For ordens skyld: Annus må ikke forveksles med anus. (Den har det utmerket, om du lurte). (Det gjorde du antakelig ikke).

2019 har vært et fryktelig år, et annus horribilis.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Dronning Elizabeth brukte det latinske uttrykket i 1992 da hennes tre barn enten skilte seg seg eller tok ut separasjon, det brant på Windsor Castle og Sarah Ferguson ble fersket toppløs mens hun kysset på den nye kjæresten sin. Huff og huff. Annus horribilis for en britisk monark.

Vel, for ei blubben dame i 50-åra på Østlandet var det ganske fryktelig å oppleve følgende i det Herrens år 2019 som vi gudskjelov nå straks legger bak oss:

1. Pappa ble akutt og alvorlig syk.
2. Broren min døde.
3. Lille nyfødte Henrik fikk flere pustestopp og lå 8 døgn på sykehus.
4. Søsteren min døde.

Alt dette i løpet av 36 dager.

Det gjorde noe med meg. Det gjorde noe med oss alle, antar jeg.

Ingen tid til å bearbeide noe som helst, egentlig. Kroppen kom i katastrofeberedskap. Bare ventet på at noe mer vondt skulle skje.

Og det skjedde.

Moren til svigersønnen min mine døde helt uventet, bare 54 år gammel og det hadde ikke gått mer enn litt over én måned    siden vi bisatte søsteren min.

Anne og jeg var “med-bestemødre”. Det var hun som på en måte var min klippe i forhold til barnebarna. Jeg klarte ikke å stille opp for dem i den stormen vi sto i, men det gjorde Anne. Hun var der og hjalp min datter og svigersønn med de tre små barna, hun stilte gladelig opp. Lagde mat og passet barn. Sparte meg for dårlig samvittighet. Anne var en bauta. At hun brått gikk bort var et stort tap for så mange som sto henne nær, og jeg savner henne veldig i familiebildet vårt. Ikke bare fordi hun var en “med-bestemor”, men  fordi hun var et fint menneske å prate med. Jeg skulle gjerne lært Anne å kjenne enda bedre.

Vi kan trygt si at første halvdel av dette året har vært utfordrende, sårt, vondt og vanskelig. Mine eldste barns farmor gikk også bort i november. Forferdelig trist det også. Så går det seg til, sakte men sikkert. Vi kommer ut av bobla.

Jeg tror vi mennesker er skapt sånn at vi leter etter gode øyeblikk å gripe fatt i når vi ligger nede og kaver. Små halmstrå av lys som vi higer etter.

For noen er det dessverre helt umulig å se lyset, de befinner seg i det dypeste mørke og ser ingen mulighet til å komme seg ut av det, ingen annen utvei enn døden.

Det er så trist at så mange som rundt 600 mennesker i Norge tar livet sitt hvert eneste år. Omtrent 60 % av disse har ikke vært i kontakt med psykisk helsevern, det vil si at det er altfor mange som ikke blir sett, altfor mange som ikke får den hjelpen de skulle hatt.
Selvmordsraten i landet vårt har ikke gått ned på 20 år. (Kilde: Tidsskriftet.no)

Jeg har dessverre ikke god nok kunnskap til å vite hva som er feil, men noe er det åpenbart. Jeg håper at årsaker til selvmord og forebygging av selvmord kommer høyere på agendaen i politikken og i helsevesenet.

2019 har ikke vært bare fryktelig, det startet faktisk helt fantastisk!

Mitt tredje barnebarn kom til verden 3.januar. Henrik. Så fin og velskapt. For en lykke! Å være bestemor til tre er en gave, de er så utrolig fine og morsomme, det blir fint å følge dem på livets vei.

Innimellom “slagene” har vi hatt deilige fristunder på setra og på ferie både til utlandet og til sjøs (mest i havn, når jeg tenker meg om…). På grunn av smerter har overskuddet vært så som så, men jeg jobber ganske hardt med å ikke grave meg ned i depresjon eller sorg. Og jeg synes jeg lykkes ganske fint. Noen dager har vært gråere enn andre, – tårene finner plutselig en vei ut. Men de stundene varer aldri lenge, og jeg har så mange å være glad for og så mange som er glad i meg, at mitt eneste alternativ er å stå oppreist og la tiden jobbe for meg.

Og nå er dette året snart over – og det føles uendelig godt å kunne skrive 2020 snart!

Vi starter med blanke ark, og de har jeg tenkt å fargelegge med glade farger.

Jeg skal nok en gang gå ned i vekt, – jeg gir alltid beskjed til omverdenen om det. Alle sier at det er lurt. Det dumme med meg, er at jeg jo ikke har noe filter, så jeg blir liksom ikke flau om det eventuelt skulle gå ad undas, heller. Å gå ut offentlig er ikke så farlig for meg. Det går som det går. Null konkurranseinstinkt.

Men denne gangen har jeg trua, altså! Her snakker vi om en varig endring. Det sitter i hodet. Jeg er i gang med forberedelser nå, – og vil helt sikkert blogge om dette når jeg er i gang. Gleder meg!

Kjære alle sammen,

Jeg ønsker dere alle et annus mirabilis, – et vidunderlig år!

Tusen takk for all trøst og medfølelse, godord og heiarop! 

Nå legger vi det gamle året bak oss.

Vi glemmer aldri de vi har mistet, vi minnes dem med takknemlighet og kjærlighet, men vi skal leve videre.

Jeg vil forsøke å være enda mer tilstede for meg selv og mine, og jeg drømmer om mange små, vakre øyeblikk underveis.

Nyttårsklem fra Nina

Alle burde ha en å dele livet med.

En som står støtt ved din side uansett. En som forstår og som kan gi trøst når livet gir deg noen slag midt i trynet.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

En du kan le med og dele de gode opplevelsene med.

En du kan holde hus og hage i orden sammen med.

En som du kan snakke om alt med.

En som kommer med blomster før helgen og som sier at du bare kan legge deg på sofaen mens han lager middag.

En som holder ut med deg selv om du innimellom er sur som ei padde.

En som alltid er der for deg.

En som elsker deg.

Jeg har en sånn person i livet mitt, og jeg er uendelig glad for han. Det finnes ingen så stødig som han. Han er uten tvil min klippe, en jeg kan stole 100 % på. En jeg vet ville gått i krigen for meg.

Og denne skatten av en mann fant jeg på Internett! På Møteplassen.no, faktisk. Flaks!

Han er mitt alt, i tillegg til de tre barna mine, og jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten han i livet mitt.

Aller mest er jeg takknemlig for at han holder ut med meg. Spesielt det siste året har vært veldig tøft. Jeg har ikke vært den samme Nina som han forelsket seg i for 7,5 år siden. Jeg har vært mye lei meg, eller mindre glad, kan man kanskje si. Det at Sidsel og Lars Ove døde og pappa ble alvorlig syk, alt omtrent samtidig, gjorde nok at jeg gikk inn i en slags sjokktilstand. Lenge.

Det var så mye å ordne, så mye å ta stilling til. Og i tillegg gikk jeg hele tiden med egne nervesmerter som gjorde meg helt utslitt oppå alt det andre. Jeg har ikke vært så veldig sprudlende innenfor husets fire vegger, akkurat. Men mannen min har stått fjellstøtt ved min side. Uten å kreve noe som helst tilbake har han bare gitt og gitt, han har hjulpet til med alt, han har alltid vist meg en kjærlighet som jeg ikke syntes jeg fortjente. Jeg har vært et troll til tider. Veldig oppfarende, utålmodig og sur. Det var stunder jeg tenkte at “nå, nå gidder han ikke mer. Nå drar han”.

Men han ble hos meg. Og det er jeg så innmari glad for!

Når vi står så sterkt sammen som vi gjør nå etter dette året, så er det vel ingenting som kan knekke oss, tror jeg.

Min kjekke, fantastiske, spreke og ikke minst tålmodige mann har bursdag i dag.

Gratulerer med dagen, Bård💖

Pst. Om du ikke har noen å dele livet med, – jeg er sikker på at det finnes noen for alle, så ta deg en tur på Møteplassen, da vel! Vær litt “sprø”, våg litt og åpne hjertet ditt😉

Jeg digger juleferie!

• Jeg digger at Bård har fri.
• Jeg digger når trærne er fulle av rim og snøen ligger på bakken.
• Jeg digger sen frokost med levende lys og småfuglene som spiser av fuglebrettet på terrassen.
• Jeg digger tur i marka i gnistrende lav vintersol.
• Jeg digger når lave tåkeskyer kommer sigende og at det er så kaldt at iskrystaller danser i lufta.
• Jeg digger plutselig traktekaffe (jeg er et pulverkaffemenneske egentlig).
• Jeg digger kjøleskapskalde klementiner.
• Jeg digger Netflix-serien Papirhuset, den er sabla bra!
• Jeg digger å nusse på mannen min.
• Jeg digger at amaryllisene vokser rett og at de blomstret i perfekt tid til jul.
• Jeg digger at barna mine har det så bra der de er akkurat nå.

Mye digging, – jeg vet. Men det er så godt med sånne rolige dager. Ikke for mange tanker eller dårlig samvittighet. Mest bare kos og god tid.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Hetetoktene er ikke fryktelig plagsomme, humørsvingningene er ikke så svingete, og jeg føler meg mange kilo lettere bare ved tanken på at en innsats for kroppen står for døren når tiden går over til et nytt år.

Fullt fokus fra 6.januar, – juleferien varer så lenge i år, faktisk.

Starter likevel forsiktig fra 1.januar, – glidende overgang. Må være sikker på at klementinlageret er tomt først. Fylle kjøleskapet med sunne alternativ. Planlegger litt mer vegansk kosthold i 2020. Det blir bra, tror jeg.

Planlegging og bevisstgjøring er minst halve jobben når man skal ned i vekt. Sånn halvveis fungerer ikke for meg. Jeg må gå ‘all in’, og så må jeg jo tro på at det denne gangen vil vare livet ut.

Noe jeg forresten har fundert lenge på:

Er det flere enn meg som tenker (litt resignert) når de ser seg i helfigur i speilet: “Jaja, jeg kunne vært slankere, men jeg er vel god nok”?

For så å plutselig se et bilde av seg selv fra kanskje et selskap eller noe den samme dagen og bli helt forskrekka over hvordan man ser ut? “Er det virkelig SÅNN jeg ser ut”?

Hva kommer det av at man ser seg selv på ulike måter i et speil og på et bilde, tro?

Hvilket bilde stemmer? Og hvilket bilde er det andre ser av meg når de ser meg i virkeligheten? Det samme som jeg ser i speilet eller det jeg ser på bildet? 

Det er i grunnen ikke så viktig, men det er litt rart at det er sånn. (Håper at andre erfarer det samme og at det ikke er jeg som er bare rar…)

Håper du har en finfin romjulsfredag og diggdigger litt rundt med dine digge ting!

Legger ved litt bilder fra dagens tur med Vaffel, bikkja vi er så heldige å få passe i jula😍

// Nina

“Hvorfor elsker alle plutselig Ari Behn?”

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Den overskriften så jeg på blogg.no tidligere i dag. Jeg leste ikke innlegget, husker ikke hvem som skrev det, men setningen satte i gang noen tanker umiddelbart og jeg tror jeg har en liten forklaring på det.

“Alle” elsker Ari Behn i dag fordi det selvfølgelig først og fremst er forferdelig trist at han har hatt det så vanskelig at han ikke har sett en annen utvei. Og sist, men ikke minst, er det sånn at når noen går bort, så er det de gode minnene som trer frem som de sterkeste.

Jeg mistet broren min brått 14.januar i år. Jeg hadde veldig blandede følelser for broren min da han levde. Den følelsen jeg kjente mest på, var sinne.

Broren min hadde mye smerter pga ryggproblemer etter flere mislykkede operasjoner. Han fikk smertestillende. De hjalp til å begynne med. Så sluttet de å gi like god virkning, så da måtte han øke dosene. Da det ikke lenger var forsvarlig å øke dosene, begynte han å ta dem oftere. Og oftere. I kombinasjon med alkohol lindret det nok enda mer, men broren min forsvant inn i sin egne selvopptatte verden. Han var til absolutt ingen hjelp da mamma, og senere søster Sidsel, fikk Alzheimer. Tøffe år. Og jeg var sint og skuffet over at broren min ikke stilte opp og hjalp til.

Så døde han plutselig, og det rare skjedde; Jeg savner broren min masse. Jeg husker bare alle de gode sidene hans, de gode minnene vi deler, hvor bra fyr han var. Ingen av de vonde følelsene fra de siste årene sitter fast i meg lenger. Jeg husker dem, det gjør jeg, men jeg er ikke i nærheten av å kjenne på de samme følelsene som da han levde.

Sånn er det med Ari Behn også. Ikke at jeg har hatt noe dårlig forhold til han. Jeg har alltid likt Ari Behn, har alltid sett på han som en kul fyr som har turt å være seg selv. Til og med innenfor de kongelige rekker virker det som han har vært genuin og ekte.

Han har vært en foregangsfigur og åpnet opp om at annerledeshet er ok. Vi trenger ikke alle være A4. Og når vi nå leser og hører alle godordene fra folk som kjente han personlig, får vi bekreftet hvilken raus, fargerik og inkluderende mann han var.

Alle i dette landet mener et eller annet om Ari Behn. Han var en vi la merke til.

Han var en kunstner som snakket med z-lyd i alle ord med s, mens de brune øynene glitret under litt tunge øyelokk. Noen lot seg nok sjokkere litt. Han var jo en figur vi ikke hadde sett maken til. Det var utrolig kontroversielt at en som han skulle være en del av kongefamilien.

Når han nå er borte, så er det alle de fine sidene ved Ari Behn folk vil minnes. For det er bare sånn det er. Det er det gode vi husker.

Ja, vi vil huske han som en annerledes fyr. Men det er med positivt fortegn. Jeg vet ikke om jeg har hatt så mye negativt å si om han noen gang, jeg vet bare at jeg i dag sitter igjen med bildet av en veldig, veldig god mann med et stort og varmt hjerte for sin familie og sine venner.

Jeg gråter for jentene hans som nå må kjenne på en bunnløs sorg og kanskje til og med sinne over å bli forlatt av pappaen sin på denne måten. Men jeg tror likevel at om de kjenner på sinne nå, så vil det etter hvert viskes ut og de vil  minnes sin pappa med lengsel og kjærlighet.

Jeg er så glad for at mekanismen i følelsene våre virker på den måten. Det hadde vært usigelig trist om jeg fortsatt skulle vært sint på broren min etter hans død. Det gjør jo ingen nytte. Det ville spist meg opp innvendig og gjort meg bitter. I stedet tenker jeg gode tanker om tiden som var, og jeg savner storebroren og storesøsteren min veldig.

Trenger du noen å snakke med? Snakk med en venn eller noen i familien. Har du ingen å snakke med, ring Mental Helse 116 123, Røde Kors 800 33 321 eller Kirkens SOS: 224 00 040.

Med kjærlighet,

Nina

Gjesp. Akkurat våknet etter en strekk på sofaen. Nyhetene på radioen minner om at klokka er 19.

Deilige første juledag. Alt man har styra med i hele desember kulminerer i et gigantisk ete- og gavegilde med familie rundt seg på julekvelden. Da er det himmelsk å våkne til en dag uten plikter og program.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Vi hadde en kjempefin julefeiring i går.

Julegrøt hos mamma på bo- og omsorgssenteret. Mamma var pyntet og fin da vi kom. At det var julaften var hun ikke klar over, men hun satt tydelig pris på et julepyntet langbord og på selskapet.

Selve julekvelden feiret vi hos min eldste datter og samboer. Pinnekjøtt og ribbe, panna cotta, småkaker, smågodt, frukt og nøtter, – og det beste av alt: tindrende barneøyne og latter. En nydelig kveld. Vi kjørte pappa hjem og landet fornøyd i sofaen med bukseknappen åpen og et glass vin mens vi pludret over dagen som hadde vært.

Så ringer telefonen. Det er min eldste datter:

“Mamma, jeg har blitt fridd til! Og jeg sa ja”!

Gledestårer og et ekstra glass vin ❤🥂❤

Dette var en fantastisk nyhet å få etter et uvanlig tungt og trist år💕 Jeg gleder meg over ung kjærlighet og lykke! Jula 2019 fikk en ekstra dimensjon selv om det var mange vi savnet rundt bordet! Hurra!!! 💖

I dag var det derfor bare å flyte på den gode julefølelsen. Sen frokost med en liten klunk sherry ved siden av lefsa med kald ribbe og sennep. Kikke gjennom julegavene. Ute var det litt sol, men ikke så mye at vi fikk dårlig samvittighet av å somle litt før den obligatoriske førstejuledagsturen.

Vaffel, Bård og jeg ruslet i juletempo ned mot sentrum, gikk innom pappa på en uanmeldt kaffekopp, noe han ble veldig glad for, og så gikk vi for å inspisere bygget der vår nye leilighet er i ferd med å bygges. Entreprenøren har satt opp ei julegran med lys på taket rett over det som blir vårt soverom om et års tid. Jeg tolker det som et tegn om at magiske saker kommer til å skje under akkurat det taket der, hehe.

Vel hjemme igjen var det bare å ta seg et glass vin, varme opp rester fra i går, gjespe litt og strekke seg på sofaen. Mens jeg lå der, tenkte jeg på det nye og mye bedre livet som skal tas fatt på i 2020, og da kunne jeg formelig kjenne at kiloene rant av bare ved tanken. Tankenes kraft skal en ikke kimse av, si!

God romjul, godt folk!

// Nina

Lille julaften i dag. Julaften i morgen. God lukt sprer seg i huset av røkelsen som nesten brenner døgnet rundt hos oss. Fortsatt er det noen pakker som skal pakkes inn, tape, saks, julepapir og silkebånd ligger utover bordet fremdeles. Selv om det regner ute er julefølelsen på plass. Du vet, den der kjente følelsen av vemod, litt tristhet blandet med spenning og fryd.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg tror de aller fleste kjenner på litt andre følelser enn bare pur glede i disse dager. De fleste har opplevd å miste noen som de savner, eller kanskje man er ensom, har kranglet med noen i familien, er blakk, eller har kjærlighetssorg.

Julen er så hauset opp av at alle bare skal være glade, spise grøt, gå rundt treet og dele ut gaver. Så når dagen med stor D nærmer seg, vil mange oppleve at det ikke funker helt sånn i virkeligheten. Vi får litt tårer i øynene, snufser litt, men heldigvis ler vi også gjennom tårene, det er er salig blanding av sorg og glede, savn og kjærlighet.

Mine statusoppdateringer på Face de siste 10-11 julehøytidene forteller akkurat dette. Jeg har vært full av blandede følelser hvert eneste år, selv om jeg ikke hadde opplevd å miste noen nære og kjære før i år. Jeg går ut i fra at det ganske enkelt handler om at jula bringer med seg så mange forventninger om at alt skal være så fint at de rett og slett flommer litt over, disse forventningene.

Det fine da, er at det ikke farlig om vi kjenner litt på disse følelsene innimellom. Det er greit å la øynene flomme over. Faktisk gjør det litt godt. Vi blir mer oppmerksomme og til stede. Og for min del fremkaller alle disse svingningene i hormonene også takknemlighet for alt jeg har i livet mitt. For barna og barnebarna. For svigerbarna, for foreldrene mine, for resten av den gode slekta mi.

Og takknemlighet for Lars Ove og Sidsel som jeg tross alt fikk ha nesten 52 år i livet mitt. Som jeg nå savner grenseløst, men som også har gitt meg så uendelig mange gode minner å tenke tilbake på og som var med på å forme meg til den jeg er i dag.

Å vokse opp med et søsken med Downs syndrom har vært en berikelse og har fylt meg med en kjærlighet så stor at den ikke kan beskrives. Prisen jeg betaler for den enorme kjærligheten jeg fikk fra storesøsteren min er den uendelige sorgen jeg opplever når hun nå så altfor tidlig er borte, men jeg ville aldri, aldri vært den foruten.

Jeg savner dere sånn, Lars Ove og Sidsel. Og jeg savner deg Anne, farmoren til barnebarna mine, som også brått forlot oss i år, bare 54 år gammel. Mine to eldste barn mistet også sin kjære mimmi, min eks-svigermor, for bare noen uker siden, hun vil også bli savnet.

I går tente vi 4 lys i adventsstaken. De er for lengsel, håp, glede og fred. Men aller mest er de for Lars Ove, Sidsel, Anne og Kari denne julen. Dere vil aldri bli glemt og vi gjemmer minnene om dere i dypet av våre hjerter.

Jeg ønsker dere alle en riktig god og fredfull jul. Ekstra varme tanker til dere som har det litt ekstra tungt i disse dager. Ta vare på hverandre og tiden dere har sammen.

Juleklem fra Nina

Hei, jeg heter Vaffel, og jeg er en ultrasjarmerende Goldendoodle som skal ha en lang juleferie hos Julie, Nina og Bård.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Familien min har tatt en tur til Australia, – der er det veldig varmt og mye branner for tida, – veldig glad jeg slapp å bli med dit. Men jeg har hørt fra familien min, og de har det visst helt fantastisk down under.

Jeg har det også ganske så fantastisk på ferie i Heggedal. Her er det mange nye lukter som jeg ikke kan lukte meg mett på når vi er ute på tur, og inne får jeg masse oppmerksomhet og lek hele tiden.

For ikke å snakke om middagsrester og sånn, da… Heldigvis er hun derre Nina opptatt av at de skal kaste mindre mat, og løsningen er tydeligvis meg! Passer meg utmerket!

Jeg har det så godt her at jeg glemmer litt manerer som jeg har med meg hjemmefra. Jeg tror at alt som står fremme på kjøkkenbenken er et fellesgode som kan nytes av alle. Så klart jeg benytter meg av det! Pepperkaker, mange pepperkaker er sinnsykt godt! Heldigvis ble jeg ikke syk. Tar gjerne flere ved første anledning, faktisk!

Feriefamilien min har også handlet inn så mye til jul at de måtte ha en skikkelig ryddesjau i kjøleskapet.

Mmmm…. Lammerull utgått på dato, en enslig kokt skinke-skive, den siste resten fra leverposteiboksen, karbonade fra forrige helg… altså, jeg er seriøst i heaven!

Nina var så frekk at hun dro fra meg en times tid her om dagen. Jeg er jo fortsatt bare en liten baby på 9 mnd. Kan ikke forlate meg da! Så da rev jeg ned amaryllisen og sviblene som sto i vinduet, og litt annen julepynt, og så klistret jeg ansiktet mitt inntil vinduet mens jeg slikket hele vinduet rent. Jeg kom imponerende høyt!

Dette gjorde jeg både i stua og i gangen. Jeg skal ikke beskyldes for ikke å være nøye i alt jeg gjør, vaffal! Nina ble så glad, – for da får hun jo vasket vinduene til jul likevel, sa hun. Men det har jo jeg gjort allerede, bjeffet jeg stolt da hun kom hjem.

Men nå blir det ikke flere runder med vasking av vinduer formin del. Nå får jeg være med overalt, nemlig.

I går var jeg besøkshund på Solgården Bo- og Omsorgssenter. Der fikk jeg masse kos og oppmerksomhet fra de ansatte spesielt, men også noen av de eldre syntes jeg var veldig søt.

Og så har jeg fått være med og passe på en liten gutt som er omtrent på min alder, – vi var ganske begeistra for hverandre til å begynne med, men etter hvert syns jeg han ble litt vel innpåsliten. Men du og du så godt sånne små bebiser lukter!

Om natta får jeg sove i senga mi inne hos Nina og Bård. Jeg sover ganske godt og rolig om natta, men siden det er 4.lørdag i advent i dag, feiret jeg den siste delen av natta oppi i fotenden til ferieforeldrene mine. Det var sååå deilig, og de merket ingenting før de våknet.

Juleferie er digg!

Voff voff og god jul fra Vaffel 🐶🎅🌟

Jada, jeg vei det er litt dårlig gjort å i det hele tatt minne dere på at det er store muligheter for at buksa blir litt trang i løpet av desember måned, men samtidig er det lurt å være forberedt, ikke sant?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

La du merke til at jeg brukte ordet forberedt og ikke ordet bevisst? Jeg er ikke så glad i ordet bevisst. Det er et ord som betyr at jeg faktisk må tenke meg om når jeg er i ferd med å begå en eller annen synd, altså putte et eller annet i gapet nå i fineste juletida.

Og det har jeg ikke lyst til. Synes ikke noe om det, faktisk. Jeg påberoper meg retten til å være litt bevisstløs nå i jula, og så er jeg heller forberedt på at olabuksa er litt for trang 1.januar. Og det er garra ikke fordi den er nyvaska, liksom.

Men DA, dere! DA skal det bli andre boller (veganske)!

Nok et år starter med vyer om å gå ned i vekt. Jeg har vurdert å spise meg opp til en BMI på over 40, for da kan man komme inn på Evjeklinikken og få hjelp til å holde vekten nede etter at man har slanket seg. 5 års oppfølging, faktisk! Det får man jo ikke når man gjør dette på egenhånd. Da må man selv fikse tankene oppi hodet og være bevisst hele tiden.

Sukk… Det vil jo være galskap å spise seg opp, så jeg får nok rett og slett bite tenna sammen (bokstavelig talt) og satse på at denne gangen får jeg til en varig endring. Trenger ikke være sylslank, det er ikke målet mitt. Jeg jobber mot å føle meg vel og å bli der.

Jeg har en delvis plan hvordan lykkes. Må finpusse planen i romjula mens jeg spiser et tonn klementiner. Det er nemlig min last. Ikke marsipan og kaker eller masse middagsmat. Nei, det er klementiner. Og jeg lover, – det er fullt mulig å spise buksa mindre med klementiner. Om du spiser mange nok.

God adventshelg, folkens! Håper dere er ferdige med de fleste forberedelsene og bare kan kose dere når julehøytiden nå nærmer seg lynraskt. Jeg skal bare kjøpe litt flere klementiner, så er jeg klar (nesten).

Var det noen som fikk med seg NRK-programmet “Nye bein å stå på” sist tirsdag?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det om Gry Hege Henriksen som fikk blodforgiftning etter en lungebetennelse før jul, og som følge av det mistet begge ben og begge armer. Om hvordan hun klarer å komme tilbake til en nærmest normal hverdag på grunn av sin fantastiske og positive innstilling.

Fy fader, for ei dame! Jeg ble så mektig imponert! Tårene rant flere ganger. For et forbilde!

Det minnet meg om ei annen fantastisk dame jeg traff da jeg jobbet i trafikkavdelingen i Braathens SAFE på Fornebu.

Historien jeg skal fortelle om er fra rundt 1990. Det var desember og ikke lenge til julaften.

Snøen lavet ned, det var mange passasjerer og mye bagasje som skulle håndteres denne søndagen.

Jeg hadde ansvaret for å ta i mot ankomster denne kvelden. Det ville si å møte kabinpersonalet oppe i døren etter at flytrappen var kjørt inntil flykroppen, ta i mot eventuelle beskjeder, og så vise passasjerene hvor de skulle gå. Ganske ofte var det passasjerer som trengte ekstra assistanse om bord.

Det kunne være barn som reiste alene, blinde, eldre som trengte en rullestol om det var langt å gå, eller det kunne være passasjerer som var totalt avhengige av rullestol.

Denne desemberkvelden kom det et fly forsinket inn fra Stavanger. Fra det parkerte på gate 12 til det egentlig skulle videre til Trondheim, var det bare 20 minutter å snu flyet på.

Fullt fly inn og fullt fly ut. Det skal tømmes for både passasjerer og bagasje, det skal fueles, det skal ryddes og tømmes for søppel. Catering skulle fylle opp med flymat og annet som evt manglet om bord. Teknikeren skal gå en kontrollrunde. Mye logistikk på kort tid.

Braathens-spiriten var sterk, – det var et fantastisk selskap å jobbe i. Vi var en sammensveiset gjeng som virkelig sto på sammen for å klare å minske forsinkelsen så mye som mulig. Alle hjalp alle. Savner den tida.

Ved akkurat denne ankomsten hadde jeg fått vite at det var en person som trengte rullestol hele veien. Vi brukte en såkalt trappestol opp og ned flytrappen til passasjeren som trengte hjelp, deretter ble han/hun løftet over i egen rullestol som hadde ligget i lasterommet under flyturen.

Da flyet parkerte denne travle kvelden og trappen var kjørt på, løp jeg opp til flyvertinnen som ventet på meg der. Hun fortalte at hun som trengte rullestol om bord var kortvokst og uten armer og ben.

Prosedyren var å vente til alle passasjerene var gått ut av flyet før vi begynte å hjelpe den som trengte å bæres ut.

Gate 12 var full av passasjerer som sto klare til å boarde flyet. Det var store vinduer ut til tarmac og flyet som sto ca 10 meter unna. Passasjerene fikk tiden til å gå ved å følge med på alt som skjedde av aktiviteter rundt flyet. Folk var mer tilstedeværende den gangen. Ingen mobiler som gjorde at de forsvant inn i hver sin cyberworld.

Da flyet var tømt gikk jeg inn til damen som var multihandikappet. Jeg så et strålende smil i et ansikt som tilhørte en dame i 40-åra. Hun hadde en bitteliten kropp uten armer og ben.

Jeg så umiddelbart at det ikke hadde noen hensikt å spenne henne fast i en bærestol. Det var lettere å bare bære henne ut av flyet. Vi sparte dessuten mye tid også ved å gjøre det på denne måten.

Jeg spurte henne om hun hadde noe i mot det. Hun bare smilte og sa at det gikk helt fint om jeg trodde jeg klarte det.

Hun var kanskje bare 70 cm lang fra topp til tå og veide ikke mer enn at jeg tenkte det ville gå helt fint.

Jeg løftet henne og gikk mot flytrappen. Det snødde fortsatt tett, jeg holdt damen godt inntil meg for å passe ekstra godt på.

Inne på gaten står det 124 passasjerer som kikker ut.

Halvveis ned trappen sklir jeg. Dunk, dunk, dunk nedover trappetrinnene. Uniformskåpa flagrer og bena prøver forgjeves å finne feste.

Jeg seiler ned trappen og stanser ikke før jeg ligger på bakken med damen sprellende oppå meg. Det vil si, hun kunne ikke akkurat sprelle uten armer og bein, men hele henne ristet på en måte.

Og da jeg ligger der rett ut på ryggen med ansiktet hennes rett over mitt, så hører jeg bare at hun ler og ler, og så hikster hun på klingende Stavangersk: “Alltid skjer det så mye løye når eg komme til Oslo”!

Med 124 tilskuere og en bitteliten dame liggende oppå meg etter tidenes trappefall, er dette en av historiene jeg aldri kommer til å glemme…

For ei dame og for en innstilling! Er det noen jeg ser opp til, så er det mennesker som dette. Mennesker som kjemper og kjemper. Mennesker som aldri gir opp. Mennesker som tar livets utfordringer på strak arm. Mennesker som takler det meste med et smil. Det er hverdagshelter, det!

// Nina

Hva i all verden er det som skjer når et innlegg om en alvorlig kreftsyk mann som er prisgitt hjelp fra andre får færre delinger enn innlegg om tørre slimhinner  og flåsete fengselhistorier?

Har vi så nok med oss selv at vi ikke orker å ta inn over oss at andre mennesker går gjennom sitt livs verste mareritt?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Er det lettere å se en annen vei? Late som vi ikke har hørt om det?

Ødelegger det den gode julestemningen?

Arnulf Øverlands ord “Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv” treffer midt i magen her, tenker jeg.

Heldigvis er det mange som har donert penger til Spleisen til inntekt for Mortens immunterapi (klikk her), – en behandling som er hans eneste reelle håp om bedring fra kreftsykdommen. Nå er de nesten i mål! Og det er jo bare helt fantastisk!

Én måte å komme helt i mål på, er at flere deler Spleisen på sosiale medier. Du trenger ikke kjenne Morten for å dele. Jeg kjenner han overhodet ikke. Da jeg snoket litt på Facebook for å finne ut litt mer om han, leste jeg at han jobber i Vålerenga Ishockey og at han giftet seg for ikke så lenge siden. En kjekk kar som burde leve i mange, mange år til. Det er altfor tidlig å dø når man er bare noen og førti…

Om det er et håp om overlevelse, eller bare en mulighet for å få leve enda litt lenger, så synes jeg vi burde trykke “del” om vi kommer over en sak som betyr så uendelig mye for de det gjelder. Være et medmenneske, rett og slett.

Dette gjelder selvsagt ikke særskilt for Spleisen til Morten, det er dessverre mange lignende historier og skjebner som fortjener ekstra oppmerksomhet. Jeg har ikke alltid vært så flink til å dele på Facebook, men jeg tror jeg er ganske god til å gi noen kroner når jeg har mulighet.

Om du ikke har råd til å gi penger, så kan du dele likevel. Det genererer nemlig donasjoner til spleisen, så indirekte gir du penger og bidrar så godt du kan. Det har jeg skjønt nå. Da jeg ga penger til denne Spleisen, leste jeg at jeg indirekte bidro til å samle inn 150,- ekstra om jeg delte det. Er ikke det bra?

Jeg har forståelse for at vi ikke kan dele alt eller gi penger til alle innsamlinger. Jeg gjør jo ikke det selv, heller. Men da jeg på lørdag leste om lillebroren til en bekjent som har ett eneste håp igjen, så tenkte jeg at jeg måtte gjøre det lille jeg kunne. Der og da hadde jeg tid. Senere på kvelden skulle vi ha et lite julebord med venner, og jeg hadde allerede brukt mye penger på god mat, drikke og stæsj for å gjøre det litt ekstra julefint hjemme. Jeg har også allerede brukt altfor mye penger på julegaver. Jeg har ødslet så mye i desember at jeg faktisk føler meg skikkelig uvel.

Kanskje kan man si at jeg kjøper meg fri fra dårlig samvittighet. Og det gjør jeg jo på et vis. Men det gir meg også mye å gi. Jeg har aldri angret på en eneste krone jeg har gitt bort til veldedige formål. Hele året gjennom gir jeg penger til ulike innsamlinger når jeg har mulighet. Ikke fordi jeg har så innmari god råd, det merkes godt at jeg bare har 66 % av tidligere inntekt, men fordi jeg synes prinsippet om å dele på godene er fint, og det gir meg en bedre følelse når jeg gir. Og så får jeg heller spare inn på andre innkjøp når det kniper.

What goes around comes around, sies det. Det tror jeg på. Å være mot andre som du vil at andre skal være mot deg. Jeg velger ihvertfall å tro at det lønner seg i lengden.

Jula er en tid da vi generelt er flinkere enn ellers i året til å tenke på vår neste, vi er litt rausere, litt snillere, litt rundere i kantene (bortsett fra når overgangsalder-trollet slår til og undertegnede kan skremme fanden på flatmark, da…).

Om du vil gjøre en ekstra god gjerning i kveld, så kan du jo dele Spleisen til inntekt for Morten https://www.spleis.no/project/93689, eller gi noen kroner. Eller del en annen Spleis.

Eller kjøp =Oslo, gi til Frelsesarmeen eller Kirkens bymisjon, gi noen kroner til tiggeren på gata, hjelp en mann over gata, ta en telefon, gi et smil og et hei til de du passerer på gata. – Tid er også verdifullt – har du ikke råd til å gi penger, så har du kanskje tid å dele med noen som trenger deg?

Fortsatt fin adventstid til deg og dine.

// Nina