pleiereglementet som ble skrevet ved oppstarten av institusjonen sto det (klippet fra Wikipedia):
«Det er personalets plikt å paase at hvert barn får fuldt ut tilstrækkelig mat servert på en appetitelig maate, samt at skjære op for og hjælpe dem, som ikke kan spise alene. Likeledes er det forbudt å tildele barna nogen som helst straf». Og videre: «Barnene må aldrig være uten tilsyn». Og «det er personalets plikt og iagtta og studere hvert barns eiendommeligheter og deretter at avpasse lek og beskjæftigelse. I det hele tatt må personalets første og siste tanke være at stele godt med og hygge for barnene, saaledes at deres tilværelse kan bli saa lys som mulig.» Det fortelles om turer, små selskaper, sangleker, 17. mai og julefeiring. Jeg husker vagt en 17.mai der, et fjernt minne som jeg er usikker på om er fint eller vondt.
Jeg vet ikke helt hvor lenge Sidsel var på Emma Hjorth, men én dag da hun skulle kjøres tilbake etter en helg hjemme, stoppet hun opp i gangen foran utgangsdøren, satte den lille kofferten fra seg ned på gulvet, la hendene i siden, kikket litt morskt opp på pappa og sa: “Hvorfor kan ikke jeg få være hjemme sånn som Nina og Lars Ove?”
Pappa skjønte at Sidsel mente alvor. Sidsel dro aldri tilbake til Emma Hjorth igjen.
Deretter fulgte flere hjemmeboende år for Sidsel. Heldigvis hadde det dukket opp flere tilbud for psykisk utviklingshemmede mens hun var på Emma Hjorth, og Sidsel hadde fine år på Leikvoll skole og dagsenter i Asker, et dagsenter for mange fine barn med stjerner i øynene, smil fulle av glede og en tilstedeværelse i nuet som vi andre kan misunne dem.
På 80-tallet ble det i mange kommuner jobbet for mer integrering av barn med funksjonsvansker, og det ble opprettet flere og flere spesialklasser på vanlige skoler. Institusjoner ble lagt ned, barn som Sidsel fikk gå på vanlige skoler og de fikk også endelig kjenne på at de var en del av samfunnet på lik linje med deg og meg. At de betyr noe. At de blir sett. At de er mennesker, akkurat som deg og meg.
Sidsel fortsatte sin “utdannelse” på videregående skole, på husmorskole, på tre ulike folkehøyskoler og til sist ut i jobb på Asker Produkt i Asker kommune. Hun fikk egen bolig. Sidsel hørte til.
Jeg lærte masse om å vise følelser ved å vokse opp side om side med Sidsel. Hun hadde følelsene utapå. Sinne og glede, spilte ingen rolle. Vi var aldri i tvil om hvordan hun hadde det. Hun levde et fantastisk rikt og godt liv med masse kjærlighet rundt seg.
Det ble bare litt for kort.
Avslutter med et aldri så lite gledeshyl. Se hva som har kommet i blomsterbutikken😍:
// Nina
