Kort lunte og stressmestring

Sånn går nu dagan!

Ja, jeg sitter mye på do for tida. Uten gin og solbriller, ellers ganske likt bildet over her som jeg så på et toalett i Fredrikstad. Jeg har kanskje ikke like elegant sittestilling heller, når jeg tenker meg om… Men kult bilde!

Årsaken til mye do-flying er mandariner. Altså, de er så sinnsykt gode om dagen! Jeg er totalt avhengig, og klarer ikke begrense meg. Da blir det noen turer på do…

 

God morgen, forresten! (Bruker litt tid på å få skrevet dette innlegget, så det er mulig god dag, god ettermiddag eller god kveld blir mer korrekt. Men samme det, – jeg ønsker deg en GOD en!)

 

I dag er det MR av hofta som står på programmet. Etter hvert som ukene og månedene har gått, er det høyre hofte som er verst. Kjenner egentlig ikke noe i den venstre nå, men det tror jeg er fordi den høyre er såpass vond.

Rart det der med smerter, det er hele tiden den som er mest fremtredende som får plass. Eller, det er jo ikke så rart. Sånn er det ellers i livet også.

Den som tar mest plass, synes mer og merkes mer.

Røntgenbildene viste ingenting galt. Jeg håper MR-bildene kan gi en forklaring på hvorfor jeg ikke klarer å gå på flatmark uten å halte og at hofta “låser seg” om jeg glemmer meg og prøver å gå med normal skrittlengde. Det gjør djevelsk vondt når det skjer, og det skjer flere ganger om dagen. Da klarer jeg ikke å holde igjen et “AU!”, og så stråler det enda mer ut i låret og kneet enn ellers.

Jaja, sånn er livet. Ikke bare jeg som sliter med helsa, si. Vi har alle vårt, – det gjelder å ikke grave seg ned i selvmedlidenhet, men heller se lyst på livet.

Den verste bieffekten av å gå med konstante smerter, er at jeg blir så sabla trøtt av det. Og humøret svinger som en jojo. Jeg hører selv de sure glosene som triller ut av munnen min, men klarer ikke å stoppe dem.

Heldigvis evner jeg å be om unnskyldning og snu humøret ganske kjapt, men det er vel grenser for hvor mange ganger jeg kan be om tilgivelse… En dag får vel selv Mr. Tålmodighet nok?

Hr.Tålmodig og fru Grusom

Ja, jeg snakker altså om bjeffing innenfor husets fire vegger. Ute blant folk klarer jeg å oppføre meg. Foreløpig.

 

Jeg har fått tilbud om å være med på noe spennende snart! Noe som kanskje kan hjelpe meg til å frigjøre stresset som har satt seg i kroppen over mange år. For jeg er ikke i tvil om at langvarig stress og egenpålagt ansvar for syke foreldre og søsken har satt sine spor i denne kroppen. De gjør at de nervesmertene jeg har i ryggen antakelig kjennes mye verre for meg enn for en annen person som ikke har traumer eller mye stress i livet sitt.

 

Jeg har deltatt på flere stressmestringskurs og mindfullness-kurs, alle har vært kjempebra. Jeg har snakket med psykologer om å mestre stresset og presset jeg føler i livet mitt. Veldig ok, det også.

Og som sagt tidligere, – jeg er ikke deprimert. Jeg synes faktisk jeg er ganske god på å mestre livet mitt selv om det har tatt en ganske brutal vending i forhold til hvordan jeg hadde sett for meg framtida mi.

Det er ikke der problemet ligger. Jeg er ikke redd for å bruke ryggen min. Jeg løfter og bærer (inntil en viss grense). Jeg vasker og støvsuger. Jeg vet at jeg vil få mer smerter etterpå, men jeg takler det så lenge jeg vet at det er rom for å legge seg ned og evt ta smertestillende underveis, eller på en bedre dag, når jobben er gjort .

Å delta i livet så godt jeg kan er superviktig for meg, akkurat som for alle andre. Enkelte dager ligger jeg for det meste. Og det er fordi jeg har villet for mye for mange dager på rad.

Men de dagene i horisontalen tar jeg så lenge jeg kan late som livet er litt normalt mange andre dager.

Mener ikke å klage med dette innlegget, for jeg er ikke noe glad i å fokusere på den delen av livet mitt. Det er så innmari mange andre som har det hundre ganger verre enn meg, jeg er heldig, tross alt.

“Carpe Diem”. Tegning av lokal kunstner Jordfald.

Likevel er det dette som er mitt liv, sånn jeg opplever det, og da blir denne bloggen som den blir.

Håpet om å bli bra igjen har jeg i behold, og med det tilbudet jeg har fått, så minsker ikke håpet om bedring i hvert fall!

Forteller mer når jeg er i gang 🙂

 

Ha en herlig fredag, folkens! Tusen takk for at dere titter innom så jevnlig!

 

// Nina

 

Jeg har nå nesten 1000 følgere på siden min på Facebook,  – følg meg gjerne du også, og del gjerne, så sender jeg ut en premie til en tilfeldig følger når målet er nådd:
https://www.facebook.com/ninautenfilter/
(Om du er ny leser: Les gjerne bloggen min forfra, i det minste mitt aller første innlegg. Bare å finne det frem i arkivet mitt. Da forstår du lettere hvem jeg er og kanskje hvorfor jeg skriver blogg)
8 kommentarer
    1. DEt er lov å bjeffe litt innimellom, både innenfor husetes fire vegger, OG på blogg 🙂 Vi er folk, alle sammen, og vi må få lov å få ut litt gørr innimellom. Jeg synes nå DU har vært en i overkant LITE sytete person, til å ha vært gjennom så mye som du har <3 Stor klem <3

    2. Trøsten er at vi ikke er alene. Men det har jeg funnet ut, er en fattig trøst. For vi unner jo ikke andre å ha smerter og bli syke og slitne. Jeg kjenner meg godt igjen, selv om jeg har andre smerter og utfordringer, så vet godt hvordan du har det. Og det å kunne bjeffe litt her og der, er vel en selvfølge å få gjøre, for å lette litt på sin egen frustrasjon, spesielt når du er kvikk til å rette det opp igjen ♥
      Jeg synes jammen du er mer enn god jeg, som står oppi det med det supre humøret og optimismen ♥ Så herlig å lese 🙂
      Spennende hva du skal i gang med. Jeg skal nok forsøke å følge med 🙂
      God helg til fineste du ♥ Klem ♥

      1. Tusen takk, fine du❤
        Joda, det er vel lov å blåse ut litt innimellom, men enkelte dager er jeg DET trollet🙈😅
        Ja, det blir spennende å få være med på et opplegg jeg har lest meg til at mange har hatt god nytte av.
        Ha en kjempefin helg, Eva😘❤

    3. Ikke sant!
      Livet på godt og vondt……….. og man må blåse ut innimellom 😀

      Når jeg er hos kiropraktoren og hun tar på den siden jeg har mest vondt – og så flytter over på den siden som det IKKE har vært vondt – og det gjør enda vondere der???? Ja det er kroppen som kompenserer…. og som du sier, man tror man IKKE har vondt der man IKKE kjenner det fordi den andre siden er SÅ vond.

      Håper de finner ut av hva som gjør vondten i hofta di. Det er så trasig. Og jeg tror ikke NOEN forstår slitenheten man har i seg, med den evigvarende smerten. Jeg har jo vært på tur nordover – og vondtene er jo med meg – pluss at jeg fikk kraftig urinveisinfeksjon….. og alt i alt slo det meg i bakken – men jeg utførte turer uansett – og til slutt sa det pang og jeg falt sammen…………. Jeg sa jeg var sliten………. men fikk til svar; tror du ikke JEG er sliten eller? Neida ingen forståelse der i gården på dette med slitenhet utover det normale………….

      Jaja…. vi er noen vanskelige tilfeller har jeg forstått……………….. men prøv det den som vil. Å kjenne på smerte 24/7 er ikke godt, men håndterbart. Når det kommer ekstra ting inn i bildet blir det plutselig vanskeligere, men håndterbart. For det kan vi – håndtere smerten!

      Ønsker deg en god søndag kjekke du!

      klem

      1. Sååå sant, Mette!
        Det blir jo en hverdag, dette også. Etter flere år med kroniske smerter er det _dette_ som er normalen, og vi håndterer det ganske så bra, synes jeg.
        Selv om de nærmeste opplever at det går ei kule varmt i ny og ne 😉

        Håper du er i stigende form etter uvi og utmattelse, og at søndagen blir så god som mulig <3

        Klem

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg